En mann lever glade dager med museumsbesøk og sin spanske flamme i Madrid. Så ringer telefonen. En onkel spør om han har hørt noe om sin far. Etter å ha sjekket dødsannonsene i lokalavisen hjemme i Haugesund, finner han ut at faren er død. Men han har ikke fått beskjed om det.
Hverken han eller broren, Kjetil, vet hva som har skjedd. Begravelsen finner sted om noen få dager. Han må hjem.
Herfra nøstes hele familiehistorien opp i Arild Rossebøs slanke roman Den siste komle.
Tvetydig tilhørighet
Jeg er fristet til å kalle dette en langnovelle, for fortellingen har umiskjennelig kortfiksjonens form. Det er lite dybdeboring i karakterer her, og det hele sentreres rundt episoder og scener.
Trådene som samler seg eksponerer gradvis, scene for scene, det problematiske forholdet til foreldrene: Faren, som forlater den lille familien for tante Kjersti, og moren, som har mentale problemer. Vi blir vitne til en historie om omsorgssvikt, om enn ikke av det mest alvorlige slaget. Men først og fremst blir vi vitne til en hovedperson med et svært ambivalent forhold til stedet og menneskene han kommer fra. Han vil både vekk og lengter tilbake.
Først og fremst blir vi vitne til en hovedperson med et svært ambivalent forhold til stedet og menneskene han kommer fra.
— Kjetil Røed
Den mest ladede, og antagelig den morsomste scenen i så måte, finner sted på en bensinstasjon. Her gjør hjemtraktenes røtter seg gjeldende når han skal betale for en snickers. «Jeg fikk lyst å klemme henne [ekspeditrisen] og be henne stryke meg over issen og si at alt kom til å bli bra. Hun bar en glorete firmagenser […]. Jeg ville at hun skulle adoptere meg på flekken. Jeg ville at hun skulle amme meg, men merket samtidig en gryende, flau antipati mot disse driftene.»
[ «Houellebecqs Anéantir er en mindre raljerende roman. Det gjør den også dårligere» ]
Denne doble impulsen foregriper slutten, hvor språket slår over i svært så muntlig Haugesunds-dialekt: «De jekk jo itje heilt adondas detta. Me møtte åpp å tok farvel me an. Hålt oss litt på avstan å skapte itje nåken senar. På ein måte va de fint å se slektå å gamle tjente ijenn. På ein aen måte va de mest vemodi. Eg tjenne di itje lengår. I mitt håve e di dei di va for tjue år siden».
---
Roman
Arild Rossebø
Den siste komle
104 sider, Flamme forlag 2022
---
Komlegrytens gull
Det er likevel foreldrene som står i fokus i romanen.
Det vriene forholdet til moren kommer spesielt til uttrykk i en scene hvor hovedpersonen ber henne lære ham å lage komle, siden dette, til forskjell fra familielivet, var noe hun behersket. Men også fordi det var noe han hadde spist gjennom oppveksten, noe de hadde samlet seg rundt. Scenen hvor moren overfører tradisjonen til sønnen er sår, men også et konsentrert bilde på forholdet dem imellom.
Scenen hvor moren overfører tradisjonen til sønnen er sår, men også et konsentrert bilde på forholdet dem imellom.
— Kjetil Røed
Dette er frirommet de har: «hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, men du var vanskelig å elske, mamma.»
Nøkkelen til korte fortellinger som denne ligger ofte i definerende scener som er i stand til å samle trådene effektivt. Rossebø mestrer dette formatet godt.
[ «Gro Dahle med litt for Litt for hverdagslig romeventyr» ]
Luftig beretning
En annen, kortere og enklere scene illustrerer forholdet til faren. Under et besøk hjemme i Haugesund befinner hovedpersonen seg ved flyplassen og skal til å sette seg inn i en taxi. Da får han øye på den eldre like ved. «Så der sto vi. To røykende menn. Far og sønn. Kanskje ti meter fra hverandre. Under hvert vårt tak. To glødende sigaretter i desembermørket og regnet.»
Døden skjerper naturligvis blikket på familien ytterligere. Faren er nettopp borte, og noen år tidligere døde moren. Mot slutten «dør» på mange måter hjemstedet for hovedpersonen også, siden det ikke lenger finnes noen der som gjør at han må reise tilbake.
Rossebøs luftige, episodiske fortelling, vil for en del lesere være for løs i fisken. For min del liker jeg denne porøse komposisjonen. Den etterlater mange hvilesteder hvor man som leser kan ta seg en pause og dikte videre, eller kanskje finne tilsvarende steder i egen familiehistorie å tenke over. Det er noe nesten skulpturelt ved denne luftigheten i teksten, som lar rommet rundt det fortalte sive inn og gi form til det som faktisk berettes.
