Denne saken ble først publisert i august 2023. Vi har hentet den opp igjen i forbindelse med at Frode Grytten har vunnet Bragepris for boken Den dagen Nils Vik døde.
I høst gir Frode Grytten ut sin første roman på ti år. Boken som startet med minner av forfatterens morfar, endte med korrekturlesning på farens dødsleie.
Den dagen Nils Vik døde tar for seg den siste dagen i livet til en gammel mann, som hele livet har jobbet som losmann. Hver dag har han fraktet mennesker over fjorden med båten sin. Den siste dagen i livet møter han disse nå døde menneskene igjen.
Møtene gir innblikk i livene til passasjerene, men også tilbakeblikk på livet til Nils Vik og hans kone Marta, som han har mistet.
Kystbåtføreren
Tirsdag 25. juli var Frode Grytten på Litteraturhuset i Oslo for å presentere romanen under programposten «Snikkikk».
Fra scenen kunne Grytten fortelle at det hele startet med en sang – tradisjonsvisen «Bring me a boat», fremført av Kate Rusby.
Bring me a boat to cross to my dear
I stand here alone, with my sweetheart so near
[ Erik Varden: – Vi lever med illusjonen om at vi ikke trenger hverandre ]
Sangen brakte Gryttens tanker til morfaren, som hele livet fra han var 13 år gammel hadde vært losmann. Hver dag loset han mennesker over fjorden. Det resulterte i en tekst Grytten har fremført noen ganger med bandet sitt.
Da Vårt Land snakket med forfatteren etter snikkikken, forklarte han at det var noe med losmannen han ikke greide å legge helt fra seg etter disse fremførelsene.
Boken han nå skal gi ut er satt til en fiktiv fjord, men på mange måter er den satt til Hardangerfjorden, forteller Grytten, som er oppvokst i Odda.
– Sikkert fordi jeg begynner å bli gammel selv, ble jeg dratt mot havet og fjorden. Det er en basisting.
– Og mot hjemtraktene?
– Ja, rett dit du kommer fra. Det er spennende. Jeg er så fascinert av det …
Grytten tenker seg om.
– Det er et kammerspill som er utenfor fjorden.
– Er det en slags lengsel mot den naturen vi har forlatt?
– Ja, det er nok det hos meg.
Den største synden
En av karakterene i romanen er på vei ut i fjorden for å ta bilder av «naturen» for å selge hyttetomter. Da sier Nils Vik at de ikke kaller det natur der ute. De kaller det fjord, fjell, hus og naust.
– Det er noe med blikket vårt på landskap. Vi begjærer det til en viss grad, men vi skal utnytte det. Så går landskapet tapt.
Mennesket stopper jo ikke opp. Det er det som er det triste
— Frode Grytten, forfatter
– Er det en kritikk av samfunnet?
– Jeg vet ikke hva boken sier. Men spør du meg, så har vi et veldig rart forhold til det vi kaller natur. At vi skal bruke det og utnytte det, i stedet for å la det være der. Det fører jo til at vi ødelegger det.
Grytten mener det er «helt ko-ko» hvordan man forholder seg til oppdrettsnæring, som han mener ødelegger fjordene.
– Tenker du vi må stoppe litt opp?
– Ja, altså. Mennesket stopper jo ikke opp. Det er det som er det triste. Vi kan si at «nå må vi stoppe opp», men vi gjør det jo ikke. Det er det som er menneskets største synd. Vi ser at det går galt, men greier ikke stoppe. Dessverre.
Ut på fjorden med Nils
Selv om boka finner sted i gjenkjennelige trakter, er karakteren Nils Vik langt fra forfatteren.
– Hvordan er det å gå inn i en karakter langt fra deg selv og lære den å kjenne?
– Det er et hardt arbeid. Du må finne ut hvem personen er, hva han tenker og hva han vil gjøre. Det er et fint arbeid å forske på et annet menneske.
Forfatteren, som også er dramatiker, sier at det er ganske likt sånn han har jobbet med scenetekster.
– Når du jobber for scenen må du først vite hvem de er. Hvorfor de ikke sier noe.
Det samme var det i arbeidet med Nils Vik.
[ Prestene ble byttedyr da Norge skulle avkatoliseres ]
– Jeg var lenge språkløs. Jeg fikk ikke til noe, sier Grytten.
Men han gikk inn på kontoret for å finne Nils Vik og bli med ham ut på fjorden hver dag.
Til slutt var Nils Vik kjent og kjær.
– På slutten kunne jeg egentlig skrive hva som helst, for jeg visste nøyaktig hvordan han ville reagere, hva han ville si.
– På sett og vis er det kjempeinteressant. Å gå inn i en gammel manns hode, den siste dagen hans. Å prøve å tenke seg hvem han er, og hvem han har vært.
[ Kritiker ga toppkarakter til en bok han hylles i ]
Kjærlighet etter forelskelse
Å velge en kystbåtfører ga en fin mulighet til å møte andre karakterer som blir loset over fjorden av den alltid tilstedeværende losmannen.
– Han kommer ganske tett på folk i sårbare situasjoner. Fødsel, giftermål og kjærlighet. Hemmelige aborter, kanskje. Og folk som skal ut av bygda og folk som skal tilbake.
Gjennom boken blir hele livet til Nils Vik også tegnet opp.
– Det er dette minnearbeidet han gjør når han setter seg i båten og reiser ut på fjordene. Det er et livsportrett.
Boken blir også et portrett av kjærligheten mellom Nils Vik og kona Marta.
– Vi tenker ofte på kjærlighet som forelskelse. Vårt bilde er på en måte av alt som skjer før kjærligheten. Veldig mange fortellinger stopper på det punktet der det begynner å bli interessant.
I boka får man sett alt det etterpå. To personer som har levd med hverandre i mange år.
– Og som mister hverandre fordi hun blir syk. Hans minne om den kjærligheten, som er livslang. Enda lenger enn hennes liv.
Grytten mener det er mer interessant å se på enn begjær eller overfladisk forelskelse.
– Forelskelse er en start, en slags gnist. Men livslang kjærlighet er noe annet.
En bok om en vanlig mann
Etter presentasjonen på Litteraturhuset var det tid for spørsmål fra salen. En publikummer påpekte at var flere menn til stede enn det pleier å være på lignende arrangement.
Grytten er glad for at han klarer å nå ut til menn med skildringer av nettopp menn.
– Det er et viktig tema i skjønnlitteraturen og i samfunnet ellers, som kanskje noen ganger blir litt underkommunisert og ledd av. Fordi mannen har oppført seg elendig. Men det betyr jo ikke at vi ikke skal se på menn med empatisk blikk.
Grytten tror det er viktig at skjønnlitteraturen kan gjøre nettopp det.
– Det er litteraturens oppgave å se med empati på dem som er idioter også.
I denne boka er det derimot lite idioti.
– Lys og vakker skildring av en god mann, omtalte Grytten boka som fra scenen, og la til at dette er noe av det vanskeligste man kan skrive om.
[ Avviser etisk glipp under fotoutstilling ]
Korrektur på dødsleiet
I sluttarbeidet med historien om Nils Vik, ble faren til Frode Grytten syk. Den siste korrekturlesingen ble gjort på dødsleiet til faren, forteller forfatteren. Det ble spesielt å redigere en bok om den siste dagen i livet til en gammel mann, da hans egen far lå for døden.
– Det var en bok som endret karakter. Den hadde vært noe annet, frem til han ble syk og døde.
– Det startet med morfaren din og avsluttet med faren din?
– Han var jo også en mann som egentlig skulle bli sildefisker og jobbe på havet. Han gjorde det en stund.
Så ble det likevel kontorarbeid for faren.
Nå må Grytten omsider slippe karakteren. Etter tredje runde med korrekturlesing ville han gjerne se gjennom, bare én gang til. Da sa redaktøren stopp.
– Han sa: «Nei, nå er det ferdig». Så var det akkurat som om hodet begynte å tenke på neste prosjekt.
Dermed er arbeidet ferdig. Nå er det ikke hans eget lenger, forklarer Grytten.
– Jeg forlater det. Det seiler ut på fjorden sammen med Nils. Det er sårt, men sånn må det være.
