Med tolv negro spirituals-sanger om menneskeverd, tro, frihet og håp, åpner kvinnen som mange for sju-åtte år siden trodde skulle bli Norges nye store internasjonale rockeartist, et helt nytt musikalsk kapittel.
Selv om hun ikke er den første her på berget som blåser nytt liv i en gammel spirituals-tradisjon, og minner om stilens grenseløse gyldighet, setter hun et så tydelig og personlig avtrykk på låtene, at innspillingen fremstår høyst original.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Smerte og livsvilje
Åpningslåten «I’m Gonna Tell God All Of My Troubles» setter standarden. Med en stemme som rommer all smerten og livsviljen som den nordnorske artisten har gjennomlevd, og delt med offentligheten, nærmest skyves hun frem av Geir Sundstøls gitarer, Kjetil Bjerkestrands piano og Erland Dahlens trommer og perkusjon.
Det er, som på resten av plata, et driv og en desperasjon over det hele, som om man ikke kan komme fort nok hjem til Gud for å legge frem — og fra seg — byrdene fra livsvandringen. Temaet fortsetter på neste låt, «City Of Heaven», hvor man trett av strevet i denne jordiske jammerdalen, har «started to make it my home». Et hjem som i en annen låt, «Deep River», har klar og tydelig adresse «over Jordan».
Likevel er det også et mål, og en bønn, å kunne greie å bære den byrden man har fått lagt over seg på denne siden av himmelen, slik det beskrives i «Bear The Burden In The Heat Of The Day». Til slutt vil Herren selv si «well done», slik det beskrives i «The End Of My Journey». Uansett trengs også noe mer enn et guddommelig skulderklapp: «Fix me for my dying bed. Fix Me for my journey home», nærmest bønnfaler Ida Maria i «Fix Me».
LES OGSÅ: Dette gjør strenge idol-dommere med allsangen
Klassisk forkynnelse
Midt i understrekingen av negro spirituals som håp- og frihetssanger, må vi ikke glemme at utgangspunktet er evangelisk forkynnelse. Sangene er viktige kulturbærere, men i enda større grad påminnelser om Guds omsorg og Jesu frelsesgjerning til alle tider.
Graver man først i dette segmentet, må en spade kalles en spade. Hva man helt konkret legger i de bibelske tekstene, får bli opp til den enkelte: Om for eksempel livet «hjemme i himmelen», som er et gjennomgangstema i spirituals, starter her på jorden eller først i et neste liv.
LES OGSÅ: Rockeband risikerer seks års fengsel for religionhets
Dedikert til flyktninger
Negro spirituals’ blanding av afrikansk og europeisk musikk, hvor også den amerikanske hymnetradisjonen har vært en sentral inspirasjonskilde, har lenge vært en viktig identitetsfaktor for afroamerikanere. Ikke minst under slavetiden, hvor de bibelske tekstene fra for eksempel utgangen fra Egypt, gjennom allsang ble et samlingspunkt og et håp om bedre tider for alle svarte.
Når Ida Maria her dedikerer sangene til «alle som er på flukt», er det mest nærliggende å tenke på flyktningstrømmen som i dag synes større enn på lenge. Samtidig oppleves platen også som et ønske fra artisten om å formidle et livsmot til alle som er på flukt fra egne traumer og egen fortvilelse, på leting etter noe som holder når mye annet rakner. Dette håpet, og denne kraften, ligger fremdeles dypt nedfelt i negro spirituals-tradisjonen.
LES OGSÅ: Øystein Grenis drøm gikk i oppfyllelse på Rockefeller
Logisk utvikling
Det er egentlig logisk at en tidligere profilert, men tidlig utbrent, rockeartist som Ida Maria nå har valgt å gå tilbake til rockens vugge. Der nettopp spirituals var en del av opprinnelsen til det som midt på 1950-tallet hadde utviklet seg til en opprørsk rock’n roll, som var mer opptatt av frigjøring fra voksne autoriteter og moralske prinsipper enn av tro, trøst og trygghet.
Det var også i forlengelse av bransjekjøret til sistnevnte tradisjon, at Ida Maria en periode brant sitt lys i begge ender. Før det gikk et nytt lys opp for henne, og hun startet et nytt liv som mor, politiker, og — ikke minst — arkeolog i tros- og livserfaringer til svarte amerikanere fra 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Her pakkes funnene ut på best mulig måte.
