– Jeg sa til utgiveren min: «Hør, vi må stoppe boken. Jeg kan ikke håndtere dette. Ingenting av det jeg har skrevet, gjelder lenger».
Dana Vowinckel forteller om debutromanen En verden i flyt, som ble utgitt i Tyskland sommeren 2023. I den møter vi 15 år gamle Margarita. Motvillig blir Margarita sendt til Jerusalem for å besøke moren, som forlot henne da hun var liten.
Mor og datter legger ut på en dem imellom nokså anstrengt roadtrip gjennom Israel.
Men hvilket land og hvilken virkelighet er det egentlig de reiser i? Seks uker etter utgivelsen, gikk Hamas til angrep på flere mål i Israel og tok rundt 200 gisler. Terroren ble besvart med en svært dødelig militæroffensiv i Gaza.
Vowinckels første reaksjon var at romanen, som er skrevet i en realistisk stil, ikke fungerte lenger. Nå tenker hun annerledes:
– Ettersom tiden har gått, og jeg har reist rundt og snakket med folk, har jeg innsett at det som er i boken, fremdeles, mirakuløst nok, uttrykker det jeg har villet si.
Trygghet og sikkerhet
Opprør, løsrivelse og den seksuelle oppvåkningen som hører tenårene til er sentrale spor i Vowinckels mye omtalte debut, som nylig er oversatt til norsk. Det samme er forventninger til kjønn og til foreldreskap. Aller mest oppmerksomhet har hun likevel fått for skildringene av jødisk identitet og opplevelser knyttet til det å være jødisk.
Ved sistnevnte tematikk hefter spørsmålet om hvor og hvordan man kan føle seg trygg som utsatt minoritet.
– Trygghet og hvordan være trygg er et av de største spørsmålene jøder verden over strever med. Jeg har selv måttet hanskes med dette, særlig å ha blitt forbundet med denne boken i offentligheten, forteller Vowinckel, som har vokst opp i en tysk-amerikansk-jødisk familie i Berlin og delvis Chicago.
---
Dana Vowinckel
- Forfatter født i 1996 i Berlin i en amerikansk-jødisk-tysk familie. Oppvokst i både Berlin og Chicago, og regner seg som tospråklig og tokulturell
- Har studert lingvistikk og litteratur i Berlin, Toulouse og Cambridge
- For debutromanen Gewässer im Ziplock har hun mottatt flere priser. Hun ble også kortlistet til Bokmessen i Leipzigs litteraturpris 2024
- Boken er nå oversatt til norsk av Ute Neumann og utgitt på forlaget Pax
---
Vowinckel har hatt sikkerhetsopplegg rundt seg når hun har deltatt på offentlige litteraturarrangementer i Tyskland, opplyser hun.
– De fleste jødiske forfatterne jeg kjenner, har det.
Sikkerhetstiltak er noe man ganske fort kan bli vant til at bare er der, tror hun.
– Metalldetektorene i synagogen min har vært der siden jeg var baby, de er ikke noe jeg tenker mye over. Følelsen av utrygghet er nok mer sjokkerende for folk rundt meg enn det er for meg.
Hardt ytringsklima
Vi møter Vowinckel over videolink fra Berlin. Hun forteller om en polarisert tysk offentlighet etter 7. oktober. Tyskland har dype historiske bånd til Israel, og tyske politikere har blitt kritisert for å støtte landet i den pågående krigen, og for å slå hardt ned på aktivisme til støtte for palestinerne.
Følelsen av utrygghet er nok mer sjokkerende for folk rundt meg enn det er for meg
— Dana Vowinckel
Konflikten har også satt tydelige spor i det tyske kulturlivet. Den siste tiden har det blant annet blitt debattert hvorvidt Berlin fremdeles er den liberale kunstbastionen byen er kjent som.
– Som alltid finnes det ikke bare én sannhet eller ett svar. Propalestinske aktivister har blitt behandlet voldelig av den tyske staten, og det er mye rasisme den veien. På samme tid finnes det et gjennomgripende problem med antisemittisme i liberale kunstmiljøer, jeg har støtt på det selv, flere ganger, hevder Vowinckel.
Konfliktens to sider utelukker ikke hverandre, fortsetter hun.
– Det bør være mulig å snakke om det som skjedde 7. oktober, og på samme tid sette ord på det som har skjedd i Gaza siden. Jeg tar ingen seriøst som ikke kan gjøre begge deler.
Individer, ikke eksempler
Intervjuet veksler mellom nåtidens store politiske tema og de mer hverdagslige livene til Vowinckels tre hovedkarakterer. I teksten skifter hun mellom å se verden fra Margaritas ståsted og fra faren Avis. Margarita er vokst opp i Berlin og har Tyskland som sin fremste referanseramme. Avi er fra Israel, har oppdratt datteren alene og jobber som jødisk kantor – chazan.
Moren Marsha er lingvist og oppvokst i et sekulært jødisk hjem i Chicago.
Mor, far og datter har hver sin tilnærming til det jødiske, men Vowinckel går ikke med på at representerer noe, utover seg selv.
– De er individer med egne historier, slik vi alle er. Jeg tror en av måtene vi forstår minoriteter på, er at mennesker som tilhører en minoritet, også representerer den. Men de er bare folk.
– I hvilken grad har du brukt dine egne erfaringer som både tysk, amerikansk og jødisk i arbeidet med boken?
– Jeg tror du aldri helt kan legge bort din egen bakgrunn, og at identitet er en viktig del av stedet vi skriver fra. Men jeg skriver aldri om meg selv, jeg er ikke interessert i autofiksjon. Livet mitt er veldig, veldig annerledes enn livene til hovedpersonene mine.
Livet mitt er veldig, veldig annerledes enn livene til hovedpersonene mine
— Dana Vowinckel
Vowinckel syntes likevel det var lettere å identifisere seg med Avi enn med Margarita.
– For meg var det vanskeligere å skrive om Margarita, og det overrasker mange, siden jeg ser mer ut som en 15 år gammel jente enn en 45 år gammel singel pappa. Men livsstilen min er nærmere Avis. Kaoset ved det å være 15, er veldig langt borte. Jeg kan identifisere meg mer med stillheten og melankolien til Avi.
– Fremmed jødisk kultur
Vowinckel ser ikke lyst på utviklingen i hjemlandet Tyskland. Hun er særlig kritisk til at det kristenkonservative partiet CDU nylig lente seg på støtte fra høyreradikale AfD i et forsøk på å få igjennom kraftige innstramminger i asylpolitikken.
– Dette er dårlig nytt for jøder.
Som flere europeiske land har Tyskland opplevd økning i antisemittiske voldshendelser etter 7. oktober. Holdningene kan komme fra flere hold, mener Vowinckel.
– Noen ganger kan antisemittismen være skjult bak falsk solidaritet med jøder gjennom Israel. Den kan også være maskert som ekstrem kritikk av Israel fra venstresiden.
Forfatteren hevder den tyske minnekulturen ikke har gått langt nok i å ta et ordentlig oppgjør med det som skjedde under andre verdenskrig.
– Staten minnes, men innad i familiene er det så mye stillhet. Folk har egentlig ikke lært, fordi volden deres egne familier har stått for, ikke blir snakket om. Da kan staten ha så mange Holocaust-minneseremonier den bare vil.
Vowinckel tror mange tyskere først og fremst forbinder jøder med historien, med det som har vært. Det jødiske miljøet i landet er i dag nokså lite, poengterer hun.
– Levende jødisk kultur er fremmed for folk, det har jeg nok først skjønt omfanget av etter at boken min kom ut, i møte med lesere. Ofte er dette deres første erfaring med å prøve å forstå hvordan jødisk liv ser ut.
