Folk begynte å dø rundt Rebecca Wexelsen da hun var 11. På ett år mistet hun tre av sine nærmeste.
En dag var bestefar og Rebecca ute og handlet. På fortauet, utenfor en bensinstasjon, falt han plutselig død om. Jenta måtte løpe hjem og fortelle det til mormor.
– Han var som en ekstra pappa for meg. Jeg rakk så vidt å kjenne på sorgen – før min egen pappa fikk hjerteinfarkt og døde. Kort tid etter dette ble broren min drept da han ble påkjørt av toget. Alt kom som lyn fra klar himmel. Det var grusomhetens dramaturgi. Livet mitt ble aldri det samme etterpå. Jeg ble ødelagt i sjelen, og den har aldri reparert seg helt, forteller Rebecca Wexelsen.
Forfatteren som i høst kommer med boka Når jeg løper sier at hun faktisk forventer det verste. Hun er hypokonder. Hun har helseangst. Hver gang hun hører en ambulanse, tenker hun at det gjelder henne selv eller noen nær henne.
– Jeg vet jo at dette statistisk sett er helt usannsynlig. Men hvor statistisk sannsynlig var det at jeg skulle miste mine tre kjære på ett år? Statistikken er veldig dyster for min del, erkjenner hun.
---
Rebecca Wexelsen
- Alder: 38
- Familie: 3 barn, kjæreste, hund og hest
- Aktuell: Utgir romanen Når jeg løper (Tiden forlag)
---
Hater å løpe
Rebecca Wexelsen våkner hver morgen og føler at katastrofer venter. Det sier seg selv at dette er strevsomt å leve med. Men med årene hun har funnet sine metoder. Løping er en av dem, som det framgår av boktittelen hennes.
– Jeg hater å løpe. Likevel løper jeg i perioder daglig. Det er skummelt, for når jeg løper, klarer jeg ikke å forsvare meg mot tankene som kommer. Kroppsminnet henter fram følelsen fra da jeg løp hjem og skulle fortelle mormor at morfar var død. Jeg blir kjemperedd og får lyst til å legge meg ned i fosterstilling.
– Hvorfor stopper du ikke?
– Fordi løpingen gjør at jeg låser opp et rom av fortrengte følelser. Jeg besøker mørket som jeg er så redd for. Jeg blir redd, jeg blir rasende, jeg må ofte gråte. Det kjennes terapeutisk. Jeg tror jeg trenger det. Derfor løper jeg mer.
– Dag Solstad klaget en gang over at han ikke kunne gå rundt Sognsvann uten å møte joggere som var ute og luftet dødsangsten sin?
– Ja. Ja. Det er meg som løper forbi.
Eksistensiell frykt
Løping er ikke den eneste sporten Wexelsen hengir seg til når hun ikke skriver. De siste årene har hun eid en galopphest og brukt så mye tid som mulig på å ri den. Men ridningen føles langt fra like skummel som løpingen, selv om hesten veier et halvt tonn.
– Redselen når jeg rir handler om å kontrollere det ytre. Frykten når jeg løper kommer innenfra. Den er eksistensiell. Det er ubehagelig, men kanskje er det helbredende likevel.
Løpingen gjør at jeg låser opp et rom av fortrengte følelser. Jeg besøker mørket som jeg er så redd for. Jeg blir redd, jeg blir rasende, jeg må ofte gråte.
— Rebecca Wexelsen
Vårt Land møter Wexelsen hjemme i hennes nykjøpte leilighet på Bislett i Oslo. Bygården hun bor i var tidligere et hospits for unge piker. Mange av dem hadde kommet skjevt ut i livet.
– Og her bor altså jeg! ler Wexelsen. Hun fortsetter: – Som voksen er jeg egentlig veldig godt disponert for å være lykkelig. Jeg bryr meg ikke om bagateller og blir ikke satt ut av trivielle bekymringer, erklærer hun.
Så gjenforteller hun hva datteren hennes sa til henne:
«Vet du hva filmen om ditt liv skal hete?»
«Nei», svarte Rebecca.
«Den skal hete: Er det så nøye da!»
Jeg lurer tiden
Trebarnsmoren ler fornøyd over attesten hun fikk. Hun innser at den bekymringsløse holdningen datteren beskriver ikke er direkte kompatibel med hypokondri og dødsangst. Men de to sidene hennes lever godt side om side.
– Angsten min går på det eksistensielle, ikke på det praktiske i hverdagen. Jeg er genuint redd for å dø. Og jeg tenker på døden altfor mye. Ja, jeg har til og med fått barn for å holde døden på avstand. Når jeg er gravid føler jeg nemlig at jeg lurer tiden; jeg kjøper meg på en måte et nytt strekk med tid. Graviditet er jo begynnelse. Jeg kunne godt hatt seks-sju barn, jeg.
Rebecca Wexelsen prøver fortsatt å huske stemmen til broren sin. Og hun blir fortvilet når hun ikke helt klarer det.
– Det blir som en sorg i sorgen. At jeg har glemt stemmen. Da mister jeg ham enda mer. Jeg klarer ikke å holde ham levende, levende i meg. Og da føler jeg at jeg svikter. Det er jo veldig tullete, for han er ikke her.
Hjerteflimmer
I boken Når jeg løper beskriver Wexelsen hvordan hun stadig oppsøker fastlegen fordi hun kjenner små kuler i kroppen eller føler på symptomer som kan være skumle sykdommer. Fastlegen hennes er maratonløper og har legekontoret fullt av diplomer fra løp han har fullført.
En dag hun var hos ham for å lufte sin bekymring fortalte han henne at han selv hadde fått hjerteflimmer. Og ikke nok med det, han hadde fått operert inn pacemaker.
– Da må du vel slutte å løpe da? spurte hun.
– Nei da, jeg skal fortsette å løpe maraton, svarte han.
I boken skildrer Wexelsen hvor rart dette er for henne. Hun blir nysgjerrig på hvorfor han er villig til å risikere livet for å få løpe.
– Men han opplever jo ikke at han gjør det. For ham gir løpingen en eufori. Han blir glad av det. Men for meg er euforien uoppnåelig, for jeg klarer ikke å være i eget hode så lenge.
Sint på Murakami
Wexelsen har lest Hariku Murakamis berømte løperbok Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Det vil være en overdrivelse å si at hun kjenner seg igjen.
– Absolutt ikke. For ham var tankevirksomheten underveis bare lette skyer som drev forbi. Jeg ble sint da jeg leste boka, eller kanskje bare misunnelig.
Selv om tittelen på Wexelsens bok minner om den nevnte boka til Murakami, har hun fått flere tilbakemeldinger om at innholdet i hennes egen bok heller gir assosiasjoner til Joan Didions litterære behandling av ektemannens plutselige dødsfall i De magiske tankers år.
– Jeg håper at ikke veldig mange har opplevd det jeg har opplevd. Likevel håper jeg at jeg berører noe i mange. Frykten for at noe skal skje med en selv eller noen man er glad i, den er det nok mange som bærer på, tror Rebecca Wexelsen.
