«Ja, vi elsker» er moden for modernisering, mener tekstforfatter Morten Lorentzen. I Sveits arrangeres nå en konkurranse for å finne en ny nasjonalsang.
– Vi har justert grunnloven ut fra at ting blir upassende og umoderne. Hvorfor gjør vi ikke det samme med nasjonalsangen? spør Morten Lorentzen i det nyeste nummeret av NOPA, Norsk forening for komponister og tekstforfattere, sitt medlemsmagasin.
Han er låtskriver, tekstforfatter og dramatiker, og har blant annet jobbet 20 år i «Hallo i uken».
LES OGSÅ:Etterlyser Gud i nasjonalsangene
– Thorbjørn Egners «Vesle Hoa» har blitt svartelista fordi ordet negergutt ikke var passende. Da lurer jeg på hva kvinnene mener om Bjørnsons syn på kvinners krigsinnsats, sier Lorentzen.
«Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn,» synger vi i tredje verset av «Ja, vi elsker». Komisk, mener Lorentzen.
– Men ingen reagerer på det fordi vi aldri synger de versene. Vi hopper over det i stedet for å be Bjørnson ta seg sammen.
Blir rørt
I en undersøkelse gjort av Stiftelsen Kirkeforskning svarer et sterkt flertall av de spurte nordmennene at de har blitt rørt av å synge «Ja, vi elsker». Å se på nasjonalsangen i et intellektuelt perspektiv, blir for snevert, mener Olaf Aagedal, sosiolog og en av forskerne bak studien.
– Symboler og ritualer dreier seg om emosjoner. Spesielt lyd påvirker følelsene våre uten at vi merker det.
De fleste knytter nasjonalsangen til et emosjonelt minne, og Aagedal sier spesielt seiersseremonier ved idrettsarrangementer i fjernsynet har en stor effekt. Han tror derfor det ville være vanskelig å bytte.
– Mange knytter sterke, positive minner til denne sangen. Også de som har et ironisk forhold til sangen, kan likevel si at de har fått klump i halsen når de har hørt den. Våre kritiske og intellektuelle perspektiv styrer ikke nødvendigvis følelsene våre, sier Aagedal.
Diskutere det nasjonale
Bjørnstjerne Bjørnson ba selv om at «Ja, vi elsker» ble sunget langsomt for å ikke framheve det selvtilfredse, men heller understreke det ettertenksomme.
– Nasjonalsangen er lett pompøs, men så er den også skrevet av en lett pompøs mann i pompøs tid, sier Morten Lorentzen.
– Skal ikke nasjonalsanger være litt pompøse?
– Litt svulstighet hører vel med. Men kunne ikke teksten innholdt andre elementer enn at vi nordmenn er et sympatisk folkeslag? Det finnes andre samfunnsspørsmål som burde vært nevnt, for eksempel miljøvern eller det flerkulturelle Norge.
LES OGSÅ:
Han bet seg merke i at etter 22. juli, da vi skulle stå sammen i sorgen, var det «Til ungdommen» og «Mitt lille land» som ble brukt, ikke nasjonalsangen.
‘En mesterlig tekst’
Vigdis Ystad er professor emeritus i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, og en av forfatterne bak boka Historien om «Ja, vi elsker». Hun understreker at selv om arrangørene hadde valgt andre sanger, ble «Ja, vi elsker» sunget spontant av folkemassen som deltok i rosetoget i etterkant av terrorangrepet.
– Det betyr at «Ja, vi elsker» lever videre i oss som er felles uttrykk for hva det vil si å være norsk. Under felles kriser griper nordmenn fortsatt til Bjørnsons ord som uttrykk for samhold og fellesskap.
Ystad mener «Ja, vi elsker» er en mesterlig tekst.
– Det er utrolig hvor mye Bjørnson har fått plass til på åtte strofer. Hele norgeshistorien har kommet med i en fortelling som handler om utviklingen fra krigerske tilstander til fred og forsoning, sier Ystad.
Ikke krigersk
Vigdis Ystad har ingen problemer med Bjørnsons framstilling av kvinner.
– På den tiden diktet ble skrevet, var det radikalt, men ikke uvanlig å framstille kvinner som stridende. Bjørnsons tekst skildrer ulike menneskelige reaksjoner: Både modige handlinger og uttrykk for sorg virker på meg svært realistisk når man ser befolkningen under ett.
Ystad syns heller ikke «Ja, vi elsker» er særlig pompøs.
– Diktet har en veldig enkel metaforikk som uttrykk for enkle og grunnleggende følelser. Jeg mener at det ikke er pompøst å ha følelser. Teksten viser en ydmyk holdning, ikke en brautende og selvhevdende.
