Hva skjer når man rokker ved etablerte sannheter? Don Quijote er mannen som får oss til å reflektere over nettopp det. Med vill fantasi og et genuint ønske om å gjøre godt, oppdager han at resten av verden ikke nødvendigvis deler de samme idealene. Da Miguel de Cervantes skrev boken i 1605 gjorde han narr av datidens «kiosklitteratur» –ridderromanene. Han lot hovedpersonen forlese seg så til de grader på disse bøkene at han til slutt ikke klarer å skille mellom diktning og virkelighet.
[ Anmeldelse: «Jeg tar meg i å savne den dirrende gode forkynneren Veiteberg» ]
Han tar navnet Don Quijote de la Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse og rir ut i verden på sin radmagre hest Rosinante – flere hundre år etter at ridderne fantes. I sin forvridde verden blir vindmøller til kjemper, veikroer til slott og saueflokker til store hærer.
Teater-ramme
På Riksteatret har regissør Yngve Sundvor tatt imponerende enkle, men effektive grep om verdenshistoriens kanskje mest berømte roman, for å plassere den inn i vår tid. Rammen rundt historien er arbeidet med oppsetningen av teaterstykket Don Quijote, der den ene skuespilleren lever seg så inn i hovedrollen at han tror han er Don Quijote. Slik kastes vi lukt inn i den bisarre problemstillingen: Hva skjer med en skikkelse som praktiserer ridderlighet i 2021? Her får den berømmelige bekjempelsen av vindmøller, noen langt mer treffende slag når han med ridderlansen rydder el-sparkesykler av veien, punkterer en Tesla eller truer hotellansatte til å gi uteliggere husly. Mens politiets etterforskning av Don Quijotes (u)gjerninger og hvordan han til slutt dør, danner den røde tråden i forestillingen og byr på fiffige dramaturgiske grep der historien blir fortalt i glimtvise tilbakeblikk.
---
Teater
Don Quijote
Riksteatret
Fritt etter Miguel de Cervantes
Dramatisering og regi: Yngve Sundvor
Scenograf: Leiko Fuseya
Med: Svein Harry Schöttker-Hauge, Eirik Del Barco Soleglad, Jenny Ellegård, Anne E. Kokkinn, Patrik Asplund Stenseth; Johanne Fossheim
«Leken og fri tilnærming til klassikeren.»
---
Motsetninger
Sancho Panza følger som kjent med på ferden som Don Quijotes væpner. Sammen regnes de som selve ur-radarparet i verdenslitteraturen. Den ene er høy og tynn, den andre liten og tykk. I disse speiles fantasi vs. virkelighet, galskap vs. forstand, idealist vs. realist, osv. At de med sin blotte tilstedeværelse er et bilde på livets store motsetninger, fungerer godt på scenen. Som en slags fysisk konkretisering av det livet rommer.
Forestillingen er ment for voksne, men den store mengden prompehumor og ren slapstick føles mer myntet på et langt yngre publikum
— Kjersti Juul, kritiker
Riksteatrets forestilling beveger seg tidvis faretruende nær å falle mellom to stoler: Den er ment for voksne, men den store mengden prompehumor og ren slapstick føles mer myntet på et langt yngre publikum. Når Don Quijote likevel fungerer som teater, er det nettopp bokens kjerne som skinner igjennom, der man ser det dypsindige i all enkelheten. Don Quijote og Sancho Panza som legemliggjørelsen av livets dualiteter, av vår holdning til verden rundt oss.
Nestekjærlighet
Svein Harry Schöttker-Hauge er underholdende troverdig i rollen som den klumsete ridderen med et stadig økende antall mislykka heltedåder på CV-en. I rollen som Sancho Panza får Eirik del Barco Soleglad utløp for sitt komiske talent og uttrykksfulle fysikk. Yngve Sundvor er kjent for å omfavne «det fattige teatret», blottet for stort scenemaskineri, utsøkt lysdesign eller en hærskare statister. Denne gangen er ikke virkemidlene like sparsommelige, som når sammenrullede håndklær blir til sverd. På Riksteatret får vi derimot klirrende rustninger og lange lanser som kler det tragikomiske i historien. Den totale kræsjen i møte med et samfunn som ikke er klar for oppofrende handlinger og store ord. Samtidig som Don Quijote etterhvert får øynene opp for virkeligheten slik den faktisk er, mister han også sin muntre personlighet, sitt pågangsmot og til slutt sitt liv.
Med omskrivninger, godt driv og kraftige kutt i den 2.000 sider lange romanen, byr ikke forestillingen bare på humor, men sier noe om hvor hardt det kan være å utøve tapperhet og nestekjærlighet i 2021.
[ Truls Åkerlund var overbevist om at Gud ville beskytte ham ]
