Ved 175-årsjubileet for Elias Blix' fødsel, er det for tiden to salmeforestillinger på turné. Røa kirke var lørdag scene for Sør-Norge-premiere på den underfundig humoristiske og blåtonede syngefortellingen Små øyeBlix.
Sterkt ensemble. Skuespiller og produsent Eva Dons omgir seg med et sterkt lag. Ragnar Hovlands tekster og Knut Reiersrud og Trym Bjønnes' melodier er satt sammen til en vellykket gjenoppdaging av Blix sine salmer. Regissør Yngve Sundvor har med presist gehør funnet en tone som åpner ikke bare for Blix og Hovland-tekstene, men for at de tre aktørene kan trekke «kirkepublikummet» rett inn i de gjenkjennelige scenene som utspiller seg mellom hun og han.
Blues. Trym Bjønnes er en begavet pop- og folkmusiker med oppvekst i Setesdalens folkemusikk. Han trakterer gitarer med stor følelse for det rotnære og korer som en sølvgutt med bluesfeeling. Lasse Kolsrud henter fram bluesmusikeren i seg med munnspill og stemme, og når de tre kommer gående opp kirkegulvet i trestemt harmoni, er rødkledde Eva Dons både blikkfang og ørensfryd.
I en kirke finnes det egentlig ikke et publikum. Selv om vi alle sitter etter hverandre som i teater, er vi alle deltakere. Teksten til «Syng i stile morgonstunder» er utdelt i programheftet. Allsangsleder Lasse Kolsrud gir seg ikke før hele forsamlingen har lært seg den nye melodien.
Varsemd og sømd. «Å eg veit meg eit land» og «No livnar det i lundar» er Blix-salmer med plass i folkesjel og sangbok. Den første er Nord-Norges nasjonalsang med melodi av Adolf Thomsen, og generasjoner har hilst den etterlengtede våren velkommen til Ludvig M. Lindemanns melodi til «No livnar det i lundar». Tekst og melodi er blitt en så sammenvevd helhet, at om en vil gjøre noe med det ene eller andre, er det er på sin plass å minne om hva Bjarte Botnen skrev her i avisen da noen av Blix sine salmer skulle ut av salmeboka: «På dette området må det synast varsemd og sømd.»
Trym Bjønnes og Knut Reiersrud har ikke lyttet til Botnen, men feid Lindemann og Thomsen av banen med melodier som er renset for nasjonalromantikk og fylt med blåtoner fra den siden av Atlanteren vi nordmenn emigrerte til i den tiden Blix, Lindemann og Thomsen var på høyden.
Allværstekster. Om ikke de nye melodiene skriver seg inn i salmeboken, har de en slående effekt i forestillingen. Ragnar Hovland har skrevet allværstekster om de små rommene hun og han utfolder seg i. Det er både «koselig og trivielt», og det er ladet med poesi og mørke undertoner. Når de tre så klemmer til med «Kling no klokka» eller «Å eg veit» med blues i melodien og gospel i harmoniene, ja så «livnar det» og Blix sine tekster fremstår på nytt. Og vi får se hvor tett på en hverdag de høytidsstemte vendingene kan være.
Denne sammenvevning mellom lav- og høytid, hverdag og fest, kjærlighet og lede, liv og død – er ytterligere illustrert ved at de to er kledd i leppestiftrødt og kistesvart. Et pussig klesvalg i startscenen der hun sjekker ham opp ved å be seg med ut på fiske, men en desto mer effektiv rød tråd gjennom forestillingen frem til han legger sin røde knapphullsrose på hennes kiste.
