– Alle venninnene mine hadde besteforeldre, så hvis jeg lekte med dokka mi, så sa jeg til henne som en fantasi: «Nå går vi til bestemor», forteller Marion Gamain.
Hun er i dag 71 år. Men den gang var hun en liten jente. Hun bodde i et stort hvitt hus i Sveins gate i Larvik, sammen med mor, far og søsteren Rita.
I slutten av januar skal dette huset fredes som et kulturminne. Det skal også de åtte epletrærne i hagen, som Israel Sachnowitz på 1920-tallet plantet for hvert av barna sine. Av søskenflokken var det bare Herman som kom hjem igjen. Han var en av bare 38 norske jøder som overlevde nazistens dødsleirer.
Etter hvert skulle han skape en fremtid for to småjenter i Larvik, sammen med Paula som han ble kjent med på en reise i Sverige etter krigen.
[ Nå fredes Sachnowitz-familiens hjem. Bli med til Sveins gate 15. ]
Aldri redd for mørkets makt
– Det utrolige, som jeg har tenkt mye på i ettertid, er hvordan mor og far klarte å se fremover og gå videre, og gi Marion og meg slik en lykkelig barndom, sier Rita Porat, som er Marions to år yngre søster.
Marion nikker over videolink fra Frankrike. Begge søstrene har bosatt seg utenskjærs. Rita i Herzliya, rett nord for Tel Aviv. Marion i La Colle-sur-Loup, rett ved Nice.
---
Fredning av jødiske kulturminner
- De siste årene har Riksantikvaren jobbet med å frede jødiske kulturminner.
- Siste fredag i januar, 27. januar, skal Sveinsgate 15 i Larvik fredes.
- Her bodde familien Sachnowitz. Faren Israel og hans åtte barn ble deportert. Bare sønnen Herman (1921-1978) kom hjem igjen.
- Herman giftet seg etter krigen med Paula (f. Damelin) og fikk døtrene Marion og Rita.
- I dette intervjuet forteller døtrene om oppveksten og deres eget møte med familiehistorien.
---
Men minnene fra oppveksten i Norge sitter fortsatt i kroppen. Som den gangen da tordenværet drønnet ute, og Marion var redd. Men faren sa til henne, fritt sitert fra sangen: «Sett deg her. Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse».
Andre ganger kunne de dra ut i skogen, de hadde et eget soppsted og et liljekonvallsted, og faren sa: «Så heldige vi er, sola skinner, vi har nok å spise».
– Dette er gått inn i meg som om jeg var et trekkpapir. Han klarte å overføre til oss at vi skulle være positive, og aldri være redde for noe. Men jeg visste jo ikke den gang hva han hadde vært med på, sier Marion.
Han klarte å overføre til oss at vi skulle være positive, og aldri være redde for noe. Men jeg visste jo ikke den gang hva han hadde vært med på.
— Marion Gamain, datter av Herman og Paula Sachnowitz
Familien på veggen
De to søstrene er de eneste etterkommerne etter Sachnowitz-familien i Larvik. Foreldrene, tantene og onklene og besteforeldrene – også på morens side – ble deportert eller tvunget på flukt til Sverige. De som hadde blitt deportert, hadde møtt døden i konsentrasjonsleirene. Men heller ikke alle som flyktet hadde kommet hjem igjen til Norge. For noen ble livet for tungt å leve.
Men alt dette ble snakket lite om hjemme. Skjønt, det var bilder av dem alle på veggen.
Marion minnes en episode da familien hadde vært hos fotograf Ludvigsen og tatt bilder. Moren satte bildet av en bunadskledd Marion på flygelet, og da lurte datter på om de ikke kunne henge det på veggen i stedet.
Svaret fra moren var like overraskende som det var selvsagt for datteren. Hun forklarte at på veggen, der hang bare de døde.
Og mens Marion forteller, bryteren søsteren Rita inn. Hun titter litt rundt seg, og forteller at hun den dag i dag har vanskelig for å henge opp sine kjære på veggen.
– Det er de døde som er i ramme og glass, sier hun.
– Slik har jeg det også! utbryter Marion.
Merker på kroppen
Selv om de ikke visste alt, hadde de nok en anelse om hva faren hadde opplevd. Han hadde holdt ut to og et halvt år som slavearbeider da krigen tok slutt i 1945.
Dette vitnet tatoveringen på armen hans om: 79235. Et fangenummer. Til barn som spurte, kunne han si at det var et telefonnummer. Han hadde også arr på beina, som han sa at skyldtes insekter.
Rita sier det gjorde inntrykk på henne da han fortalte henne at det var arr fra fra sigarettstumper.
Alvoret begynte å sige inn da ukebladet Aktuelt publiserte et intervju med faren. Dette var i et julenummer på begynnelsen av 1960-tallet, og da familien gikk tur sammen, kom stadig folk kom bort til dem og uttrykte medfølelse.
– Selv om mange visste, så var det også mange som ikke helt hadde forstått det – eller trodd på det, minnes Rita.
Selv om mange visste, så var det også mange som ikke helt hadde forstått det – eller trodd på det
— Rita Porat, datter av Herman og Paula Sachnowitz
Ble ikke trodd
Mannen til Rita har jobbet som turleder i Israel, og hun forteller at han en gang møtte en mann fra Norge. En som husket Herman fra gamledager.
Herman, som var kjent for sine ferdigheter på trompet, hadde spilt konsert i Sandefjord. Mannen, som den gang var guttunge, hadde etterpå gått bort til trompetisten og begynte å spørre og grave.
Da fortalte Herman fra konsentrasjonsleirene. Men han la også til: «Ikke fortell det videre. Folk tror ikke på meg likevel».
Opplevelsen av ikke å bli trodd, hadde han fått tidlig. Like etter krigen, da han besøkte Sverige sammen med Sammy Steinmann, en annen av de overlevende fra dødsleirene, ble de to intervjuet av en svensk journalist. Da de fortalte historien sin, svarte journalisten «Det är inte möjligt», og i artikkelen skrev han at de to nordmennene «overdrev nok litt».
– Men slik var det over alt, utbryter Marion.
– Jeg snakket i sin tid med Simone Veil (fransk politiker, red.anm.), som sa akkurat det samme. Hun snakket heller ikke om det i begynnelsen, fordi den første reaksjonen var at ingen kunne tro det.
Historien fortelles
Først i 1976 fortalte faren sin livshistorie i detalj mellom to permer. Det angår også deg ble skrevet i samarbeid med Arnold Jacoby. Boken ble en bestselger. Herman fortalte om deportasjonene og den grufulle tilværelsen i dødsleirene, og om å komme hjem igjen og begynne på nytt.
Etterpå sto ikke telefonen stille. Postkassen ble fylt opp av brev fra kjente og helt ukjente. Og da oversettelsene begynte å komme, fikk også Herman brev fra tidligere medfanger. Døtrene sier måten boken ble tatt imot på – og det at han endelig ble trodd – betydde enormt mye for Herman, som døde bare to år senere, 56 år gammel.
– Det var fantastisk at han fikk det til. Han gikk bort altfor tidlig. Men boken er blitt et vitnesbyrd, både for hans familie, og alle de andre som også bare forsvant, sier Marion, som også er rørt over at barndomshjemmet i Sveins gate nå blir fredet.
Det skjer 27. januar på den internasjonale holocaustdagen.
[ Tom Jacoby: «Vår sønn fikk kompliment for at han snakket så fantastisk godt norsk» ]
«Så snål hun er»
Døtrene husker livet i det store hvite huset i Sveinsgate som en idyll. Møtet med Oslo, da familien brøt opp fra Larvik i 1965, har de et mer blandet minne av. Familien flyttet av hensyn til moren Paula, som savnet Oslo, og fordi foreldrene ville at døtrene skulle komme inn et jødisk miljø.
Det nye hjemmet lå på Makrellbekken på Oslo vest. Jentene begynte nå i rene pikeklasser, der de fleste kjente hverandre fra før. Den første tiden følte de seg som outsidere, sier Marion.
– Den største tabben gjorde jeg det første året. Frøken kom og viste fram sin nye baby til klassen, og jeg sa på godt norsk: «Å, så snål hun er». For i Larvik var jo «snål» det samme som søt. Men slik var det slett ikke i Oslo, minnes Rita.
Det betydde likevel mye å ha mer kontakt med det jødiske miljøet. Jentene møtte jevnaldrende med samme bakgrunn. De lærte seg også å lese og skrive hebraisk, og særlig for Rita skulle dette bli nyttig. Hun reiste på Kibbutz som 18-åring, kom siden tilbake som student, og møtte da mannen sin. Også Marion var på Kibbutz, men hun tok siden lærerskolen i Oslo, reiste så til Frankrike, og etablerte seg der.
Mor ville ikke si noe, heller ikke hvis jeg spurte. Hun hadde jo bare vært flyktning.
— Rita Porat, datter av Herman og Paula Sachnowitz
«Bare» en flyktning
Moren deres, Paula, levde helt til 2006. Hun bodde de siste årene på det jødiske sykehjemmet i Bergstien. Men hun forble taus om sin egen historie.
Først etter at hun var død, i forbindelse med at det ble lagt ned snublesteiner etter morens familie utenfor Schöningsgate 14 i Oslo, fikk døtrene vite mer, via slektninger og jødisk museum.
Paula hadde klart å gå i dekning da de norske jødene ble arrestert høsten 1942. Gjennom tre måneder levde hun i frykt for å bli avslørt. De frøs og hadde lite å spise. I januar 1943 klarte hun å rømme til fots over grensen til Sverige sammen med moren Thora og søsteren Birgit. De to døtrene skal ha slept moren mellom seg mens de kjempet seg gjennom skogen. Faren Israel og broren var på sin side blitt deportert med lasteskipet Donau den 26. november. Israel var en eldre mann, og derfor ansett som arbeidsudyktig, og ble gasset i hjel med det samme han ankom leiren. Benno levde til 3. mars 1943.
Samme år tok Paulas mor sitt eget liv. Thora orket ikke leve lenger da hun fikk vite hva som hadde skjedd med ektemannen og yngstesønnen.
– Men mor ville ikke si noe, heller ikke hvis jeg spurte. Hun hadde jo bare vært flyktning, så hva hadde hun å stille opp med i forhold til far, sier Rita, som synes det er vondt å tenke på hvilke traumer foreldrene må ha båret på.
Også faren, som virket så sterk utvendig, slet med angst og søvnproblemer, sier Marion.
[ Da Philip Watchman og familien ble sendt i gasskamrene var det kollegene hans som solgte tingene ]
Blikk mot naturen
Døtrene tror den fryktløse holdningen som han hadde innprentet hos dem da de var små, nettopp hadde vært hans metode for å overleve og gå videre.
Og i hagen i Sveinsgate var familien fortsatt med ham, i form av trærne som Israel hadde plantet. Også moren Sara, som døde av sykdom like før krigen brøt ut, hadde sitt eget tre. Et pæretre som den dag i dag fortsatt gir enorme mengder frukt.
– Og jeg tenker på hva som må ha foregått i hodet til far når han var i hagen. En gang så vi noen fugler. Og han snakket om at livet går videre i dem, og at kanskje, kanskje, så var det en av våre som der fløy videre, minnes Marion.
Rita forteller om en lignende episode. Men da gjaldt det en stygg kråke:
– Far pekte på den, også sa han: «Der flyr Hitler».
