Oksana Timofejeva er litt sen til intervjuet. Hun har rotet på veien fra Jeløya, der hun er blitt innlosjert på Frelsesarmeens kurssenter. Når hun ankommer bokhandelen House of Foundation nede ved elva i Moss, får hun den utstoppede papegøyen Gunnar i armene.
En passende rekvisitt for en som har viet mye av tenkningen sin til dyrene og vårt forhold til dem.
– Jeg elsker dyr. Jeg synes de er absolutt fascinerende, vakre, stilfulle og perfekte. Samtidig er det noe mystisk ved det som på den ene siden er så likt deg selv, men på den andre siden totalt annerledes, sier hun.
Vårt Land møtte Timofejeva i anledning Møllebyen litteraturfestival, der hun holdt et foredrag basert på boken The history of animals: A philosophy. I den går hun tett på en rekke vestlige filosofers tanker om dyr, fra Aristoteles til Hegel og Heidegger.
Vi liker å sortere
En gjennomgående trekk ved den historiske, filosofiske tradisjonen, er klassifisering: hangen til å putte dyre- og plantearter i ulike kategorier. Det minner om måten naturvitenskapen er lagt opp, og er både praktisk og forståelig, påpeker Timofejeva. Men sorteringsiveren har også en mørk bakside:
– Vitenskapen er aldri helt fri for politikk, og klassifiseringen har en tendens til å blande seg med ideologiske former for dominans. Slik har dyrene blitt oppfattet som «ikke-menneskelige andre».
Ut fra samme logikk har også grupper av mennesker blitt behandlet som ikke-mennesker, eller som «mindre mennesker». Konsekvenser er at de har blitt kolonialisert, gjort til slaver, ødelagt, angrepet eller frarøvet land og rettigheter, fortsetter hun.
– Så denne måten å tenke på skader også mennesker?
– Ja, selve ideen om at noen er overlegne.
Timofejevas poeng er ikke at mennesket bør nedvurderes, og hun har heller ikke noe klart svar på om vi for eksempel bør slutte å spise kjøtt. Hun kaller seg humanist, men mener vi må anerkjenne dyrenes egenart og verdi, og behandle dem med samme grunnleggende respekt.
Kunsten å misforstå
Oksana Timofejeva formulerer seg nyansert og levende. Hver art i dyreriket føler, oppfatter og tenker, men på annerledes måter enn oss mennesker, understreker hun. Dermed blir det å bygge bro et sentralt spørsmål for henne.
---
Oksana Timofejeva
- Russisk filosof, født i 1978. Professor Det europeiske universitetet i St. Petersburg. Bosatt i Berlin etter Russlands invasjonen av Ukraina
- Forfatter av bøker som Solar Politics (2022), How to Love a Homeland (2020) og History of Animals (2018). Solar Politics er oversatt til norsk og utgitt som Solens politikk på Existenz forlag)
- Gjestet Møllebyen litteraturfestival i Moss 16.–17. august. Årets tema var No future.
---
– Er det i det hele tatt mulig å fullt ut forstå dyrene? Vi kan jo ikke snakke med dem?
– Vi kan heller ikke forstå hverandre, vi kan ikke engang forstå oss selv. Jo mer du tenker at du forstår, jo mer misforstår du, egentlig. Det vi kaller «å forstå», kan ofte like gjerne kalles å misforstå.
Men å misforstå er ikke nødvendigvis noe dårlig, fortsetter filosofen.
– For i misforståelsen finnes det også en mulighet for endring, for å skifte perspektiv og vide ut grensene. Når vi kommuniserer med skapninger som er litt annerledes enn oss, eller veldig annerledes, blir også vi litt annerledes, litt forandret. Det er livets kunst, og oversettelsens kunst.
Tar du vekk en art fra helheten, risikerer systemet å kollapse
— Oksana Timofejeva
Timofejeva er ikke den eneste som har skrevet og tenkt kritisk om måten vi behandler dyr på. Ikke minst har det industrielle dyreholdet og den raske utryddingen av ville arter har fått flere til å rope varsku. Her hjemme har Kari Løvaas brukt den kristne fortellingen om syndefallet som inngang til hvordan dyr er blitt behandlet.
Det er mange grunner til at tenking om dyrenes plass brer om seg nå, ifølge Timofejeva. Hun nevner en kroppslig vending i kulturen, kombinert med at forholdene rundt oss altså endrer seg.
– Vi har så mange utfordringer: klimaendringer, virus og økologiske katastrofer. La oss kalle det en apokalypse.
Hvilke arter vil overleve, og hvilke vil ikke, spør hun, og minner om at alle er forbundet med hverandre i planetens økosystem.
– Tar du vekk en art fra helheten, risikerer systemet å kollapse.
Apokalypse, eller endetid, er også tema under årets litteraturfestival i Moss, som har fått overskriften «No Future».
Dyret i mennesket
Et sentralt punkt i den russiske filosofens tenkning, er altså at også mennesker er dyr, og at vi må erkjenne dette. Vi har, som alle andre levende arter på jorda, en dyrisk natur.
– Problemet med vestlig, intellektuell kultur er at vi har glemt at vi er dyr. Dette er det andre som har pekt på før meg.
– Hva kan det dyriske være i menneskets tilfelle? Er det forskjellig fra det dyriske hos en katt, for eksempel?
– Jeg mener det dyriske er ulikt fra art til art, men også fra kropp til kropp.
Samtidig er det noe som er likt, noe som forener oss, fortsetter Timofejeva. I History of animals blir dette beskrevet som hangen til å komme videre, at vi ikke bare kan bli værende der vi er.
En viss drift, en viss tendens, en viss energi. Det er det dyriske, slik jeg ser det
— Oksana Timofejeva
– Vi strekker oss, vi begjærer, vi har en tendens til alltid å bevege oss mot noe, til å overskride begrensningene våre, eller bare skifte plass. Det er en viss drift, en viss tendens, en viss energi. Det er det dyriske, slik jeg ser det.
Dyret i kristendommen
Hva med kristendommen? Hva har den, med all sin innvirkning på vestlig filosofi, å si for måten vi forstår oss selv på sammenlignet med dyrene? Timofejeva starter med å tegne opp et før og etter kristendommen:
I eldre, animistiske eller totemistiske religioner ble dyr ansett for å ha sjel, på samme måte som mennesket. Dyr ble betraktet som guddommelige eller som hellige, men de ble også ofret. Det monoteistiske perspektivet, som kristendommen bygger på, er derimot sentrert rundt mennesket. Dermed taper dyret status.
Like fullt har Jesus-skikkelsens en forbindelse til dyret, ifølge filosofen. Som et eksempel, viser hun til den tyske påsketradisjonen med å servere kaker formet som hvite lam. Lammet representerer Jesus.
– «Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv,» sa Jesus. Jeg tenker at dette er dyret som gir bort kroppen sin og blodet sitt, for slik å få slutt på alle andre offer.
Hun trekker tråden tilbake til dyr i eldre naturreligioner. Menneskene som tilhørte en stamme tilba et bestemt dyr og identifiserte seg med det, men på et tidspunkt ble det også tatt til slakt. Slik ble fellesskapet innad i stammen bekreftet.
Kristendommen viser oss at den som blir drept for fellesskapets skyld, ikke bare er et dyr, ikke bare en kropp, men også et menneske og på samme tid Gud selv
— Oksana Timofejeva
– Den kristne korsfestelsen har i seg noe av det samme. Samtidig viser kristendommen oss at den som blir drept for fellesskapets skyld, ikke bare er et dyr, ikke bare en kropp, men også et menneske og på samme tid Gud selv, som tar form som et menneske, eller et dyr: et menneske-dyr.
Timofejeva mener kristendommen har i seg en mulighet for å se dyrene, og også dyret i oss selv, i et annet lys.
– Det handler om empati og solidaritet, og ikke bare om menneskelig overlegenhet.
Katten på femte gate
Dagen etter følger vi Timofejevas foredrag på litteraturfestivalen i Moss. Hun runder av med å fortelle om den gangen hun var student i Moskva, og bodde utenfor byen sammen med katten sin. Det var elleve parallellgater fra huset til togstasjonen, og hver morgen fulgte katten henne til femte parallellgate.
Uansett når på dagen, eller kvelden, Timofejeva kom tilbake, var katten der og ventet på henne. Alltid på femte gate. Selv de gangene matmor hadde overnattet i Moskva.
Et uløselig mysterium for et menneske, fastslår filosofen.
– Det var først etter at jeg hadde skrevet flere bøker at det gikk opp for meg at jeg aldri kom til å forstå hvorfor.
