Maria Olerud, bokanmelder
1. Kerstin Ekman: Løpe ulv, oversatt av Bodil Engen, Aschehoug.
Jegeren Ulf ser en ulv – og alt endrer seg. Ekmans lille roman er egentlig stor: Den har plass til sitrende kriminalspenning og massevis av kunnskap om natur og naturtap, den tar for seg menneskenes forhold til dyrene – men også det langvarige samlivet mellom to aldrende mennesker. Skoglandskap og moden kjærlighet til tross, språket er langt ifra forherligende. Jeg-fortellerens stemme er lun og var. Jeg vil nesten si vis.
2. Vigdis Hjorth: Femten år: Den revolusjonære våren, Cappelen Damm.
Femten år er ei klok oppvekstfortelling om å våge å leve livet man ønsker seg. Boka tar tenåringen Paula på alvor: Slik får hjorthske kjernetemaer som sannhet og løgn og foreldre-barn-forhold, både eksistensiell tyngde og ungdommelig friskhet. På toppen handler årets Hjorth-roman om trosspørsmål og naturnærhet – og om å ikke ville gå på Kristelig Gymnasium. Språket renner som klart bekkevann. Og fortelleren er morsom. Jeg lo høyt.
3. Andrea Abreu: Skydekke, oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann, Aschehoug.
Merkelig nok har ikke den spanske sensasjonsdebuten blitt en kjempesnakkis her hjemme. Ikke ennå, hvert fall. Med kraft og sanselighet skriver Abreu fram relasjonen mellom to jenter på Tenerife. Resultatet er en rå, men sår tekst om begjær, vennskap, kjønnsroller, og hva det vil si å ha en kropp. Rishøi Hedemanns oversettelse har et så naturlig driv at det knapt er til å tro at romanen er nettopp det: en oversettelse.
Ivar Dale, bokanmelder
1. Kjersti Ericsson: Den andre døden, Oktober
Denne plukket jeg opp under den feiloppfatning at det var en debutroman av en ung forfatter, og skvatt til på første side fordi språket var så usedvanlig klokt og gripende. Ericsson (f. 1944) skriver med en dybde man kanskje må ha levd en stund for å oppnå, om unge liv som tok slutt før de rakk å bli en del av historien.
2. Emmanuel Carrère: Yoga, oversatt av Tove Bakke, Pelikanen.
Hver bok av Carrère er en fortsettelse av den forrige, et slags endeløst essay som mest av alt handler om ham selv. Det kan bli så mye Carrère i Carrères bøker at man blir helt forspist, som på en svær boks med franske makroner. Men kjedelig blir det aldri. Selv om man ikke selv bedriver yoga, er det god trim for hjerne og sjel å forsøke å henge med i disse tankerekkene.
3. Leif Ekle: Olgas bok: Et stille liv i arbeiderklassen, Cappelen Damm
Her hadde jeg opprinnelig skrevet opp Philip Shorts uttømmende og utmattende biografi Putin: His Life and Times. Men en leseopplevelse på tampen av året gjør at Putins bok må vike for Olgas bok. Dette er et portrett av et enkelt, godhjertet og stille liv. Verden trenger flere som Olga og færre som Putin. Og tydeligvis trenger vi også flere bøker av Leif Ekle, som har skrevet dypt rørende om sin mor.
[ «Ekle vil få fram det store og vakre i et helt alminnelig liv» ]
Åste Dokka, bokanmelder
1. Solvej Balle: Om utregning av romfang, oversatt av Trude Marstein, Press
En lyrisk, men behersket roman om hvordan livet ser ut hvis tida ikke lenger beveger seg framover. Hverdagslivets detaljer står fram som på samme tid unike og gjentakende, kategorier som nærhet og avstand får ny valør. Hvor absurd premisset for romanen enn er, beskriver den like fullt livet helt presist. Menneskets evne til tilpasning er nesten uendelig og Balles roman er fenomenal.
2. Ingrid Brækken Melve: Avstøtning, Cappelen Damm
Avstøtning er en foruroligende og ubehagelig roman om kroppen, hjertet og Gud fra stilsikker debutant. Rebekka er ikke en vanlig kristen, hun tilhører Gud med hud og hår. Når hun får en hjertetransplantasjon forandres hun, og dermed de få relasjonene hun står i. Er det tap eller vinning å støte bort? Finnes det mulighet for et liv på egne bein? Avstøtning er en bibelsprengt roman man blir mindre kristen av å lese, og det på en god måte.
3. Karl Ove Knausgård: Det tredje riket, Oktober
For første gang på lenge har Knausgård skrevet en roman helt uten lange pompøse essayistiske partier. Det tredje riket er en ren roman. Knausgård er en mester i mellommenneskelig trivialitet og drama, og løfter det inn i en helt annen dimensjon når han lar døden stoppe opp og det uforklarlige bryte seg inn i hverdagslivet. I denne romanen viser Knausgård at han tenker best når han holder seg til fortellinga.
[ «I Brækken Melves debutroman ligner troen en tvangstanke» ]
Andrew P. Kroglund, bokanmelder
1. Thomas Seltzer: Amerikansk karmageddon. Tanker om mitt fordømte fedreland, Oktober
Thomas Seltzer lykkes med å veve det personlige inn i en bredere kulturell analyse av et samfunn i oppløsning. Seltzer trekker radikale konklusjoner i en veldokumentert bok. Han går så langt som å si at det neste Midtøsten vil bli det amerikanske Midtvesten. Det begrunner han med å peke på det han beskriver som en kombinasjon av maktesløshet, raseri, vond reality check og stadig mer tribalisme.
2. Oliver Bullough: Butler for verden, oversatt av Lene Stokseth, Res Publica
En modig bok gir oss historien om hvordan vi alle lar oss friste av penger. Bullough har skrevet en solid pageturner med undertittelen: Hvordan Storbritannia hjelper milliardærer, skattesvindler, kleptokrater og kriminelle.
Bullough dokumenterer hvordan finansfolk, advokater og politikere hjelper til med å forvalte stjålne verdier så friksjonsfritt som mulig – og avslører at Storbritannia ofrer sin gode moral for skitne pengers skyld.
3. Ghulam Abbas: Gudfaren. Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen, fortalt til Kjetil Stensvik Østli, Cappelen Damm
Dette er en rystende beretning fra det kriminelle Oslo. Boka til den tidligere B-gjenglederen er sterk kost, men har også klare tanker om forebygging av kriminalitet. Vi blir med inn hos unggutten som føler seg som en taper på skolen. Han begynner som doplanger, jobber seg opp og får dyre biler og flust med damer. Men det kommer med en pris.
Olav Egil Aune, bokanmelder
1. Martin Modéus: Bønnen som alltid er der, oversatt av Ingvild Røsåk, Verbum
Den svenske biskopen Martin Modéus har skrevet bok til slitne kristne, glade kristne – og til dem som nesten tror. Det er en svært oppmuntrende bok, som minner om at Gud alltid er der, uansett hva vi føler. Det er ikke menneskets anstrengelser som teller, sånn sett faller alle våre tanker om hvordan vi skal be, hvor vi skal vi be og hvor ofte?
2. Søren Ulrik Thomsen: Store Kongensgade 23, oversatt av Hilde Rød-Larsen, Press
Danske Søren Ulrik Thomsen har skrevet et uhyre vakkert og tankevekkende «portrett» av seg selv, hvor han i hukommelsen går igjennom det året han som følsom ungdom bodde i Store Kongensgade i København. Det andre er hans iakttakelser nå, når han som nesten 70-åring registrerer hvordan han reagerer på alt rundt seg – og sin egen kropp.
3. Svein Olav Hoff: Kunsten og Lillehammer, Press
Kunstnerkolonien Lillehammer-malerne har endelig fått sin «biografi» i stor størrelse. Blant malerne finner vi størrelser fra rundt århundreskiftet som Thorvald Erichsen, Henrik Sørensen, Alf Lundeby, Lars Jorde og Fredrik Collett. En fryd på fanget, både som lesestoff og «kunstgalleri».
Marianne Lystrup, bokanmelder
1. Kim Fupz Aakeson og Stian Hole: Eventyr, Cappelen Damm
Kim Fupz Aakeson og Stian Hole leverte i mai et nytt eksempel på at de sammen får til mer enn de gjør hver for seg, skjønt begge er er både forfatter og illustratør hver for seg. Eventyr setter ord og bilder på viktige erfaringer som tap og forfall. Det er verdifullt at den gir oss en varm og realistisk skildring av kontakten mellom generasjonene.
2. Annfrid Berget Haukeland: Myllarguten. Livet, legenden, medspillerne, Dreyers forlag
Mange kjenner navnet Myllarguten, men hvor mye vet de egentlig om ham? Den nye boka om den sagnomsuste spellemannen fra Telemark rommer både mye av det som finnes av fakta, og de mange mytene. I tillegg har den en rekke bilder som hjelper leseren til å leve seg over 200 år tilbake i tid. Dette er viktig kulturhistorie.
3. Charles Dickens: En julefortelling, oversatt av Erlend Loe og illustrert av Lisa Aisato, Kagge
Klassikeren til Charles Dickens om gnieren Scrooge som gjennom møter med spøkelser fra fortid og framtid blir overbevist om at han må bli et bedre menneske, har besnæret folk i flere generasjoner i mange land. Den nye, norske oversettelsen, og ikke minst de nye illustrasjonene, er en god oppdatering og vil sikre fortellingen enda en ny periode under leselampa.
[ Ber forlag slutte å kalle Dickens-bok for «verdens mest berømte julefortelling» ]
Astrid Fosvold, bokanmelder
1. Solvej Balle: Om udregning af rumfang I-III, Peligraf (Press)
Nyskapende, tankevekkende og humoristisk verk om tiden som har stanset og setter helt nye vilkår for tilværelsen, for selvforståelsen og for teksten. Med gjennomført stringens legger Solvej Balles eksistensfilosofiske spekulasjoner føringer for hvordan handlingen i romanen utfolder seg. I en deskriptiv stil, som om forfatteren var på en oppdagelsesreise, strekker hun seg ut etter verden på nytt.
2. Mathias Faldbakken: Stakkar, Oktober
Et kunstverk smidd over tradisjonelle fortellinger i en slags nåtid. Samtidig og tidløst veves utenforskap frem som noe som er rotfestet i århundregamle tradisjoner og i aktuelle erfaringer. Det unike og det typiske, det uregjerlige og ømme går sammen i en spenningsfylt og humoristisk fortelling som søker seg vekk fra realistiske former, men uten å slippe taket. Han fornyer tradisjonen innenfra – betagende.
3. Arnhild Skre: Berge Furre: Eit liv i rørsle, Samlaget
Arnhild Skre skriv med eit opent, undrande og ikkje-konkluderande blikk. Innsynet i Berge Furre sitt innhaldsrike og omskiftelege liv går inn i skjellsettande konfliktlinjer i norsk politisk historie og kastar lys over vår næraste politiske fortid på eit vis som engasjerer. Elegant flettar Skre inn eit metablikk på biografi-sjangeren og ho grev fram opplysningar Lundkommisjonen ikkje såg. Samtidig vert dette ei forteljing om mennesket Berge Furre, trusovertydinga hans og forholdet til dei næraste.
[ Berge Furres tro passet ikke en SV-bygger ]
Valborg Orset Stene, bokanmelder
1. Vigdis Hjorth: Femten år. Den revolusjonære våren, Cappelen Damm
Familier og eksistensielle konflikter er kjent stoff hos Hjorth. Å følge Paula sin forberedelse til ikke å bli konfirmert gjør inntrykk, fordi jeg kan kjenne hvor intenst nødvendig oppgjøret er, selv om det dvelende og langsomt skrevet fram. Presten får en viktig rolle i fortellingen. Prestens metode er riktignok uortodoks, men han er en sympatisk representant for prestestanden, noe som er sjelden vare i samtidslitteraturen. Hjorth har nok en gang skrevet en fortelling som griper tak!
2. Kerstin Ekman: Løpe Ulv, oversatt av Bodil Engen, Aschehoug
Hvordan er det å bli gammel? Å lese denne romanen kan gi håp for tiden som møter oss. Forfatteren er selv snart 90 år og skriver fortsatt drivende godt. Hun beskriver sårt om tap ved å miste posisjon og status, men også om hvor fint det er å leve i et livslangt kjærlighetsforhold. Det som gjør mest inntrykk er skildringer av natur og ville dyr, det fryser nedover ryggen. Kanskje er Ekman som en eldre og litterær utgave av Greta Thunberg. Hvis flere får ærefrykt for naturen slik Ulf i romanen viser, bidrar det til et større håp for vår jordklode.
3. Kjetil Røed: Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet, Pelikanen
Kunstkritikk er en smal sjanger. Hvorfor er denne verdt å lese for flere av oss? Jo, fordi den har overføringsverdi til refleksjonen om ytring. Å mene noe om andres verk og vilje gjør vi hele tiden, ofte kjapt og kjekt uten argumenter. Røed tar til orde for å være ydmyk og transparent, og argumentere slik at den andre kan teste ut tankene selv og supplere. Jeg vil tro diskusjoner på sosiale medier ville bli klokere hvis flere tok til seg visdommen denne forfatteren deler. Røed og Orset Stene har ingen relasjon utover at de begge anmelder bøker i Vårt Land.
[ «Synet av en ulv gjør at tida stanser for jegeren i Löpa varg» ]
Alf Kjetil Walgermo, bokanmelder
1. Franz Kafka: Prosessen, omsett av Jon Fosse, Skald
Franz Kafkas klassiske roman Prosessen kjennest uhyggeleg aktuell i eit Europa der diktaturet trugar, snart hundre år etter at boka først kom ut på tysk. I fleire land rundt oss har vi lenge sett ein farefull tendens til mindre demokratisering og meir diktatur. Kafkas roman, lesen som parodi på rettstryggleiken i slike samfunn, har nærmast profetiske trekk. Får plass på favorittlista for 2022 på grunn av Fosses nye og gode omsetting til nynorsk.
2. Brynjulf Jung Tjønn: Kvit, norsk mann, Cappelen Damm
Rasisme er eit svært aktuelt tema både internasjonalt og i det norske samfunnet. Ikkje minst er den såkalla «kvardagsrasismen» utbreidd, noko det kan vere vanskeleg for den kvite majoriteten å bli tilstrekkeleg klar over. Brynjulf Jung Tjønns diktsamling om å vekse opp som asiatisk adoptivbarn i Noreg, gir oss innsikt på ein litterært effektiv og gripande måte. Ei både klok og viktig diktsamling som bør inn på pensum i skuleverket.
3. Marilynne Robinson: Hjem, omsett av Ingrid Haug, Cappelen Damm
Amerikanske Marilynne Robinson skriv innsiktsfullt om familie og kristen tru i denne romanen, som følgjer opp den like sterke Gilead (nyutgitt på norsk). Rasismetematikken er ein viktig understraum i Robinsons romanar. Det same er spørsmålet om forsoning og tilgiving. Med stadig nye synsvinklar borar ho djupt i desse tematikkane, som må kunne kallast eit amerikansk storverk.
[ «‘Jack’ graver dypere i Robinsons kjernespørsmål» ]
Rolv Nøtvik Jakobsen, bokanmelder
1. Trygve Riiser-Gundersen: Haugianerne: Enevelde og undergrunn 1: 1795–1799, Cappelen Damm
Som tittelen på Bragepris-vinnaren røper er dette ikkje ein biografi, men ei spennande, velinformert, nyskapande og velskrive framstilling av folkelege rørsler og motstand i det dansk-norske kongedømmet mot slutten av 1700-talet. Talet ein er også eit løfterikt signal om eit framhald. Eit absolutt julegavetips, til deg sjølv eller til folk som likar gode bøker som varer ei stund.
2. Kjerstin Ekman: Løpe ulv, omsett av Bodil Engen, Aschehoug
Den erfarne og godt vaksne forfattaren (født i 1933) har skrive eit meisterverk om kjærleiken, døden og skogen. Ei vakker bok om det eldre ekteparet Ulf og Inga og om menneske og dyr som innvevd i den større naturen som omgir oss. Og alt dette i eit poetisk språk i ei bok som også inneheld ein krimintrige. Kven kan ønske seg noko meir?
3. Halvor Moxnes: Svarte kong Baltasar. De hellige tre konger: rase, religion og politikk, Dreyers forlag
Boka vart lansert tidlegare i år, men er aktuell som aldri før både på grunn av julefeiringa som ligg framfor oss og stadige erfaringar av rasisme som vi enno ikkje kan legge bak oss. Undervegs i den vakre og rikt illustrerte boka gir fagteologen Moxnes ei innføring i dei bibelske og tidlege kristne forteljingane om stallen og om julekrybbas skiftande historie gjennom tidene.
[ «Glitrende fra Halvor Moxnes om 'svarte kong Baltasar'» ]
Freddy Fjellheim, bokanmelder
1. Kari Løvaas: Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium, Kolon
Et mangeartet oppgjør med mishandling, tortur og maktfullkommenhet, også som kritikk av kapitalismens menneskeforakt.
2. Steinar Opstad. Å være flere, Kolon
Fenomenale dikt, hellig trass – og en ny retning i Steinar Opstads lyriske forfatterskap?
3. Andreas Vermehren Holm: Nye mytologier, H//O//F
Boken overskrider litteraturens formater med skriftbilder og gir en større lesning av natur-menneske-kultur.
Karen Frøsland Nystøyl, bokanmelder
1. Julia Kahrs: Familien Brattbakk, Gyldendal
Snålere, eklere, mer mystisk og medrivende bok skal du lete lenge etter! Kahrs er noe for seg selv i den norske barnelitteraturfloraen, og takk og pris for det. Familien Brattbakk er en sterk fortelling om tilhørighet i en omskiftelig, snurrig verden, og trolig årets beste barneroman.
2. Thoralf Fagertun: Familien Gnork, Samlaget
Fagertuns debutbok er ei ellevill oppleving. I Roald Dahlsk ånd og med klåre hint til Ole Lund Kirkegaard dukkar fæle vaksne, underlege dyr og gode hjelparar opp. Mest er det ei historie om å ha ein sjuk venn og om korleis sorg kjem i ulike variantar. Ho minnar oss på at det er lov å le når verda er absurd og kjip. Boka er artig illustrert av Line Halsnes.
3. Heidi Linde: Olivias liv. Love, liksom, Gyldendal
En får vel aldri nok av forelskelse? Særlig ikke for aller første gang? Heidi Linde har med serien Olivias liv skrevet feelgood-bøker for tweensa, og disse er lett å sluke. Her er både fornuft og følelser – og ingen som fikser opp i kjærlighetsproblemene dine. Det må man nemlig gjøre selv.
[ Mener norske medier usynliggjør barnebøker ]
Hilde Slåtto, bokanmelder
1. Solvej Balle Utregning av romfall, oversatt av Trude Marstein, Press
De amerikanske bautaene Cormac McCarthy, Jennifer Egan, Elizabeth Strout og Marilynne Robinson har alle i år kommet ut på norsk med knallsterke serie-romaner. Men med første bok i septologien Om uregning av romfall, om Tara Selters som har satt seg fast i dagen 18. november, tar danske Solvej Balle serie-litteraturen til et helt nytt eksistensielt nivå. Det er hardcore eksperimentelt og merkelig gjenkjennelig.
2. Jamaica Kincaid: Lucy, oversatt av Åshild Lappegård Lahn, Cappelen Damm
Genistreken til Jamacia Kincaids korte dannelsesroman, om unge Lucys første år i New York, er ikke bare hennes evne til å uhyre presist skrive frem store komplekse temaer som kolonialisme, rasisme, kjønnsroller og makt i en særdeles fortettet form. Den største bragden er karakteren Lucy; hennes kompromissløse personlighet og helt særegne blikk, som gang på gang overrasker leseren og gir en befriende opplevelse av å se verden på en ny måte. Nobelprisen neste!
3. Virginie Despentes: King Kong-teori, Oversatt av Gøril Eldøen, Gyldendal
Virginie Despentes har i alle år blitt oppfattet som en enfant terrible i fransk kulturliv. Med utgivelsen av hennes pre-#metoo memoar King Kong-teori, om sine egne erfaringer med voldtekt, prostitusjon og pornoindustrien er det lett å se hvorfor. Med uredde og dypt empatiske analyser om feminisme, makt, sex og kjønn gyver hun løs på det bestående, og maner til et opprør, som flere år senere faktisk filleristet den litterære offentligheten i Frankrike.
[ Danmarks litterære stjerne trenger verken forlag eller redaktør ]
Kjetil Røed, bokanmelder
1. Maria Stepanova: Til minne om minnet, oversatt av Marit Bjerkeng, Gyldendal
Det er en liten sensasjon at Stepanovas omfangsrike essay er oversatt til norsk. Hun fletter tanker om kunst, filosofi og historie inn og ut av sitt eget minnearbeid – tankene om hvor hun kommer fra og hvor hun skal. Det personlige og det allmenne er likestilt i en tekst som både er dypt personlig og relevant for alle.
2. Susan Sontag: Tekster om film, oversatt av Agnete Øye, Existenz forlag
Det er få som kan skrive så lysende klart om film som Sontag. Hennes filmessays er også forbilledlige i en annen forstand: tankevandringens kunst. Tankene om en konkret film – la oss si Persona (1966) av Ingmar Bergman – er kun springbrett for en bredere refleksjon rundt kultur og hva det vil si og være menneske.
3. Françoise Vergès: Avkoloniseringsfeminisme, oversatt av Anders Fjeld, H//O//F
Det lille forlaget H//O//F, som også er en bokhandel i Moss, fortjener større oppmerksomhet. De utgir nemlig helt ferske filosofibøker, som ofte har radikale og uvante perspektiver. Denne lille brannfakkelen av en bok snur de konvensjonelle perspektivene på Vesten og «utviklingsland» på hodet. Å hjelpe undertrykte kvinner i islamske land er nemlig en forlengelse av kolonitanken i nye former, mener Vergès. Krutt!
[ «Svimlende minnearbeid fra Maria Stepanova» ]
Knut Ødegård, bokanmelder
1. Steinar Opstad: Å være flere, Kolon
Aldri før har Steinar Opstads dikt vore så knivskarpe som no. Kniv sårar, men fjernar alt uvesentleg. I det ytre er det ein stillfaren, nær poesi, ofte i eit bygdelandskap. Farens død er sentralt tema, saman med ei intens leiting etter meining med eige liv og forståing av mennesket i ein kosmisk samanheng. Han skriv om død og oppstode på eit vis som minnar både om såkornets mysterium og bibelsk tekst.
2. Ruth Stone: Slik går det med kjærleiken, gjendikting ved Jostein Sæbøe, Nordsjøforlaget
Ei storhending i gjendiktingslitteraturen gjekk dei fleste hus forbi i år: Ruth Stones poesi i Jostein Sæbøes meisterlege gjendikting. Dette er amerikansk lyrikk på sitt beste, med ei blanding av utanforskap, djerv nærleik, sterke kjensler, tragedie, rå realisme og uventa humor.
3. Helge Torvund: Til mor, Jæren forlag
Ei hjartevarm bok om mødrene slik vi som er noko opp i åra hugsar dei: mor med tid for borna, som laga maten, strikka og sauma og framfor alt var der for borna. Det er eit gripande portrett Torvund teiknar av si eiga mor, og til å kjenna att for oss som fekk oppleva mødrer som alltid var til stades for både kropp og sjel.
[ «Som ingen annen løfter Steinar Opstad bekjennelse til erkjennelse» ]
Heidi Marie Lindekleiv, journalist
1. Mazdak Shafieian: Skinnende døde, Gyldendal
Den første romanen til Mazdak Shafieian er blitt et lite mesterverk. Vi tas med til det postrevolusjonære Iran, til en familie som hører til den politiske opposisjonen. Gjennom barnets øyne, i Shafieians finpussede språkdrakt, blir vi vitne til bomberegn og arrestasjoner – en hverdag hvor ufreden er normalen. Her er det poesien som lar oss begripe politikken.
2. Merlin Sheldrake: Sammenvevde liv, oversatt av John Grande, Press
Har du tenkt over hvorfor vi sier statsoverhode eller hovedstad? I møte med soppens rike rystes alle sentraliserte maktstrukturer i grunnvollene. For hos soppen er det nettverket som teller, intelligensen er noe som er fordelt på fellesskapet. Biolog Merlin Sheldrakes bestselger Entangled life er nå ute på norsk. Boken gir innsikt i en livsverden som få kjenner – og tvinger oss til å se med nye øyne på oss selv og det menneskelige fellesskapet.
3. Theresia Enzensberger: Auf See, Hanser
En gang der fremme, når verden er lagt øde, slår menneskene seg ned på kunstige øyer ute i havet. Men tilbake i de gamle betongjunglene lever fortsatt de fattige. Det er ingen trivelig fremtid vi møter i Enzensberger andre roman, men dystopien er både underholdende og tankevekkende, og trolig på sitt beste når Enzensberger beskriver en kultur der menneskene er overbevist om at alt ansvar hviler på deres egne skuldre. Dermed må kritikken alltid vendes innover – aldri utover. Dette er verdt å dvele ved: At en ekstrem individualisme kanskje nettopp er forutsetningen for autoritære lederskap.
[ «Mener soppen tvinger oss til å tenke annerledes» ]
Erling Rimehaug, bokanmelder
1. Trygve Riiser Gundersen: Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1: 1795–1799, Cappelen Damm
Når Hans Nielsen Hauge hentes ut av den kirkehistoriske boksen, forstår vi mer av hvem han var og hva han betydde. Et historisk nybrottsarbeid om vanlige folks rolle i enevoldstiden, samtidig en fest å lese.
2. Notto R. Thelle: Karl Ludvig Reichelt. Misjonær mellom øst og vest, Verbum
Den spennende historien om misjonæren fra norske bedehus som ble så fascinert av buddhismen at han bygde et kloster for buddhistiske munker i Kina. Forfatterens egen livshistorie er tett knyttet til Karl Ludvig Reichelts virke. Han har likevel nok kritisk distanse til å skrive innsiktsfullt om dette særegne forsøket på å skape et kristent miljø preget av buddhistisk kultur og tenkemåte. En fascinerende fortelling om hva som kan skje med den som møter verden med nysgjerrig åpenhet.
2. Caroline Serck-Hanssen: Den ortodokse kirke. Historie – lære – trosliv, St. Olav forlag
Kirkens rolle i Russlands krig mot Ukraina har gjort det viktig å forstå den ortodokse kirken. De ortodokse er også Norges et av de største norske kirkesamfunn. Denne boken, som riktignok ble utgitt i 2021, gir både innsikt og forståelse – samtidig som det også er en vakker bok.
[ «Misjonæren som endevendte norsk misjonstenkning» ]
Elias Bakken Johansen, journalist
1. Édouard Louis: Forandre seg. Metode, oversatt av Egil Halmøy, Aschehoug
Édouard Louis er en av disse forfatterne som evner å skrive høyst personlig og likevel få frem noe allmennmenneskelig. Igjen graver franskmannen i hvorfor han tok farvel med sitt gamle jeg – og hvordan han har gått lenger enn de aller fleste i å bli en annen. Han gjør dette på strålende vis: sårt, sobert og selvutleverende. Louis er var for andres blikk, hvilket gjør at han også evner å se sin egen metamorfose utenfra – som igjen er en styrke.
2. Zeshan Shakar: De kaller meg ulven, Gyldendal
Mye er skrevet om Zeshan Shakar siden brakdebuten for fem år siden. Med boka av året befester han sin posisjon som en av norsk samtidslitteraturs mest leseverdige stemmer. Hovedperson «tar ut forskudd på arv», men arven er immateriell og tar bolig i minnene. De kaller meg ulven er en sterk bok om barn og foreldre, majoritetskultur og minoritetskultur. Shakars varhet for detaljer og befriende realistiske dialogføring, gjør dette til en strålende leseopplevelse.
3. Sarah Zahid, Bjørnholt vgs., Flamme forlag
Igjen serverer Sarah Zahid en overskuddspreget diktsamling som forener små detaljer og store linjer. Bruken av to stemmer fungerer godt, og tilfører et kledelig driv. For samtidig som det kan trekkes enkelte paralleller mellom Nawal og Sergio, har de også to svært ulike liv. Oslopoetens rastløse og referanserike poesi er en fryd å lese, og skaper et miljø flere bør besøke.
Sara J. Høgestøl, bokansvarlig:
1. Adania Shibli: En liten detalj, oversatt av Oda Myran Winsnes, Cappelen Damm
Denne lille romanen grep tak med jernklo. Første del skildrer en grusom forbrytelse begått av israelske sikkerhetsstyrker i Negev-ørkenen i 1949. Halvveis i boken skifter perspektivet: En kvinne fra dagens Ramallah legger ut på en klaustrofobisk biltur, dit ID-kortet hennes ikke gjelder, for å finne svar på hva som skjedde den gangen. Språket er nøkternt og bygger opp ubehaget på effektivt vis.
2. Gunnhild Øyehaug: Hjartet i skalkeskjulet, Kolon
Øyehaug skriver skarpt om kunst, eksistens, skapelse og inspirasjon. Store tema, men disse essayene er deilig nedpå, morsomme, klargjørende – og tidvis rørende. Hva med å jage nedover gangene i Louisiana-museet og på veien bli fanget av noe helt annet enn det du skulle? Og du som trodde du for lengst var ferdig med Giacometti?
3. Mazdak Shafieian: Skinnende døde, Gyldendal
Romandebuten Skinnende døde er forbløffende vakkert skrevet. Shafieian skildrer barnets opplevelser av krig, død og en opposisjonell familiens utenforskap sanselig og vart, men også brutalt og usentimentalt. Dette er barnets måte å være i verden på. Boken får frem hvordan steder, hendelser og forflytninger former oss, og hvor forkastelig krig til alle tider er.
[ Mazdak Shafieian: – Fortiden nærmest tvang meg til å skrive ]
Arne Guttormsen, journalist
1. Joanna Rubin Dranger: Husk oss til livet, Spartacus
Midt i det hele er jeg rasende, forteller svenske Joanna Rubin Dranger i sin tegnede familiedokumentar. Raseriet retter hun mot alle som mener vi burde slutte å mase om holocaust. Selv mistet hun store deler av familien. Gjennom 400 håndtegnede sider deler hun leitingen etter sin store familie slik at fortellingen ryster og angår oss alle. Bokas tittel er en jødisk bønn som leses daglig.
2. Søren Ulrik Thomsen: Store Kongensgade 23, Press
Søren Ulrik Thomsen stiller skarpt på en København-adresse han delte med foreldrene en kort periode. I de samme gatene kan han en desemberdag kjenne hvordan lykken over eget liv og ulykken over sin mor, «fletter seg sammen og fortettes til én og samme stemning.» Hver levende setning i Thomsens essay kan leses som en fortettet novelle, enten han deler ømme erindringer om foreldrene eller retter krasse angrep mot psykiatrien som tåkela sju år av moras liv.
3. Trygve Riiser Gundersen: Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1: 1795–1799, Cappelen Damm
Det var grenser for hvor mange vendinger du kan gjøre i en fortelling om et husmøte på Grålum, inntil Trygve Riiser Gundersen presenterte første bind om Hans Nielsen Hauges venneflokk. Hvordan kan vi fortolke en kultur som ikke får komme til uttrykk? spør historikeren. Ordet er fritt, er et munnhell for oss. Det var det ikke i stua på Grålum, der eneveldet var fysisk til stede. Gundersen evner å løfte fram både tjenestejenta og kjørekaren som vitner i et drama der det frie ord stod på spill.
[ Mener Hauge ble utsatt for et «konservativt kupp» ]
Kristine Hovda, bokanmelder
1. Charlotte Rørth: Med rak rygg, Verbum
I sin fjerde bok skriver Charlotte Rørth om overgrepet og aborten hun gikk gjennom som ung kvinne, et traume som kanskje ikke kunne leges helt uten at hun orket å se seg selv med det samme blikket som hun ble møtt med av mannen fra Nasaret. Den patriarkalske kristendommen har også skapt dype traumer som kanskje ikke kan leges om man ikke går tilbake til kilden og retter dem opp innenfra. Det gjør Charlotte Rørth her. Jeg gråt meg gjennom boka.
2. Scott Erickson: Say yes. Discover the surprising life beyond the death of a dream, Zondervan
Den giftige, pietistiske ideen om at de jordiske lengslene våre er noe man må gjemme unna i bytte mot et liv i himmelen, er i sin ytterste konsekvens mat for selvmordstanker. I boken Say Yes tar den amerikanske illustratøren og forfatteren Scott Erickson et klokkerent oppgjør med dette. Samtidig ser han ut til å ha en usvikelig tro på at det er nettopp motgang som er nøkkelen til et godt liv.
3. Astri Hognestad: Livet trives best på kanten av kaos, Flux forlag
Denne boka kom på tampen av fjoråret, men fortjener et stort publikum og er ute i ny utgave nå. Kvantefysikken åpner for det ufattelige at ting kan oppstå plutselig og ut av ingenting, tilsynelatende uten årsak. Virkeligheten består ikke i årsak-virkningshendelser, som Astri Hognestad er inne på, men i en sky av muligheter, som noen ganger manifesterer seg i fysiske og konkrete hendelser. Det er svimlende, spennende og overraskende helbredende. Hvem skulle trodd at en bok om kvantefysikk kunne gi håp!
