Reisen med pendlertog fra Stockholm til Södertälje sentrum tar rundt 45 minutter, og kan ikke beskrives som spesielt interessant. Storbyens forsteder avløses av skogkledde strekninger, en og annen fotballbane, et kjøpesenter og en kirke.
Overraskende er det kanskje derfor at byen – som ligger der Mälaren renner ut i Østersjøen – er hovedsete til Sveriges tallrike assyriske minoritet, en gruppe på totalt 150.000 individer.
Vårt Land dro til Sverige for å få greie på hvordan det ble slik – og for å dra på fotballkamp.
[ Ryan er ikke sikker på hvorfor ikke Gud kunne helbrede kona hans. Men én ting vet han ]
Biskop på besøk
– Ulrik kommer från en norsk kristen tidning.
Vi er på besøk i St. Jacob katedral, Södertäljes nest største syrisk-ortodokse kirke, og er nettopp blitt presentert for menighetens styre.
Det er Besim Aho, formann i menigheten, som nå introduserer oss til resten av rommet.
Vårt Lands journalist er ikke den eneste gjesten denne søndagen. Hans høyhet Joseph Bali, biskop av Damaskus og kirkens øverste åndelige leder er også på visitt, og har ledet den nylig avsluttede høymessen.
Nå er menigheten samlet for å spise frokost, og på et bord i hjørnet av rommet er det satt fram et koldtbord.
– Vil du ha egg? Frukt? Kaffe? Kaker? Ikke vær sjenert!
En naturlig forklaring
Etter at frokosten er avsluttet, bordene ryddet og biskopen takket, griper formann Besim Aho tak i meg.
Han geleider meg inn på kontoret, et dunkelt belyst rom med nakne vegger. Vi setter oss ned i to stoler innerst i lokalet.
– Hva er St. Jacob katedral?
– St. Jacob katedral er en Syrisk-ortodoks kirke, en av fire i Södertälje, forklarer Aho.
Noen stusser kanskje ved akkurat det. Fire syrisk-ortodokse kirker, i en svensk by med knappe 100.000 innbyggere? Totalt bor det rundt 30.000 assyrere i byen. Hvordan gikk det til?
Aho mener forklaringen er enkel.
– De første assyrerne kom hit fra Libanon i 1967 gjennom Verdenskirkerådet. Siden har folk kommet fra Tyrkia, og som en konsekvens av krigene i Irak og senest Syria. Og folk bosetter seg gjerne der det alt finnes et miljø, det er det samme som man så med nordmenn og svensker i USA.
[ Thomas Hylland Eriksen: – Livet blir aldri det samme igjen ]
Ett folk – uten land
Folkegruppen som i Norge stort sett kalles assyrere, omtales i Sverige konsekvent som assyrier/syrianer. Geopolitiske og religiøse forskjeller har gjort at folk bruker ulike navn.
Besim Aho er opptatt av at assyrerne er et og samme folk, et folk med en felles, og til dels trøblete historie.
– Vi kaller oss assyrere, syrianere, arameer, kaldeer. Vi ser ingen forskjell.
Aho prater med en trygg og sikker røst.
– Vårt folk har i årtusener levd i Mesopotamia, landområdet mellom flodene Eufrat og Tigris. Det gammelsyriske navnet på området er Beth Nahrain, som betyr «mellom to elver».
Den dag i dag har de ikke sitt eget land.
– Etter første verdenskrig dro ulike kolonimakter dessverre en linjal gjennom området og skapte grenser. Dermed havnet vårt folk i fire ulike stater; Tyrkia, Syria, Irak og Iran, sier han.
Folkemord og urettferdighet
For Aho førte dette til at slekten hans ble splittet, noen havnet i Syria, andre i Irak. Selv er han fra Tyrkia, et land assyrerne ofte har måttet leve jaget og fredløst i, forteller han.
Og spesielt en hendelse stikker seg ut.
– Fra 1915 av ble vi utsatt for et folkemord.
Aho lener seg fram i stolen. Det er tydelig at det han nå skal fortelle er viktig.
– I det daværende ottomanske riket var det et ønske om å skape en enhetlig, tyrkisk nasjon med ett språk, én religion, én etnisitet. Alle andre, armenere, assyrere, syrere, pontiske grekere ble utsatt for folkemord.
[ Les også: I folkemordets skygge ]
De milde øynene er nå fylt av alvor.
– For oss er folkemordet et kollektivt traume.
– De prøvde å utrydde alt vi står for. Språk, religion, kultur, historie. De første som ble tatt var de intellektuelle: Biskoper, prester, lærere og journalister. De ble skutt. Folkemordet gikk ut på mer enn å utrydde oss rent fysisk. Det var også et forsøk på å forringe våre historiske røtter.
Folkemordet gikk ut på mer enn å utrydde oss rent fysisk. Det var også et forsøk på å forringe våre historiske røtter.
— Besim Aho, formann i S:t Jacobs katedral
– Bøyer seg for en diktator
Under Seyfo, som folkemordet også kalles, skal 1,5 millioner kristne ha blitt drept. For Aho er det spesielt opprørende at mange land fortsatt ikke har anerkjent folkemordet, blant dem Norge.
Sverige vedtok i Riksdagen å anerkjenne det som et folkemord i 2010, men ingen regjering har siden fullført parlamentets beslutning.
Besim Aho er klar på hva han mener er grunnen til at det ikke anerkjennes.
– Norge er med i Nato, Tyrkia er med i Nato. Dessverre vil de ikke gjøre det av politisk årsaker. Men også Sverige søker å gjøre alt for å behage Erdogan.
Han sikter til landets (angivelig) nært forestående inntreden i forsvarsalliansen.
– Man søker å samarbeide med en diktator, en som undertrykker, setter journalister i fengsler, og står for et fundamentalistisk muslimsk syn, sier han kontant, før han legger til at det for deres del ikke primært er Erdogan som er problemet.
– For vår del, som kristne, har det ingen betydning hvem som styrer. Tyrkia har en sekulær konstitusjon, men det er bare på papiret. I praksis har ingen som ikke er etniske tyrkere noen rettigheter.
Hellige bøker og ytringsfrihet
Internasjonalt er det for tiden særlig ett tema som gjør at søkelyset rettes mot Sverige: Koranbrenningen.
– Jeg liker det ikke, slår Besim Aho fast.
– Vi har en betydelig del av befolkningen i verden som syns at Koranen er en hellig bok. Jeg synes at Bibelen er en hellig bok, og ville tatt det ille opp om noen brant den.
Aho støtter likevel ikke et forbud, slik noen nå har tatt til orde for.
– Vi har jo ytringsfrihet i Sverige, det er en vanskelig balansegang. Hvis man forbyr koranbrenning i dag, er jeg bekymret for at man kanskje vil innskrenke ytringsfriheten på en annen måte i fremtiden.
Mannen som har frontet den siste tidens koranbrenninger, Salwan Momika, er en ikke-troende assyrer fra Irak. Momika er bosatt i Järna, et tettsted kun noen få kilometer sør for Södertälje.
Aho er klar på at han likevel ikke har noe å gjøre med deres miljø.
– Vi vet ikke engang hvem det er. Det han gjør, har ikke noe med vår kirke og religion å gjøre.
– Dere har heller ikke opplevd noen økning i antall trusler i kjølvannet av hendelsene?
– Nei, vi har ikke merket noe.
Skytevold – og fotball
«Svenske tilstander» er et begrep som nærmer seg klisjeen når brukt i norsk offentlighet. At det likevel er problemer med kriminalitet enkelte steder i landet, er det ingen tvil om.
– Kriminaliteten har økt både i Södertälje og i Sverige. Det er beklagelig, sier Aho.
Södertälje har i langt tid slitt med gjengkriminalitet og vold, spesielt med skytevåpen. I 2022 ble syv mennesker skutt og drept i byen, til sammenligning ble det i hele Norge skutt og drept fire mennesker det samme året.
– Det påvirker oss. Man blir mer forsiktig, mer varsom, sier han, og hever øyenbrynene.
– Som kirke opplever vi oss som en del av det sivile samfunnet. Vi samarbeider med politiet og myndigheter og tilbyr ulike aktiviteter. Det å tilby alternativer til de barna som risikerer å bli tiltrukket av kriminelle, er en viktig del av det forebyggende arbeidet.
Han lister opp aktiviteter kirken tilbyr: Sommerskole, søndagsskole, speideraktiviteter. Det er tydelig at også dette er et tema som engasjerer.
– Vi kan bare påvirke det som står i vår makt, oppsummerer han.
Samtalen har beveget seg inn på et dystert spor. Jeg bestemmer meg for å bytte tema.
– Liker du fotball?
– Yalla!
Södertälje fotbollsarena – et stadion med en kapasitet på rundt 8.000 tilskuere – ligger omkranset av motorveier i det som mest av alt ligner et gammelt industriområde.
Stadionet deles av Södertäljes to største fotballklubber: Syrianska FC og Assyriska FF. Begge ble de stiftet av assyriske innvandrere på 70-tallet, og begge har på utrolig vis klart å kare seg opp til Allsvenskan, det øverste nivået i svensk fotball.
Først ut var Assyriska FF i 2004. Noen år senere, i 2010, var det Syrianska som rykket opp til toppdivisjonen.
Nå er imidlertid det øverste nivået langt unna: For øyeblikket befinner begge klubbene seg i Divivsjon 2 Södra Svealand, det fjerde høyeste nivået i divisjonssystemet.
– Jeg tror alltid at vi kommer til å vinne, men vi får se hva som skjer på banen.
Ghayath Moro, sikkerhetsansvarlig i Syrianska FC, spår utfallet av ettermiddagens oppgjør mot Mjölby AI FF – den første kampen etter sommerferien.
Det er omtrent en time til avspark og vi befinner oss på et møterom inne på stadion. Få minutter tidligere tok Moro imot oss utenfor stadionets inngang, da ifølge med en liten pomeranian med navn Enzo.
Etter å ha plassert hunden trygt i bilen, leder han oss i retning møterommet.
På vei inn dit ringer telefonen hans, «Yalla, det er Ghayath!».
Ikke en klubb, men et landslag
– Jeg har også jobbet som materialforvalter, sportssjef, og rådgiver. Jeg har vært med på hele reisen fra 1989 og fram til i dag, forteller Moro engasjert.
For øyeblikket jobber han frivillig som sikkerhetssjef i klubben, men det er langt fra den eneste stillingen han har hatt.
– Hva slags klubb er Syrianska?
– Den ble stiftet i 1977 av en kompisgjeng.
Moro har et livlig kroppsspråk når han snakker.
Han forteller at det i starten kun var syrianare – som han selv sier – som spilte i klubben. Men etter hvert som årene gikk, og man klatret i divisjonssystemet, endret dette seg.
– Dette er en klubb for alle. I vårt omklädningsrum har vi kanskje 13–14 nasjonaliteter. Snakker vi om integrasjon, er dette et skoleeksempel, sier han, og legger til:
– Samtidig er det vi syrianere som har skapt lagets identitet. Tar vi bort det, er klubben borte.
I de periodene hvor enten Syrianska FC eller Assyriska FF har spilt i toppdivisjonen, har de vært sett på som at alternativt landslag for assyrere/syrianere i hele verden. På det meste har kampene deres blitt vist i over 80 land, forteller Moro.
– Jeg husker kampen da vi rykket opp til Allsvenskan. Det kom folk fra mange andre land, fra Tyskland, Belgia. Det var helt fantastisk, sier Moro nostalgisk, mens han skuer opp mot taket.
Det ble dessverre kun tre sesonger på toppnivå for Syrianska. Ghayath Moro er klar på hvorfor.
– Vi hadde entusiasmen, vi hadde kunnskapen, men vi savnet pengene, og da går det ikke.
Et fotballstadion, ikke en kirke
Det nærmer seg kampstart. I bakgrunnen spilles det høy musikk fra Midtøsten.
Vi beveger samtalen inn på utfordringene i Södertälje.
– Det har vært et problem, det her med skyting og ran, sier Ghayath Moro beklagelig.
– Samtidig er det leit når alle dras under samme kam, fortsetter han.
Som sikkerhetsansvarlig er han i tett kontakt med kommunen.
– Vi hadde en hendelse i fjor høst, hvor det var noen som tente litt bengalske lys på stadion og sånt. Samtidig var det litt skyting. Jeg var i kontakt med kommunen for å diskutere dette. En av dem sa da: «Dere må ta ansvar, dette er deres medlemmer». Til det svarte jeg: «De er også borgere i deres kommune».
– Begynner vi å snakke om «oss og dem», da har vi mislyktes totalt.
Plutselig bryter det løs en kortvarig, men voldsom regnskur. Ghayat beklager seg, og beiner ut av kontoret. Gjennom vinduet ser vi at han stormer inn i bilen hvor hunden Enzo venter. Sekunder senere kommer han på nytt inn på kontoret, denne gangen med en liten pomeranian i hælene.
Han rekker ikke engang å sette seg før han tar opp igjen tråden.
– Jeg tror på å snakke med folk. Alle supporterne våre oppfører seg kanskje ikke alltid helt A4, men man må kunne snakke sammen.
– Av og til uttrykker man seg feil på tribunen. Samtidig er dette et fotballstadion, ikke en kirke. I kirken vet jeg hvordan jeg sitter og hvordan jeg oppfører meg. Fotballstadionet er et sted man kan få utløp for frustrasjon, et sted man av og til uttrykker seg feil.
Dette er et fotballstadion, ikke en kirke
— Ghayath Moro, sikkerhetsansvarlig i Syrianska FC.
Gefe fans
Kampstart er nå rett rundt hjørnet, og vi beveger oss ut på tribunen, hvor støyen fra den nærliggende motorveien overdøves av popmusikk fra høyttaleranlegget. På kunstgress-dekket varmer lagene opp, i horisonten nærmer det seg nok en gang noen faretruende mørke skyer.
Det er ikke mange mennesker som har tatt turen til stadion denne søndagen. Noen er det riktignok, og når en engasjert speaker leser opp lagoppstillingen til Syrianska, jubles det på hvert navn.
To av dem er Christopher Yayo (26) og Alvin Hanna (20) – begge medlemmer av Gefe fans, Syrianska FCs supportergruppe. De er begge kledd i sorte gensere med store kors på ermene. Foran dem henger et digert flagg med påskriften «ultras».
Vi spør gutta hvordan de tror kampen ender.
– 2–1 til oss, svarer Alvin Hanna.
Syrianska er ikke i sin beste form, og mangler i tillegg noen nøkkelspillere som er ute med skade. De velger likevel å tro på seier.
– Som et landslag
Supportergjengen består i dag kun av et knippe mennesker. Vanligvis pleier de å være flere.
– I dag regner det, da kommer det 200. Er det sol, ja da kommer det fort 1.000, forklarer de to supporterne.
Samtidig er de litt oppgitt over sine jevnaldrende.
– Mange er for flaue til å stå å synge. Onklene deres er her, de er redde for at de skal høre dem, sier Yayo, for øyeblikket kledd i svart og med et par solbriller fra Ray-ban.
– Vi syrianere har ikke noen supporterkultur. Regner det, forsvinner den ene halvparten, taper vi forsvinner den andre, legger han til.
For ham betyr Syrianska FC alt.
– Det er ingen klubb, det er landslag. Vi er en folkegruppe uten eget land, Syrianska FC er for meg det samme som det norske landslaget er for deg, sier han med et engasjert blikk som så vidt kan skimtes bak de mørke solbrillene.
Religion og familie
Men to ting er viktigere enn fotballklubben.
– Vi syrianere er veldig religiøse mennesker. Religion er nummer 1, familie nummer 2, sier Yayo, før han legger til:
– Jeg kan dø i morgen om det betyr at jeg kommer til himmelen.
Han er svært pratevillig, og gjentar flere ganger under samtalen at jeg bare må spørre om hva jeg vil.
– Hva tenker dere om koranbrenningene?
– Vi bryr oss ikke, svarer de.
– Vi bryr oss kun om vår egen religion.
Jeg kan dø i morgen om det betyr at jeg kommer til himmelen
— Christopher Yayo, Syrianska FC supporter
Ingen Adam og Adam
Så langt bærer kampen preg av at det er den første etter sommerferien; det har vært en sjansefattig affære. Syrianskas trener virker utilfreds og roper høylytte beskjeder til spillerne på banen.
Brått henvender Yayo seg til meg.
– Hva synes du om LGBT? Spør han.
Det er tydelig at dette er noe som opptar han.
– Du får brenne Toraen, Koranen og Bibelen, men ikke et prideflagg? De maser om at de vil ha likestilling, men det er ikke likestilling sier han.
– Mener du homofili er synd?
Så spiller plutselig Syrianska seg igjennom forsvaret til Mjölby AI FF. En spiller går i bakken og dommer peker på straffemerket. Straffen ekspederes sikkert: 1–0 til Syrianska.
Yayo jubler med resten av de fremmøte fra ultras-grupperingen, før han tar opp tråden.
– Jeg følger Bibelen, og ja, homofili er synd. Det er ikke jeg som bestemte det, men Gud. Det var han som skapte Adam og Eva, og ikke Adam og Adam eller Eva og Eva.
Og apropos Bibelen: Etter et illevarslende tordenskrall bryter det så løs en regnskur av nærmest bibelske dimensjoner. Nesten synkront med uværets frembrudd blåser dommeren av til pause.
Uansett vær og vind
Under taket høyere opp på tribunen står familien Melkemichel, bestående av pappa Syros, mamma Helena og de to barna Christian og Gabriella.
– Vi drar på alle kamper, tross vær og vind, sier pappa Syros.
Han gjentar det flere har sagt før han: Syrianska er som et landslag for Södertäljes assyriske befolkning.
Mamma Helena nikker bekreftende.
– Hva betyr religion for dere?
– Mye, vi er alle kristne, sier hun.
Katastrofe
Andre omgang er lenge sjansefattig, så får Mjölby et frispark i innleggsposisjon, om lag 25 meter fra mål. Frisparket slås inn mot bakerste stolpe, der rager en Syrianska-spiller høyest, men ballen går feil vei: Selvmål, og 1–1.
Det er Syrianska som har initiativet i kampen, uten at de klarer å skape de store sjansene. Og så, på overtid, får Mjölby en kontring. 2–1 til bortelaget.
Kampen ender med et skuffende tap for Syrianska.
– Katastrofe, vi slo dem 4–1 forrige gang, sier Alvin Hanna, før han legger til:
– Vi tippet rett resultat da. Det endte jo 2-1, bare til feil lag.
