Ofte er det dem som er litt på utsiden av kunstsystemet som skriver best om kunst. Den britiske essayisten Geoff Dyer, for eksempel. Eller Siri Hustvedt, Rebecca Solnit, Stig Sæterbakken, Ole Robert Sunde. For å nevne noen. Også Karl Ove Knausgård har skrevet mye fint om kunst i essaysamlingene Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Munch-essayet som kom for et par år siden er en av de mest spenstige bøkene om Munch jeg har vært borte i.
Men hans nye bok om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, Skogen og elva, er tynne greier.
Slappe samtaler
Oppsettet minner om Munch-boka, siden det er forfatteren selv som rammer inn prosjektet. Han reiser rundt for å treffe Kiefer og se utstillingene hans og kommer med en rekke observasjoner som er forankret i hans eget perspektiv. Dette fungerer greit.
[ Knausgård drar litt for mange kaniner opp av sin apokalyptiske effektboks. ]
Men hoveddelen av teksten er basert på samtaler og møter med Kiefer. Og det er påfallende hvor lite Knausgård gjør ut av disse møtene. Samtalene dem imellom består, for det meste, av selvfølgeligheter og intetsigende dialog, ispedd en masse fyllord som «mhm» og lattersalver fra den tyske kunstneren (hvorfor «hahaha» og «hehehe» må gjengis så utførlig er vanskelig å forstå). Kanskje poenget her er å vise hvor vanskelig det er å snakke med Kiefer, få noe ut av ham? Hvis så er, kommer heller ikke det til uttrykk gjennom en overordnet refleksjon rundt kommunikasjonsproblemene.
Manglende kontekst
Uansett kunne jo Knausgård veid opp med egne refleksjoner rundt Kiefers verk. Men heller ikke her er det så mye å hente. Tankene hever seg sjelden over det undrende og litt svevende, selv om han enkelte steder slår til. Spesielt mot slutten av boka tar han seg opp. «Lettheten, det er luften, det er himmelen, det er forestillingsverdenen, det er abstraksjonen. Lettheten, det er flyten, lettheten, det er elva. Lettheten kan ta oss hvor som helst. Men det er her vi er, akkurat her, akkurat nå, på et bestemt sted til en bestemt tid med vår bestemte kropp. Det er skogen, det er jorden, men det er også døden. Det i verden som ikke taler til oss, det i verden som vender seg bort fra oss, det i verden som forsvinner i kulturen.»
Det er vanskelig å forstå at ikke dialogen med andre kunstnerne, og med andre verdenskrig, blir utforsket mer i detalj.
— Kjetil Røed
Nå er ikke Knausgård kunsthistoriker, og er heller ikke forpliktet til å skrive kunsthistorisk, men det er pussig at han ikke plasserer Kiefer tydeligere innenfor den generasjonen av kunstnere som tar et oppgjør med nazitiden. Både Joseph Beuys og Gerhard Richter nevnes riktignok, men bare forbigående, og uten å diskutere hva slags slektskap det er mellom deres historiske refleksjoner og Kiefers.
[ Karl Over Knausgård: Vi lever som om vi ikkje skal døy ]
Essayistisk utgangspunkt
Poeten Paul Celan, som er så viktig for Kiefer, blir også bare nevnt på overfladisk vis. Det samme gjelder filosofen Martin Heidegger. Hvorfor ikke gå inn i relasjonen mellom Kiefer og ham? Det er tydelig at Knausgård har satt seg inn i denne kunstneren og ser opp til ham. Derfor er det vanskelig å forstå at ikke dialogen med disse andre kunstnerne, og med andre verdenskrig, blir utforsket mer i detalj. Nå har ikke jeg lest så mye om Kiefer, men på stående fot vet jeg i hvert fall om en to-tre tekster som korresponderer bra med Knausgårds tenkemåte og ville vært spennende å ta opp i denne sammenhengen. Kunsthistorikeren Daniel Arasse, for eksempel, har skrevet fremragende om Kiefer. At samtalepartnere uteblir er snodig, må jeg si, siden enhver som grubler rundt en kunstner i det minste burde sette seg inn i hva andre har tenkt. Som essayist skriver man jo ikke i et vakuum.
[ Knausgård nærmar seg Edvard Munchs kunst med nervøsitet og entusiasme ]
Nei, jeg blir ikke helt klok på denne boka. Jeg liker det essayistiske utgangspunktet, at refleksjonen er forankret i forfatteren selv. Jeg har også sans for at Knausgård har blikk for rariteter snarere enn å hengi seg til en standard-diskusjon av Kiefer. Men beklageligvis blir dette ganske overfladisk og summarisk. Jeg vet ikke, men dette er noe av det slappeste jeg har lest om kunst på en stund – og muligens det dårligste jeg har lest av Knausgård.
---
BOK: Essay
Karl-Ove Knausgård
Skogen og elva: om Anselm Kiefer og kunsten hans
Oktober forlag, 2021
---
