Kaospiloten

Hun sitter i sin sofa, hun er rammet, skjelver forsiktig og ler. Hun spør om det er greit at hun røker­ inne og snakker opprørt om sykdommen som så få vet hva innebærer, og humoristisk om alle de absurde øyeblikkene. Hennes mange lesere har ventet på denne­ romanen, den forrige – Det avbrutte bildet (ironisk nok) – hentet oss inn for 13 år ­siden, den var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Og nå, nettopp ute: Melding til alle reisende.

Ville ikke skrive

– Det er lys i denne romanen, veldig mye entu­siasme og nysgjerrighet – og så ligger det en Brahms-tone over det, det vidunderlig alvorlige, den tankefulle «monologen» i noen av de siste stykkene, som du omtaler i romanen. Er det meldingen?

– Jeg er glad for at du bruker slike ord. Spesielt om Brahms-tonen som holdes, den kjenner jeg igjen. Det har tatt lang tid å synke ned i dette stoffet – for å få avstand. Det var et brudd i mitt liv å få diagnosen, det sier seg selv. Men nå er det ikke jeg som teller, men romanens Kaja Baumgarten – som «tilfeldigvis» til dels kan gjenkjennes i meg selv. Jeg har spilt piano, slik den unge lyttende Kaja gjør det. Jeg elsket og elsker Brahms, Intermezzoet hun spiller har jeg spilt og hørt på gjennom 50 år. Men jeg er også den som har sykdommen. Det var beinhardt. De første årene etter diagnosen ville jeg ikke skrive mer. Jeg ville ikke ha sykdommen. Men alle disse nærkampene, de må filtreres, ellers blir de ikke forståelige for ­andre. I romanen har jeg insistert på å beholde mest mulig av Kajas tidligere «jeg», samtidig som jeg ­viser at omstendigheter av og til er så revolusjonerende at de kaster omkull. De to bevegelsene går side om side.

LES OGSÅ: Han foreviget Norge

Den svarte humoren

Melding til alle reisende er en r­oman om sykdom og kjærlighet. Og en fremstilling av forfatterens kamp for fortsatt å være forfatter. Den handler om kjærlighet, og det motsatte: den ugjengjeldte kjærlighet som sluker alt. Det er rølpete, det er alvor og daglige fighter. Det er mye som forener de to i hovedsetet her, Kaja og ­Vegard: Begge juger, begge flykter fra virkeligheten og dagdrømmer. Og begge to har et språk, men hver sitt.

– Dagdrømmer om?

– Han dagdrømmer om den store vendingen, tror jeg. Om å vinne det store loddet som 90 prosent av nordmenn gjør for ­tiden. Det at en sykdom må snu og at alt det som sykdom fører med seg ... jeg skriver jo egentlig ganske humoristisk om det. Og det er som regel ikke bare sykdom, men ekteskap ryker, det blir brann i huset – den type hendelser hører en bøttevis av på sine vandringer på Rikshospitalet om natten. Den ene ­katastrofen slår den andre i hjel. Da er det bare å dra frem den svarte humoren, og det er det jo en del av her.

LES OGSÅ: Far-datter-språk på kirkefestivalen i Tromsø

Sabla kaos

– Du bruker egne erfaringer?

– Selvsagt. Fordi de var så ­ensomme. Så, etter å ha sparket og slått en stund, sånn rent mentalt, så jeg at jeg hadde en enestående sjanse til å beskrive en nevrologisk tilstand innenfra. Jeg grep sjansen, fordi det å ha Parkinsons sykdom – det tror jeg de fleste pasientene er enige om – er et sabla kaos, det er så sprøtt, det nærmer seg på en måte den humoristiske sjangeren. Jeg så jo også at det førte­ til mange misforståelser og små ­intriger. Fordi­ du kommuniserer så treigt og ofte blir grepet av trøtthet når du skal løfte ­telefonen og si ifra til noen om at «det var ikke sånn ment, jeg har glemt avtalen» ... og så orker du det ikke likevel. Den ene floken trekker den andre­ med seg, og du blir gradvis litt venneløs. Jeg så at jeg hadde en sjanse til å utvide dette stoffet litterært, som indre erfaring ... og det er jeg kjempeglad for at jeg har gjort, det er tilfredsstillende. Jeg mener selv at jeg har klart det ...!

Latter.

– Jeg tror på det, romanen virker så utluftet, om det går an å si det slik, helt ferdig?

– Det er deilig å høre. Fordi dette kaostrykket, det kaoset som jeg startet ut fra, er fullstendig borte, jeg har grepet det i halen og ... liksom fått stoffet filtrert. Kaos blir en historie, og den historien er jeg veldig glad i: Du har en åpning som allerede er skeiv. Og samtidig er det ikke mulig å beskrive virkeligheten slik som den var. Poenget med diktning er at det er diktning, og det betyr at det er diktning. Litteratur, det er en fortetning av temaer til noe som blir så tydelig at alle kan kjenne seg igjen i den. For å si det enkelt, jeg prøver å gjøre noe som opprinnelig var privat om til noe som angår alle. Jeg har måttet dikte om, forsterke, forstørre noen temaer og dempe andre. Ellers ville det blitt virkelighetens kaos, om igjen.

LES OGSÅ: Ser Motorpsycho i bibelsk lys

Ordre i krigen

Og det treffer. Hun leste for medlemmer i den lokale parkinsonforeningen for noen uker siden, hun kaller det en «euforisk følelse». Erfaringen er at noen sovner, noen mister en flaske på golvet, men det var total stille, en slags lykke i salen.

– Det finnes avhandlinger, skrifter og lærde bøker, men sånt er det bare litteraturen som kan gjøre?

– Det er det som er fantastisk. Der sitter de altså, alle, og er fragmenterte på hver vår måte, de er ikke inne i sitt eget liv, men stykket opp som hakkemat, holdt jeg på å si, av alle mulige slags institusjoner og ordninger, det sliter sånn på. Derfor er det så deilig samlende å lese romaner, for de forsøker så godt de kan, forfatterne, å gripe helheten i et liv. Alt sammen er nyttig, det er klart det er nyttig med forskning. Jeg har blant annet lest mange journaler etter hvert, jeg har begynt å beundre den sjangeren, fordi den er det motsatte av min. Jeg har faktisk lært litt av den, den er knapp og den er som en ... disse formuleringene, de er som ordre i krigen. De tallrike nevrologiske, faglige artiklene jeg leste på nettet og i journaler, har ikke tid til å avvike med substantiv, verb og så videre. Jeg har jo også tatt noen formuleringer i boka fra journaler. De viser det kontante, nådeløse. Men også det velsignet usentimentale.

– Du liker det?

– Ja, jeg liker det.

LES OGSÅ: I disse byene er biler forbudt

Surrealistisk sirkus

– En 
bivirkning av medisinene du tar kan for eksempel være shoppingmani, skriver du – hos deg var det skrivemani?

– Slår du opp «spillegalskap» og navnet på denne medisinen får du opp 14.000 rettssaker i USA, hvor folk har ruinert familien og slike ting! Jeg holdt på å ruinere meg selv, for jeg satt med de første sju sidene om igjen og om igjen, jeg fikk dem ikke til fordi­ jeg ikke var klar for det, rent psykisk. Men jeg trodde ­manisk på at jeg skulle fikse meg en setning, jeg klarte ikke å løsrive meg. Så halverte jeg medisinen og det gikk bedre. I det hele tatt, det surrealistiske sirkuset som denne­ sykdommen ofte utarter til, det innbyr jo til skriving.

– Du har skrevet en roman for å få orden på deg selv?

– Ja, selvfølgelig. Men også for å nå ut, jeg har jo sittet og vært så fly forbanna over allmennhetens og helsepersonellets manglende kunnskap om oss som har denne diagnosen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kjærligheten tåler alt

– Plutselig dukker Johannes 3:16 opp mot slutten – «For så høyt har Gud elsket verden ...» – kjærligheten som tåler alt, tilgir alt ... det smaker av tilgivelse?

– Jeg skriver halvt harselerende, halvt seriøst om dette. Det dukker opp i et øyeblikk hvor hun, Kaja, mistenker Vegard, trailersjåføren, for mye rart og litt av hvert. Det er opplagt at han ikke er helt god, som det heter. Og da blir det en vennlig omskrivning i hennes hode: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn Vinsnesen (Vegard) til Baumgarten for at hun ikke mer skulle deppe, men være et lykkelig menneske». Det kommer igjen ved begravelsen. Hun visste at Vegard visste at sann kjærlighet tåler alt og tilgir alt. Så føyer hun til at et sånt skriftsted måtte være oppfunnet av mennesker som ham, for det var som skapt til å misbrukes – alt det gode i kristendommen er som skapt til å misbrukes av skurker. Og saken er den, selvfølgelig, at skurken selv begynner å spille en salme hver kveld.

– Han er veldig syk ...

– Ja, og hva griper han? En 
engel og Bibelen.

– Det er bra?

– Det er bra.