Hvordan henvender man seg til en annen? Det er et essensielt spørsmål når man skriver, spesielt i sakprosa. Ofte er det en uspesifisert «du» teksten rettes mot, men vil man ha en mer intim innfallsvinkel, finnes andre varianter. Det er eksempelvis en lang tradisjon for å bruke brevformatet, og det fungerer i mange sammenhenger bra: stilen og henvendelsen blir nærere, og den knyttes sterkere til lesningen, selv om adressaten oftest er stedfortreder for leseren.
I sin seneste bok skriver Jostein Gaarder – i denne sammenhengen også «farfar» – til sine barnebarn om alt han er opptatt av. Filosofi, astronomi, klimautfordringer og livets mening vikles sammen med forfatterens biografi.
Fremtidige generasjoner
Stilen er kledelig løs og ledig. Han hopper fra det ene til det andre, uten at det ser ut til å bekymre ham. Oftest fungerer det fint, spesielt når forfatteren knytter an til egne minner, ofte fra barndommen, men også andre erindringer av nyere dato.
---
Sakprosa
Jostein Gaarder
Det er vi som er her nå
206 sider, Kagge 2021
---
Gaarder lokaliserer det man kan kalle menneskelige «urscener», som forankrer de mer allmenne tankene. Dette er scener det ikke er vanskelig å finne et motsvar til i eget liv, ikke for denne leseren i alle fall. Det personlige blir en velfungerende drivkraft i teksten.
Filosofi, astronomi, klimautfordringer og livets mening vikles sammen med forfatterens biografi.
— Kjetil Røed
Enkelte kritikere har ment at dette med barnebarna, at han henvender seg til dem, blir klamt og for privat, men her er jeg dypt uenig. Formen tilfører ikke bare teksten varme, men knytter seg tett til fremtidige generasjoner og vårt ansvar for å røkte miljø og klode.
Håpefull forfatter
Boka består for det meste av strøtanker, nesten aforistiske i sin letthet, men også dette fungerer som regel bra. Han trekker trådene sammen underveis, og særlig mot slutten strammes det hele til, slik at tekstveven blir tettere og klarere.
Vi skjønner hvor Gaarder vil når han plasserer seg et sted mellom pessimist og optimist: «Men imellom disse ytterpunktene – som kanskje først og fremst er en slags «sinnelags- betegnelser» – finnes håpet. Og håp er noe annet og mer enn et spørsmål om temperament. Håp er en kjempende kategori. Håpet forutsetter en tro på det man håper på.»
Gaarder er det man kan kalle en realist med innbitt tro på at ting kan bedres – og det er jo en fin livsfilosofi.
— Kjetil Røed
Gaarder er det man kan kalle en realist med innbitt tro på at ting kan bedres – og det er jo en fin livsfilosofi. I tillegg må man kalle ham fundamentalt nysgjerrig, for selv om han avviser for eksempel overtro og Gud, konkluderer han ikke – og nekter å være ateist eller totalrasjonalist.
Dette er arrogant, mener han.
Siterer seg selv
Gaarder bruker ofte også eget forfatterskap for å rotfeste sine tanker, noe som i flere sammenhenger også fungerer fint. Men etter hvert blir selvsiteringen litt i overkant – det hadde vært naturlig å benytte seg av andre forfattere, tenkere og kunstnere i større grad. Til tider kan denne boka nesten virke som en reklame for hans foregående utgivelser, og det er ikke alltid like heldig.
I tillegg savner jeg nok at han kunne gått litt dypere inn i ting. Den springende formen har en tendens til å berøre alle mulige store spørsmål – ofte fint, også – men han borer seg aldri virkelig inn i dybden av noe. Slik sett er boka en smule overfladisk, til tross for både fine tanker og sympatisk stil.
Likevel kan jeg ikke unngå å like denne boka; dens slentrende og personlige format er rett og slett dypt sjarmerende. Og man trenger jo ikke alltid tenke så dypt – finne svar som går dypt – om man klarer lokalisere de rette spørsmålene.
