Det er vi som dør

Jeg sitter på bakerste benk i sal 2 på KinoCity i Drammen. Det kunne vært Filadelfia, som ligger noen kvartaler lenger borte. Det er noe med folkene og stemningen, det ligger forkynnelse i luften. Filmen Risen – om den romerske offiseren Clavius som ser Jesus dø, og senere møter ham levende – er satt opp i samarbeid med norske menigheter. Kristne organisasjoner anbefaler den varmt.

Den gjør inntrykk på kvinnen­ ved siden av meg også. Hun ­bifaller, sukker og gråter seg gjennom de to timene filmen varer, slik hun kanskje også vil gjøre når hun hører prekenen i pinsekirken om noen dager.

Fundamentet

Denne teksten skal ikke handle­ om filmen, men om henne. For meg blir hun en vesentlig del av handlingen. Noe tyder på at det er slik hun også opplever det. Begivenhetene skjer ikke først og fremst på lerretet. De skjer der hun er, dette er hennes virkelighet.

For min sidekvinne – og millioner av andre mennesker – er dette selve fundamentet, det ­absolutt viktigste i troen: ­Jesus Kristus, død og begravet, og oppstått på den tredje dag. Påskens budskap, om du vil.

Du kan skrelle bort det meste den kristne kirken driver med. Har du fått med deg dette, har du fått med deg kjernen­. Går du glipp du dette­, mister du hele poenget.

LES MER: Maria - den første diakonen

Identifikasjon

Hvert år forsøker mediene å presentere nye vrier på historiens mest kjente­ justismord. Hvem trakk i trådene­? Hvilke politiske krefter var i spill?

Men det er ikke i slike detaljer du finner årsaken til at Jesu død berører kristne så dypt. Den ligger et helt annet sted, nemlig i ordet identifikasjon.

Hvis du vil forstå den kristne troen, må du forstå identifikasjonen med mannen på korset. Han kunne vært oss selv. Han er oss selv. Han går gjennom det vi alle er redde for, det vi, våre foreldre, våre barn, delvis har opplevd, og delvis gruer oss til. Smerten. Ensomheten. Døden.

LES MER: Det Jesus og vampyrer har til felles

Alles historie

Men identifikasjonen stopper ikke der. Vi er menneskene rundt også. Vi er dem som utsetter den uskyldige for lidelse. Dem som sårer. Vi er de feige, som ikke tør stå opp mot uretten. Vi er de likegyldige. Vi er de skyldige.

På en eller annen merkelig måte er skylden og lidelsen knyttet sammen, som i en tragisk, uendelig dans. Denne uken så vi det igjen, i Brussel. Men det skjer overalt, hele tiden. Noe har gått skikkelig galt i verden, og vi er en del av det.

Fortellingen om korset er verdenshistorien komprimert. Det er alles historie. Din og min. Det er derfor den fortsatt gjør inntrykk.

Langfredag symboliserer det ytterste mørke, den dypeste håpløshet. Det er derfor pynten fjernes fra alteret i kirken­. Er det her det ender? Er dette menneskehetens skjebne?

LES MER: Nordmenn har fått sju nye dødssynder

Påskemorgen

Mange sier de tror på en oppstandelse, men ingen vet. Ifølge Det nye testamentes forfattere så disiplene Jesus levende etterpå. De må ha sett ham levende, sier de ivrigste – mange av dem ga jo livet sitt for den nye troen sin. Det ville de ikke ha gjort om de ikke var overbevist.

Det er sikkert riktig, men ­argumentet har en lei hake: Folk gir livet sitt for så mye. De lar seg drepe i meningsløse kriger, de ofrer livet for mørkets krefter. Egentlig tror jeg ikke argumentet overbeviser så mange. Kanskje ikke kvinnen ved siden av meg heller.

Jeg kjenner ikke mange som tror på oppstandelsen av rasjonelle årsaker. Oppstandelsen er ikke rasjonell. Den er naturstridig. Døden får det siste ordet, hver gang.

Likevel tror de. Kanskje på trass, kanskje fordi de ikke har noe valg. Fordi alt blir svart og uten mening hvis døden er det siste.

LES MER: Film om ødeleggende kristentro får pris

Tegn på liv

Men kanskje ser de noe mer. Kanskje er det ikke bevisst ­engang, men mer intuitivt: De ser tegn på at noe er sterkere enn døden. Tegn på liv.

For verden er ikke bare kaos og død. Noe virker i motsatt retning. En slags universell trass som nekter å gi opp.

Noen kristne kaller det oppstandelseskraften. Andre kaller det ganske enkelt kjærlighet. Klisjeer blir det uansett. Men til tross for at det er så vanskelig å beskrive på en meningsfull måte, er det noe som gir håp.

For å beskrive det med en scene­ fra Risen: En utsultet spedalsk mann våger å nærme seg folkemengden. Han er uren, ­utstøtt, ødelagt. Han blir jaget bort, ­utskjelt og spyttet på. Da kommer den oppståtte Jesus. Han omfavner den spedalske. Reiser ham opp og gir ham mat. Når Jesus er ferdig, er den urene blitt ren.

Da storgråter kvinnen ved ­siden av meg. Det er dette hun tror på. For henne er dette oppstandelseskraften.

Om det er troen som skaper denne kraften, eller om det finnes en kraft som skaper troen, kommer an på øyet som ser. ­Eller hjertet som tror.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.