– Mange begravelser blir ikke slik de pårørende hadde tenkt, og det er vondt, veldig vondt, sier Agnes Ravatn.
I en Aftenposten-kommentar titulert «Gravlegg meg, men ikkje i gymsalen», skrev den profilerte forfatteren nylig om begravelser og bisettelser for ikke-troende. Ravatn mener det mangler gode, ikke-kristne begravelsesalternativer – spesielt utenfor de store byene.
– Jeg har kjent på dette selv i begravelser, at det blir et stort gap mellom det de sørgende er samlet for, nemlig å ta avskjed, og det som uttrykkes oppe ved alteret. Det som blir sagt må speile den som er død, sier hun.
Ravatn mener det er svært viktig at den siste avskjeden blir slik pårørende og avdøde ønsker. Også i små bygder, der kirkebygget tidvis er det eneste forsamlingslokalet.
Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger i blant avskjeden med den som ligger der og er død
— Agnes Ravatn, forfatter
– Sorgen blir avløst av irritasjon
I kommentaren viser forfatteren til at mens bare fem av ti ønsker kirkelig begravelse, ender likevel ni av ti opp i kirka. Dette ifølge Norstat og Den norske kirke (Dnk).
Men Ravatn har ikke noe imot kirkebygningen – med sine symboler – i seg selv.
– Jeg tror mange synes det ville være helt i orden å bli begravd i kirka, men at det ideelt sett skulle foregått uten prest. Med snakket om Jesus risikerer man at sorgen blir avløst av irritasjon, sier hun.
Forfatteren understreker at det finnes mange gode prester. Samtidig er hun redd enkelte prester ser sitt snitt når kirkerommet endelig er fullsatt under begravelser: Kanskje de benytter anledningen til å snakke litt ekstra om Jesus, spør hun.
– Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger iblant avskjeden med den som ligger der og er død, sier forfatteren.
[ Hevder etterlatte deler avdødes aske ulovlig. Krematorium ønsker lovendring ]
Seremonirom ikke «trist nok»
At 90 prosent får kirkelig gravferd likevel, tror forfatteren skyldes nettopp kirkebygget. Rom for livssynsnøytrale og humanetiske seremonier mangler mye den samme høytidsstemningen og verdigheten, mener hun.
– I slike rom er det en fare for at stemningen rett og slett ikke blir trist nok. Det er ekstremt viktig for sorgprosessen at begravelsen blir emosjonell.
– Kan staten gå inn og sørge for livssynsnøytrale seremonirom i norske bygder?
– Det ville blitt ekstremt dyrt. Selv om jeg er ikke-troende, er den kristne kulturarven viktig for meg òg. Om pårørende kunne «leie» kirkerommet og organist, men ikke prest, ville det vært tipp topp, sier hun.
---
Begravelser og bisettelser
- Den norske kirke tilbyr kirkebegravelser som alltid inneholder salmesang, preken og skriftlesning.
- Human-Etisk Forbund tilbyr humanistiske gravferder i ikke-kristne seremonirom. Innholdsmessig finnes ingen restriksjoner; etterlatte kan for eksempel velge salmesang som innslag.
- Begravelsesbyråer tilbyr livssynsnøytrale begravelser der verken humanetiske eller kristne verdier ligger til grunn. Disse avholdes vanligvis i livssynsnøytrale seremonirom, der det finnes.
---
Nidaros-biskop satte ned foten
Men å leie kirker og tilhørende organist er ikke mulig i Den norske kirke: Regelverket er klart på at kirker kun skal brukes til kristne samlinger. Eksempelvis sendte Nidaros-biskop Herborg Finnset i april et brev til Fortidsminneforeningen for å gjøre oppmerksom på dette. Vårt Land har sett brevet.
– Dette ble tatt opp som prinsippsak, og biskopen i Nidaros sa tydelig ifra til de ansvarlige at kirka på Frosta ikke egnet seg som livssynsnøytralt seremonirom, sier prost Gustav Danielsen i Stiklestad prosti.
Han snakker om Logtun kirke på Frosta i Trøndelag, som Fortidsminneforeningen ved tre anledninger har brukt til livssynsåpne gravferder. Foreninga eier steinkirka. Men ifølge Dnks lovverk skal ikke kirker brukes til ikke-kristne seremonier så lenge de er vigslet, altså innviet, som Dnk-kirker.
Jeg synes det er ugreit å trenge seg inn i lokalet til et trossamfunn man ikke tilhører, og si at man vil bruke lokalet på sin egen måte
— Gustav Danielsen, prost
– Respektløst overfor kirka
Danielsen har forståelse for Ravatns etterlysning av verdige seremonirom for ikke-troende.
– Men selv uten presten, forkynner kirkerommet det kristne budskapet gjennom bilder og interiør. Kirkerommet er et kirkerom, og bør på brukes til det, sier prosten.
Danielsen mener hver enkelt kommune må finne løsninger når behovet oppstår: Grendehus kan pyntes på en høvisk måte. I enkelte bygder går det tre og fire år mellom hver gang noen ønsker ikke-kristelig begravelse, påstår han.
– Jeg synes det er ugreit å trenge seg inn i lokalet til et trossamfunn man ikke tilhører, og si at man vil bruke lokalet på sin egen måte. For meg virker det litt respektløst overfor kirka, sier Danielsen.
Han legger til at det viktigste er respekten for avdøde. Danielsen forteller om en episode for om lag femten år siden, da han var prest på Frosta. En ikke-troende mann ble stedt til hvile i Logtun kirke. Etterpå var Danielsen og en lokal humanetiker enige om at begravelsen ble arrangert på feil sted.
– Det er respektløst overfor en død person uten kirketilknytning å ta vedkommende inn i kirkerommet. Jeg legger stor vekt på å avholde gravferder i tråd med det den avdøde sto for, sier Danielsen.
[ Nytt lovforslag: Åpner for bruk av ny teknologi for håndtering av døde ]
– Lovverket burde åpnes
Leder Jens Hagerup i Fortidsminneforeningens Frosta-lokallag mener Nidaros-biskopen har sitt på det tørre med lovverket, men er uenig.
– En folkekirke og et historisk kulturminne som Logtun måtte da passe utmerket til at alle sammen kan få bruke den. Selv om man har bidratt på dugnad og samlet penger, får man ikke bli begravet eller gifte seg der. Det er trasig, sier han.
Hagerup påpeker at samfunnet har endret seg de siste tiårene. Færre tror på Gud. Andre trossamfunn enn Den norske kirke er i vekst.
– Historiske kirker og kulturminner burde få andre muligheter enn typiske sognekirker. Lovverket burde åpnes litt, sier Hagerup.
