KØBENHAVN: – Det vi hører om i fjernsynet er kamper, men vi hører ikke om de kampene som vanlige folk har, de som går ut på å overleve.
Dette sier dansk litteraturs ‘grand old lady’, Kirsten Thorup. Hun er nå er aktuell med Mørket bag dig. Det er en bok om det å være kvinne, og det å havne på feil side i krigen.
– Det er mange bøker og filmer om soldatene ved fronten, men det er ikke det jeg vil … Jeg vil beskrive sivilbefolkningen, hva krigen utsetter dem for, sier Thorup.
Hvis du har en hemmelighet, får du avstand til andre mennesker. Det vet vi alle.
— Kirsten Thorup
Harriets historie
Romanen, plassert i København i 1943 og fram til frigjøringen, bygger videre på Til vanvidd, til døden, som kom på norsk i 2021. I den forrige romanen forteller krigsenken Harriet sin historie. Hun er en dansk kvinne som har vært gift med Gerhard, som døde i kamp for det tyske luftvåpenet. Og slik er hun blitt alene igjen i München.
I den nye romanen, som kom ut nå i høst og ventes på norsk i 2024, har Harriet flyttet tilbake til hjemlandet og København. Hun er aleneforsørger for parets to barn, og sliter på mange fronter. I minnet bærer hun med seg alt hun har opplevd, og angsten truer henne hyppig. Samtidig skal hun overleve på enkepensjon. Og i gatene i den danske hovedstaden er det alt annet enn trygt. Stadig hører hun om drap og voldshandlinger.
Og slik forsøker Harriet å bygge et liv. Hun støtter seg på de hun kjenner: Et vennepar som kjente Gerhard, og som er nazister. Og en god venninne som derimot står på motstandssiden. Slik balanserer Harriet etter beste evne. Men å bytte side når hun først er blitt knyttet til nazismen, er umulig:
– Når det er krig, og frontene er skarpe, kan du ikke bare si «nå vil jeg over på den andre siden». Slik foregår det ikke. Harriet blir mistenkeliggjort, og hun lurer: Hvem kan hun stole på? Hvem kan hun fortelle om sin bakgrunn til? sier Thorup.
– Hva gjør det med oss, når vi ikke kan være ærlig om hvem vi er?
– Hvis du har en hemmelighet, får du avstand til andre mennesker. Det vet vi alle, for alle kan ha hemmeligheter. Og for Harriet blir dette dilemmaet nettopp på et dagligdagsplan. Du får ikke kontakt, når du ikke kan si hvor du kommer fra, hvor du har bodd det siste året.
Inspirert av virkeligheten
Thorup er født i 1942 og har siden 1960-tallet vært en sentral skikkelse i europeisk litteratur. Hun er blitt sammenlignet med både Annie Ernaux og Jon Fosse, og er kjent for eksperimentelle tekster med kvinnelige hovedpersoner. I 2017 fikk hun Nordisk råds litteraturpris for Erindring om kærligheden som portretterer det kaotiske livet til kvinnen og moren Tara.
Mens Thorup sier Tara «på en eller annen måte er mitt alter ego», sier hun Harriet trolig er den hovedpersonen som er mest forskjellig fra henne selv:
– Og det var faktisk befriende. Jeg var glad for å kunne gestalte henne, og jeg bygger mye på slik jeg opplevde henne i virkeligheten.
Romanen er inspirert av en kvinne som Thorup kjente fra hun var ung, men som hun ikke vil gi navnet på. Kvinnen jobbet blant annet som mannekeng, og opplevde den tidlige fasen av kvinnefrigjøringen, forteller Thorup – slik også Harriet gjør, som i boken arbeider som gymnastikklærer.
– Det var kvinnen jeg kjente, og ikke så mye andre verdenskrig, som var mitt utgangspunkt. Og det er hennes karakter som interesser meg. Jeg er interessert i den generasjonen som var unge i 1920- og 1930-årene, da kvinnekroppen blir satt fri: Da korsettene går av, ermene går opp til skuldrene, de går i shorts, og gjør gymnastikk, forteller Thorup.
– Og det store spørsmålet for meg, var hvilket Danmark hun kom hjem til i 1943, hvordan hun ble mottatt og avvist.
Det var kvinnen jeg kjente, og ikke så mye andre verdenskrig, som var mitt utgangspunkt. Og det er hennes karakter som interesser meg.
— Kirsten Thorup
«Det eneste, vi har, er i dag»
Forfatteren røper at hun på mange måter var trett av krigen, etter å ha hørt om den hele oppveksten. Men å jobbe med bøkene om Harriet har gjort henne klar over hvilken råskap som rådet under okkupasjon. Det har også vært en kime til ettertanke om hvordan det som skjedde på 1940-tallet fortsatt kaster skygger inn i vår egen tid.
– Jeg husker at jeg tenkte: skulle det bli enda en bok om andre verdenskrig? Er vi ikke trett av det? Dette var i 2017-2018, da jeg begynte å skrive. Men det som er, er at krigen jo ikke er slutt enda. Krigen i Ukraina er utløp av 2. verdenskrig. Og det samme gjelder Israel/Palestina.
Og i siste øyeblikk før boken gikk i trykken, valgte Thorup å ta med en setning fra en ukrainsk kvinne. Hun leste den i en reportasje fra Odesa i en dansk avis: «Det eneste, vi har, er i dag,» sa kvinnen ved navn Olha Lumerovska.
– Så vi har levd på en illusjon, når vi har sagt at vi er i en fredstid?
– Men det er jo fordi vi har ligget i en stor kuvøse. Altså. Rikdommen gir oss jo en illusjon av udødelighet.
Frykten for å gjenta med ord
Det som forandrer Harriets hverdag, og i alle fall for en stund gir nytt håp, er at hun får Knud Skou som leieboer. I dansk historie var han en kjent motstandsmann. Han var involvert i våpentransport til motstandsbevegelsen, men ble etter hvert utsatt for falske anklager om å være nazist og angiver. I 1944 ble han likvidert i Charlottenlund.
I boken innleder Knud og Harriet et forhold. Også dette har rot i virkeligheten, understreker Thorup. Og å skrive om Knuds Skous navn så hun ingen grunn til. Til det er historien hans allerede for kjent. Etter krigen ble Skou renvasket for anklagene om at han var på nazistenes side.
Men mange etterkommere av dem som hadde stått på nazistens side, har tatt kontakt med Thorup etter at bøkene om Harriet kom ut. Hun konstaterer at de har levd i taushet etter 1945:
– Jeg tror det er naturlig. Og det er først barnebarna som i dag begynner å skrive. For hvis faren din var nazist, så er du oppdratt til å holde kjeft. Mens fedrene, nesten uansett hvilken side de var på, vil ikke gjenta det som har skjedd med ord.
Mitt du
Også for Harriet er det best å la være å sette ord på det hun har sett og opplevd i München. Men dette er den sikre veien mot det sammenbruddet, som også åpner boken. Thorup sier det slik: «Det du ikke taler om, findes ikke. Det du ikke ønsker skal findes, fjerner du. Det du ikke kan rumme, pakker du væk i glemslen.»
Formen er eiendommelig. Mens den første boken om Harriet ble skrevet i jeg-form, er Mørket bag dig, i du-form. Det er forfatteren som selv tiltaler romanfiguren.
– Det var et «mitt du», og det var litt overraskende. Jeg følte på den måten at hun kom tettere på meg mens jeg skrev, avslutter Thorup.
