Da Werner Schwab drakk seg i hjel i 1994, bare 35 år gammel, hadde han allerede rukket å bli rik og myteomspunnet. Den østeriske dramatikeren vokste opp i fattige kår og det sies at han ofte ble overlatt til seg selv som barn. Fire år gammel fant han veien ned til tantens vinkjeller og drakk seg full for første gang. Etterpå løp han skrikende gjennom skogen. Kanskje er det ekkoet av dette plagede skriket som forfølger han videre inn i livet og dramatikken, og som skaper den helt spesielle nerven i det han skriver.
[ Riksteatret leverer en aktualisert Don Quijote ]
Jeg har sett tidligere Schwab-oppsetninger som har satt spor. Som stykket med den hysterisk klingende tittelen Folkeutrydning – eller leveren min er meningsløs, som var så overraskende mørk og morsomt på samme tid. Når Oslo Nye setter opp Presidentinnene, skimter vi bare glimtvis dramatikerens forsøk på å holde livssmerten unna. Det blir heller ikke morsomt nok. Slik glipper også mye av essensen i Werner Schwabs dramatikk – tanken om at verden er så fæl at latteren er det eneste middelet til å holde ut.
---
Teater
Presidentinnene
Av Werner Schwab
Regi: Ilene Sørbøe
Scenografi og kostymer: Helle Bendixen og Kjersti Alm Eriksen
Med: Helle Haugen, Helén Vikstvedt, Melina Tranulis.
Oslo Nye, Centralteatret.
---
Livets skitt
Her er riktignok gode takter i flere ledd av forestillingen. Scenograf Helle Bendixen og Kjersti Alm Eriksen har fått mye ut av Centralteatrets gamle scene. Handlingen utspiller seg i en trang kjellerleilighet, der den knugende følelsen er til å ta og føle på. Vi møter tre enslige vaskekoner som sitter på kjøkkenet og skravler og drømmer seg bort fra livets realiteter. Helle Haugen får utløp for sitt komiske talent i rollen som den religiøse minstepensjonisten Erna, desillusjonert på vegne av sin mislykkede sønn, men fortsatt med drømmene om et frieri fra nabolagets slakter i behold.
Helén Vikstvedt viser hvilken god komedieskuespiller hun er, og gjør mye ut av sin rolle også når hun sklir ut i ellevill Hitler-parodi. Mens Melina Tranulis er den mer enfoldige Mariedl, som legger sjela si i å være den beste til å tømme tette toaletter. Men all verdens vaskemidler klarer ikke å holde livets skitt på avstand. Kampen for å klatre opp fra nederste trinn på den sosiale rangstigen, skjer først og fremst gjennom fantasien.
Uforløst
Schwabs ordflom som ofte glir over i surrealistiske overdrivelser, trakteres med god artikulasjon og innlevelse. Regissør Ilene Sørbøe lar karakterene lulle seg inn i livsløgner med så økende intensitet at det glir over i det absurde. Slik frir de seg fra realitetene som ellers former deres liv. Men komedien blir aldri svart eller morsom nok til at den virkelig treffer. I stedet sitter man igjen med følelsen av at humorpotensialet og alvoret som lurer mellom linjene forblir noe uforløst.
Komedien blir aldri svart eller morsom nok til at den virkelig treffer
— Kjersti Juul, kritiker
Werner Schwab var opptatt av tanken om at når Gud er død, er kunsten det nærmeste man kan komme en livsanskuelse. Presidentinnene byr på litt latter, men lodder aldri noen kunstneriske dybder.
