Tidlig i dette intervjuet nevner Kenneth Hermele spesielt én type valg jøder sto i under Holocaust som har vært tunge å lese og å skrive om: De såkalte «umulige valgene», de som ikke egentlig har noe moralsk rett eller galt svar.
– Det finnes feil og det finnes feil, og så må man velge. Kanskje angrer du ikke på valget du tok, men grubler på det resten av livet: Gjorde jeg rett?
I boken Ikke som lam til slakt argumenterer han for at jøders motstand under Holocaust tok mange ulike former: Alt fra selv å ta ansvar for liv og død i visse situasjoner, til væpnede aksjoner og geriljavirksomhet. Eller mer symbolske handlinger, som å forsøke å holde fast på de jødiske tradisjonene.
Eksemplene er langt flere enn forfatteren, som møter Vårt Land digitalt fra hjemmekontoret sitt i Göteborg, hadde forestilt seg.
Blant overlevende
Hermeles opprinnelige plan var å forklare hvorfor jøder ikke hadde gjort motstand under Holocaust. Som så mange andre, skriver han, «visste» han jo at jøder ikke hadde forstått hva nazismen egentlig betød, og at de hadde latt seg føre rett i døden.
Han synes imidlertid ikke det var rart at folk, gitt situasjonen de var i, først og fremst bare prøvde å overleve.
– Jeg syntes kritikken som gikk på at jødene hadde vært passive, var veldig urettferdig, sier han.
Hermele har selv vokst opp i et jødisk miljø i Stockholm på 50- og 60-tallet. Mange av dem familien omga seg med, var overlevende etter Holocaust. Spørsmål som «hva om det var meg?» og «hva ville jeg selv ha gjort?», har vært med ham hele livet.
Forventningene om en jødisk «passivitet» ble snudd på hodet da han begynte å samle bakgrunnsstoff til boken sin. Landskapet som åpnet seg, vitnet ikke bare om motstandsvilje, men en motstand som ofte overgikk andre fortellinger om motstand mot nazismen, ifølge forfatteren.
Dø med våpen i hånd
Offensiv, væpnet motstand var ikke veldig vanlig blant jøder, men om man sammenligner med andre grupper av befolkningen i Europa under krigen, er den likevel betydelig, skriver Hermele.
Noen eksempler fra Polen, der rundt 90 prosent av den jødiske befolkningen mistet livet: I Generalguvernementet (tysk betegnelse på de delene av landet som ikke ble direkte innlemmet i Tyskland i 1939) ser det ut til at væpnet motstand var 26 ganger vanligere blant jøder enn blant ikke-jøder.
Hermele viser også til at i det i minst 60 gettoer i Polen ble organisert væpnet opprør eller forsøk på væpnet opprør. 20.000 til 30.000 jøder sluttet seg dessuten til partisanene i Øst-Europa for å slåss mot nazistene.
Opprør fant sted også når folk visste at de ikke kunne slippe unna. Hermele kaller det omringet eller håpløs motstand: Du kjemper for heder og ære, og velger å dø med våpen i hånd. Opprøret i Warszawa-gettoen i 1942 er et sånt tilfelle. Et annet er fortellingen om danserinnen som i avkledningsrommet i Auschwitz skal ha klart å få tak i pistolen til en SS-vakt og drepe ham før hun selv ble skutt.
Det finnes flere versjoner av historien, men i avhørene i Nürnbergprosessen blir handlingen tilskrevet den polsk-jødiske ballerinaen Franciszka Mann.
Den offensive motstanden har høyest status, men hadde ikke fungert uten andre former for motstand, understreker Hermele. Aller tydeligst blir dette i møte med det han kaller defensiv motstand, som smugling og kurervirksomhet. Men også symbolsk motstand – å opprettholde mot, identitet og verdighet – var vesentlig.
– Og da trer kvinnenes rolle svært tydelig frem.
---
Kenneth Hermele
- Svensk økonom og forfatter, født 1948
- Aktuell med Ikke som lam til slakt. Jødisk motstand under Holocaust på Pax forlag. Boken er oversatt fra svensk av Gøril Eldøen
- Utga i 2018 boken En shtetl i Stockholm, en selvbiografisk fortelling om jødisk oppvekst på Södermalm. Den ble nominert til Augustprisen
---
Hannah Arendt og sionisme
Men, før vi ser nærmere på motstand som ikke innebar våpen, må vi spørre: Hvor kom egentlig forestillingen om at jødene lot seg føre viljeløst i døden fra?
Hermele peker ut to forklaringer. Den ene handler om hans egen referanseramme.
– Jeg er født i 1948, og dermed var det i 70-årene at jeg fikk sementert mine oppfatninger om hvordan verden henger sammen. På den tiden sto jødisk motstand veldig lavt i kurs, selv blant jødiske historikere og forfattere.
I 70-årene sto jødisk motstand veldig lavt i kurs, selv blant jødiske historikere og forfattere
— Kenneth Hermele
Han nevner den innflytelsesrike filosofen Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet (1963), som et eksempel. I den går hun hardt ut mot samarbeidet de såkalte jøderådene hadde med nazistene i å administrere gettoene. Eller Holocaust-forskeren Raul Hilbergs over 1.000 sider lange The Destruction of the European Jews (1961).
– Et stort verk, og ingenting om motstand. Hilberg sier til og med at jøder ikke har gjort motstand på 2000 år.
Det andre svaret finner han i en sionistisk fortelling om et antatt skille mellom de europeiske jødene og de israelske jødene.
– De israelske jødene skulle være kraftfulle, bevæpnede og militante, mens de europeiske jødene var passive, svake og kun egnet seg til å sitte og studere toraen.
Rett etter krigen fantes det uansett en tydelig interesse for jødisk motstand, forteller han. Flere av dem som ledet an, var selv overlevende. Utover på 70-tallet tok diskusjonen seg opp igjen. Nå begynte man også å se nærmere på kvinnenes situasjon og motstand under Holocaust, noe Hermele er særlig opptatt av. Kvinner var utsatt på en annen måte enn menn, men de hadde også noen fordeler.
Kvinner i kamp
Tidlig i Hermeles bok blir vi presentert for kurerene Chajke Grossman og Frumke Plotnicka. De to smuglet informasjon, penger og våpen inn og ut av blant annet Warszawa-gettoen. Grossman overlevde, mens Plotnicka ble drept i gettoen i Będzin i 1943. Da hadde hun blant annet rukket å etablere et samband mellom Warszawa-gettoen og den polske motstandsbevegelsen.
Grossman og PlotnickaI var langt fra de eneste jødiske kvinnene som risikerte livet som kurer eller smugler. Tvert imot var det kvinner i overtall i disse postene.
– Kvinner hadde lettere for å skjule de var jødiske. De snakket bedre polsk, russisk, ukrainsk. Menn gikk i større grad på religiøse skoler, selv om det ikke gjaldt alle. Der var språket først og fremst hebraisk eller jiddisk, forteller Hermele.
Om kvinnene i tillegg var blonde, «rettnesede», og ikke gjorde for mange gester med hendene (det ble nemlig regnet for å være typisk jødisk), lå mye til rette for at de kunne bli kurer.
Blant de mer symbolske formene for motstand, finner vi Ruth Lebram og Lotte Schüfftans restaurantbesøk på Hotel Adlon i Berlin, et fasjonabelt sted frekventert av høytstående nazister. Her velger venninnene å drikke vin under skjult identitet.
Håpet biter seg fast
Håp gjorde at mange orket å holde ut, bare litt til og litt til. Hermele kaller håpet for en sterk, positiv kraft.
Men håpet har også en farlig side: Troen på at det forferdelige måtte ta slutt, fikk mennesker til å bli værende når de egentlig burde komme seg langt vekk. Det gjaldt også Hermeles nærmeste familie på farssiden. Først med terroren under Krystallnatten 9. november 1938, forsto de for alvor hva som var i ferd med å skje. Hans far og besteforeldre kom seg fra Berlin til Stockholm i tolvte time, i januar 1939.
– Om ikke min farmor hadde hatt en søster i Stockholm, ville de ikke kommet seg ut, forteller han.
Også tro ga håp. Under de ekstreme forholdene i gettoene tilbød religionen to måter å forholde seg til prøvelser på: Kiddush Hashem – hellige Gud, og Kiddush Hachajim – hellige livet.
Skulle du gjøre motstand ved å leve akkurat som før, som å følge kosher-reglene, selv om det betød sultedøden? Eller skulle du sette livet først og spise det du måtte for å klare deg?
For de som valgte sistnevnte, ble det avgjørende at nazistene faktisk ville drepe, forteller Hermele.
– Når den som er etter deg vil ta troen fra deg, da forsvarer du troen. Når han vil ta livet fra deg, da forsvarer du livet.
Et slagord fra gettoen
«Vi skal ikke la oss føre som lam til slakt. Jødisk ungdom, tro ikke på løgnene.»
Ordene tilhører 22 år gamle Abba Kovner og falt under en appell i gettoen i Vilnius i 1942. Kovner var en av mange som grep til dette bibelske bildet i forsøk på å mobilisere til motstand.
Kampropet ble også tittelen på Kenneth Hermeles bok.
– I starten ville jeg ikke ha den, jeg synes den var hard og kunstig, og også nedlatende. Men min egen lesing overbeviste meg.
