Innerst i en skrivebordsskuff lå notatblokka etter presten Peder Olsen som denne høsten både har blitt til både en bok og en film.
Bak tittelen, Fanger. Akershus fengsel og andre steder, skjuler det seg referatet fra samtaler mellom Olsen og den landssvikdømte nazistlederen Vidkun Quisling, som var ministerpresident under okkupasjonsårene.
– Jeg synes det er kjempespennende å se hvordan farfar nærmet seg Quisling, sier Håkon F. Høydal.
Det som er nytt, er denne lille glipen av endringsvilje: At Quisling i et kort øyeblikk åpner for å kanskje se annerledes på det han har gjort.
— Håkon Høydal om oppdagelsen i farfarens notatbok
Å snakke med en forbryter
Han er barnebarnet til Olsen, og jobber til daglig som journalist i VG. Nå er han aktuell med boken Kruttårnet som forteller om samtalene mellom Olsen og Quisling. For ti år siden skrev Høydal om dette i en artikkel i VG, og det var trolig grunnen til at han for tre år siden ble oppsøkt av filmteamet til Erik Poppe, som nå har laget spillefilmen Quislings siste dager på bakgrunn av Olsens notatblokk.
– Det er litt tilfeldig at boken og filmen kommer ut samtidig. Og min plan var nok å ha litt større avstand. Rett og slett fordi det er to ulike prosjekter. Poppes film er fiksjon med utgangspunkt i dagbøkene. Min bok er en dokumentar, sier Høydal, og røper at det var jobben som VG-journalist som satte ham på sporet av bokprosjektet:
Han skulle dekke opprullingen av verdens største overgrepsnettverk, da han begynte å brevveksle med lederen for nettverket, Ben Faulkner som fikk en livstidsdom.
Gjennom brevene begynte han å ane hva farfaren hadde erfart. For det å få snakke med en forbryter er ikke forgjeves, mener Høydal·
– Det handler ikke om å godkjenne forbrytelser, men om å gi den andre en mulighet til å se på seg selv på en ny måte. Og med fare for å overtolke, så tror jeg farfars prosjekt ikke handlet om å få Quisling til å stå til rette for det han hadde gjort, men om å gi ham et rom til å se på seg selv med nye øyne. For det er bare når det er rom for tvil, at det er rom for forandring, sier Høydal.
---
Kruttårnet
- Dokumentarbok av Håkon F. Høydal om samtalene mellom presten Peder Olsen og Vidkun Quisling (J.M. Stenersen, 2024).
- Quisling var ministerpresident under okkupasjonsårene, og ble dømt til døden for landsforræderi.
- Før han ble henrettet hadde han en rekke sjelesørgeriske samtaler med Olsen, som noterte ned innholdet i samtalene i en notisbok.
- Den nye filmen Quislings siste dager, er også basert på prestens notisbok.
- Olsen selv mente innholdet i boken var taushetsbelagt. Barnebarnet Håkon Høydal, som er journalist i VG, gjorde det kjent første gang i en VG-artikkel fra 2015.
---
Ville konfrontere Quisling
Peder Olsen var sannsynligvis ikke den foretrukne sjelesørgeren til Quisling. Den tidligere ministerpresidenten ønsket seg egentlig biskop Eivind Berggrav, noe kona Maria motsatte seg på grunn av Berggravs rolle som leder for kirkekampen mot okkupasjonsstyret.
Quisling ble så tilbudt Carl Traaen, noe han takket nei til av lignende grunner. Dernest fikk Dagfinn Hauge, som hadde vært fengselsprest på Akershus, tilbudet, men Hauge avslo på sin side tilbudet. Det var han foreslo Peder Olsen, som da var 43 år gammel og hadde bakgrunn som blant annet sykehusprest.
– Jeg vet ikke hvor gira farfar var på å gjøre dette. Men jeg synes jeg leser i dagboken, at han går til de første møtene med en usikkerhet og tilbakeholdenhet, og at han kjenner et behov for å konfrontere Quisling. Så skjønner han at han har gått for langt, og at det ikke er hans jobb å bry seg med de politiske tingene.
Beklager dødsstraffen
Tittelen på boka «Fanger. Akershus og andre steder» kan bære bud om et større prosjekt, tror barnebarnet. Men det er ikke mange navn det fortelles om mellom de to permene, og etter Quislings død blir arkene blanke.
Dette til tross for at Peder Olsen fortsatte som sjelesørger ved Ilebu fengsel, som var hovedsoningsanstalten for mannlige landssvikdømte. Høydal forteller at det finnes få kilder herfra inntil Olsen i februar 1946 sendte en kort melding om at han ikke ønsket å fortsette engasjementet.
Han gikk nå tilbake til jobben som sykehusprest, men ble siden blant annet domprost i Tønsberg.
Et av de få navnene i boken, er Reidar Haaland, den første landssvikeren som ble henrettet etter krigen. Og farfarens notater røper at henrettelsesprotokollene til Oslo politikammer ikke forteller den hele og fulle sannhet. Her står det ved samtlige navn at «Døden inntrådte øieblikkelig som følge av de tilførte skuddsår».
– Men vi vet at i hvert fall ikke Reidar Haaland døde øyeblikkelig, sier Høydal, som i boken forteller hvordan Haaland beveget seg etter første skuddene.
Han vet ikke hva farfaren mente om saken, men sier selv at det er beklagelig at norske myndigheter valgte dødsstraff:
– Jeg synes ikke det er kontroversielt å si at det var et tap for Norge og for ettertiden at de ble skutt. Det burde ikke ha skjedd.
De siste timene
Både den siste natten da Haaland levde, og den siste natten til Quisling, beskrives i notatblokken.
De to hadde ulike holdninger. Haaland uttrykte anger, og takknemlighet for å få Guds tilgivelse. «Han snakker om å skytes – med glede. Han gleder seg til det som venter på ham», noterte Olsen.
Men for Quislings finnes det bare et spor av det som kan ha vært anger i notatene. Den siste kvelden, 23. oktober 1945, forteller Olsen at han og Quisling snakket om å takke for syndenes forlatelse. Olsen skriver at Quisling gjentok etter ham: «Herre, vær meg synder nådig», og at han ble med på de siste linjene om syndsforlatelse i Fadervår.
«For meg ble dette noe av en bønnhørelse. Gud var virkelig med. En hellig stund», noterte presten, som deretter fulgte ham til henrettelsesstedet. Han skriver hvordan han holdt hatten til Quisling, og at ministerpresidentens siste ord var «Jeg dømmes urettferdig og dør uskyldig».
Høydal sier linjene fra henrettelsesdøgnet var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på ham.
Hvor dypt stakk det?
– Tror du farfaren din ble skuffet over at han ikke fikk Quisling til å innrømme mer?
– Jeg er fristet til å si ja. For han kom nok ikke i mål. Selv om han fikk Quisling til å be Gud om tilgivelse i et kort øyeblikk, så tror jeg nok han lurte på hvor dypt det stakk. Samtidig ser han den endringen som Quisling gjennomgikk, og at det var en åpning der i et lite øyeblikk. Og jeg leser det slik at dette var noe som farfar gjerne skulle ha grepet fatt i, men som han ikke fikk anledning til.
– Hva kan det bety for måten vi snakker om Quisling i dag at vi får vite om disse samtalene?
– Det jeg synes er tydelig i farfars notatbok, er at den bekrefter mange av de oppfatningene man har hatt om Quisling, som en rigid og maktbegjærlig kar. Det som er nytt, er denne lille glipen av endringsvilje: At han i et kort øyeblikk åpner for å kanskje se annerledes på det han har gjort. Vi får se litt av tvilen hans, og det er spennende. Og det gjør det lett å tenke: Hva kunne ha skjedd, hvor sannsynlig er det at farfar ville få ham til å endre mening om det han hadde gjort? Men kanskje ville han også gjort som så mange andre NSere gjorde, å tviholde på sitt syn helt fram til døden.
I en skrivepult
Farfaren gjemte notatblokken innerst i en gammel skrivepult, en som han flyttet med seg gjennom livet, helt til pensjonstilværelsen, som han og kona Heidi tilbragte i en tre romsleilighet på Østensjø.
Høydal skriver at farfaren mente at alt som ble sagt mellom ham og Quisling var taushetsbelagte opplysninger.
Dette kommenterer ikke ytterligere i boken, utover at Høydal skriver «Likevel skrev han det ned».
– Hvorfor tror du han gjorde det?
– Først og fremst for sin egen del. Jeg ser på mye annet han skrev, at farfar brukte tekst for å bearbeide tanker. Men når jeg ser på tittelen til notatblokken, så tenker jeg at dette kan ha vært tenkt som et større prosjekt, at farfar kanskje tenkte på å gi ut noe selv.
Pappa var også prest, og var jo enig med farfar i at det som blir sagt til en prest er taushetsbelagt.
— Håkon Høydal
Sa nei til historikere
– På hvilken måte uttrykte han at dette var taushetsbelagt?
– Det vet jeg ikke, siden jeg var fem år da han døde. Jeg vet bare at dette var noe som hele familien visste om og var stolte av, men som vi sjelden snakket om. Boken var som en litt farlig gjenstand, og jeg ble selv godt over 30 år før jeg våget å si at «nå må jeg få se den boken». Jeg tror historikere har vært i kontakt med onkelen min og faren min med ønske om å få se dette materialet, men jeg tror de fikk nei.
– Hvorfor det?
– Pappa var også prest, og var jo enig med farfar i at det som blir sagt til en prest er taushetsbelagt. Men da jeg for ti år siden publiserte en sak i VG om farfars dagbok, snakket jeg med far og alle i slekta. Jeg argumenterte med at hvilket hensyn som veier tyngst: Hensynet til Quisling eller til å fortelle historien slik den var?
– Men er det ikke poenget med taushetsplikten nettopp å beskytte et rom for tvil og ærlighet?
– Jo, det er det. Så blir det en debatt om hvor langt taushetsplikten gjelder: Gjelder den for alltid? Gjelder den hvis den som snakker, forteller om overgrep mot barn? Jeg er helt enig i at den åpne, forventningsløse samtalen har en stor verdi. Men det vi diskuterer, er tilfellene som definerer grensene for når en annen plikt er viktigere enn taushetsplikten, sier Høydal, og konkluderer:
– I Quislings tilfelle har det gått 80 år. Å forstå ham bedre kan beskytte oss mot andre mennesker med liknende ambisjoner.
