Plakatene til 20 av landets største musikkfestivaler viser at det blir desidert flest mannlige røster på konsertscenene i sommer. Det viser en opptelling gjort av Vårt Land.
Bare 146 av 537 plasser på festivalenes plakater fylles av kvinnelige artister. Det utgjør 27 prosent. De 146 «kvinnelige artistene» er kvinnelige soloartister eller band bestående utelukkende av kvinner.
– Det er ikke bra nok, sier Tone Østerdal, daglig leder i interesseorganisasjonen Norske kulturarrangører.
Hun påpeker samtidig at bransjen stadig er sterkt preget av pandemien, og antyder at kvinner, som «ofte er mer risikoaverse enn menn», i større grad «venter til alt er klart».
– Det kunne justert for noe, men det hadde på ingen måte blitt 50/50.
– Krever bevissthet
Dersom man i utvalget også inkluderer band med både mannlige og kvinnelige medlemmer, blir andelen 34 prosent. Drøye en av tre på festivalplakatene er altså kvinnelige soloartister eller band med kvinnelige medlemmer.
Også det mener Tone Østerdal i Norske kulturarrangører er under pari. Hun mener problemet er at for få har et bevisst forhold til egen festivalplakat, og oppfordrer alle norske festivaler til å sette seg konkrete mål.
– Uten det er det bare på slump hvis man kommer noe sted, og den perioden bør være forbi, sier hun.
Samtidig peker hun på strukturelle utfordringer, som hun mener bør høre fortiden til.
– I stor grad er det fortsatt menn som booker menn. Selv om vi mennesker har en predisposisjon til å søke mot dem som er mest like oss selv, holder ikke den forklaringen vann i 2022.
Men Østerdal, som i høst blir direktør i bransjeorganisasjon Music Norway, er tydelig på at det ikke er hver enkelt bookingsjef sitt ansvar alene. Bransjen som helhet må også ta grep.
– Vi må få flere kvinner til å bli værende i bransjen, og det krever bevissthet fra mange ledd. Helt fra utdanningsløpene til etablering i bransjen må kvinner bli oppfordret og få mulighet til å ta den rollen de vil, enten det er på eller bak scenen.
[ Kritiker ga toppkarakter til en bok han hylles i ]
---
Disse festivalene er med i utvalget
- Bergenfest
- Buktafestivalen
- Festningen
- Jugendfest
- Kadetten
- Loaded
- Neon Festival
- OverOslo
- Palmesus
- Parkenfestivalen
- Piknik i Parken
- Pstereo
- Rakettnatt
- Skjærgårds Music & Mission Festival
- Slottsfjell
- Stavernfestivalen
- Tons of Rock
- Trænafestivalen
- Vinjerock
- Øyafestivalen
---
Nederst med liten skrift
Rundt 5.000 personer gjester den lille øya Træna i løpet av tre dager i juli. På Trænafestivalen består 54 prosent av festivalprogrammet av kvinnelige soloartister eller band med kvinner blant medlemmene. Det er utvalgets toppscore.
– Jeg skal ikke påstå at vi har jobbet målbevisst med det, men Træna har beveget seg naturlig i den retningen over flere år, sier festivalsjef Viggo Randal.
Randal mener en utjevning av headliner-plassene har funnet sted, og viser til at «triste menn i rockeband» er erstattet av navn som Sigrid, Dagny og Aurora.
– Bildet på hvem som er de kuleste på en plakat har endret seg veldig. Da rock dominerte rundt 2010, fant du plakater som ikke hadde et eneste kvinnelig navn. Så det er i hvert fall en positiv utvikling.
Han erkjenner at det kan bli en hvilepute at det «i hvert fall er bedre enn før», og mener omstilling er sentralt. Selv beskriver han Trænas bookingteam – utgjort av han selv (47) og en mannlig bookingsjef (52) – som tilårskomne, men Randal mener de likevel har klart å gjøre noe riktig.
– To av tre dager er kvinnelige artister hovedattraksjon. Jeg har sett mange festivaler som sier de har booket mange damer, men så står alle med liten skrift på siste linje. Man må tenke at det skal være en jevn fordeling mellom alle nivåene på plakaten – ikke bare putte innpå ti kjempedyre rockeband og så ti up-and-coming jenter til slutt.
[ «Litteraturfestivalen på Lillehammer har aller mest koseprat på programmet» ]
Reproduserte mønstre
Foreningen Balansekunst jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv. Styreleder Thomas Walle vil «være forsiktig med å være bastant om et øyeblikksbilde», men er likevel tydelig på at dette er skuffende.
– Hovedproblemet er at refleksjonen kommer for sent. Det handler ikke om å finne en nøyaktig prosentvis fordeling, men det vitner om strukturelle utfordringer – som det må reflekteres over. Festivalene må spørre seg: Hvordan kan vi sørge for at det ikke er et mønster som gjentar seg hvert år?
Walle kjenner seg igjen i Tone Østerdals oppsummering om at «menn booker menn», men mener det i kulturbransjen i sin helhet er en utfordring at også kvinner booker menn.
– Mønstre blir reprodusert. Når vi skal jobbe mot disse, må vi se på hele infrastrukturen. Festivaler handler ikke bare om hvem som står på scenen, men alle aktørene rundt.
– Hvor viktig er det at en festivalplakat gjenspeiler befolkningen?
– Å synliggjøre en bred representasjon får ringvirkninger, blant annet for hvem som tenker at en karriere som musiker er noe å satse på. Vi kan legge masse til rette for at noen skal ta utdannelse, men hvis man ikke opplever at det i neste runde reflekteres i det som tilbys på en scene, vil det nok påvirke motivasjonen man har for å velge den veien.
Det er et minimum av det vi bør ligge på, men det er ofte der vi lander
— Ante Giskeødegård, Jugendfest
– Må bli bedre
Ni av tolv artister på Jugendfests plakat er menn. At kvinnene bare utgjør en fjerdedel er ikke noe Ante Giskeødegård, daglig leder i arrangør Momentium, er fornøyd med.
– Det er et minimum av det vi bør ligge på, men det er ofte der vi lander. Vi kommer til å ende på 30 prosent når alle artister er sluppet, men vi burde kommet oss lengre enn til et minimum.
Giskeødegård sier forklaringen er sammensatt, men mener det «ut ifra en miks av tilgjengelige og billettselgende artister innenfor våre sjangre» ofte blir et flertall menn.
– Vi må være bevisste når vi booker, men vi er også et resultat av å være siste ledd i en kjeden. Man kan si at vi er et resultat av en kjønnsubalanse som skjer tidligere i kjeden.
Samtidig stiller han seg bak Balansekunst-lederens bemerkning om at festivaler også kan spille en rolle i å snu trenden.
– Festivaler har et klart et ansvar, og det er ingen tvil om at vi må bli bedre.
«Skremmende»
Øyafestivalen er en av landets største festivaler. Dersom man teller kvinnelige soloartister og band med utelukkende kvinnelige medlemmer på deres plakat av året, utgjør de 39 prosent.
– Vi er fornøyd med våre tall. Mangfold er noe vi alltid har i bakhodet. Vi tenker ikke bare på kjønn, men også mangfold når det kommer til blant annet sjanger og artisters opprinnelse, sier program- og markedssjef Birgitta Mandelid.
Det har vært litt for lett å booke folk som er lik en selv, enten det går på kjønn eller hudfarge
— Birgitta Mandelid, Øyafestivalen
– Hvor viktig er det at festivalplakaten gjenspeiler befolkningen?
– Det kommer an på hvem man er og hva man presenterer. Men det har vært litt for lett å booke folk som er lik en selv, enten det går på kjønn eller hudfarge. Dersom man får en mer variert stab, får man et program som i større grad gjenspeiler publikum og den verden man har rundt seg.
Med 31 kvinnelige artister har Øya en femtedel av utvalgets pool av kvinnelige band og soloartister. Festivalsjef Claes Olsen synes det er «skremmende» at hans egen festival utgjør en så stor andel, og er overrasket over at det ikke står bedre til. Samtidig tror han saker som denne ikke nødvendigvis er positivt, og antyder at det kan virke avskrekkende å høre om lave kvinneandeler.
– Det er bedre å skrive om de kvinnene som faktisk er der. Det er viktig å bidra til det positive, slik at man kan få rollemodeller.
