Få saker har skapt så polarisert debatt som IS-kvinnene og deres barns skjebner. Retorikken kan oppleves uvanlig skarp og fordømmende, på grensen til hatsk i tonen. Kritikken fra humanitært hold går ut på at rike vestlige land ikke tar større ansvar for sine egne statsborgere.
Bekymringen for at de såkalte IS-leirene i Syria kan fungere som utklekkingsreder for fremtidige terrorister er høyst reell. Det forstår jeg etter å ha lest NRK-korrespondent Kristin Solbergs bok om Aisha Shezadi Kausar.
Bærums-jenta Aisha markerte seg allerede i Utilslørt, muslimske råtekster (2011) ved å fremsnakke det ansiktstildekkende plagget nikab. Solberg har i en årrekke rapportert fra Midtøsten og Sørøst-Asia.
Boken Den andre er basert på intervjuer Solberg har gjort over tre år med Aisha Kausar i Roj-leiren i Syria og senere over telefon. Da Kausar våren 2022 hadde fått innvilget bistand til å returnere til Norge, ombestemte hun seg.
Hvem er hun?
Mennesket bak
Solberg har fulgt krigen i Syria siden den startet i 2011, og hun er sjokkert over brutaliteten Den islamske staten (IS) har utvist i krigshandlingene. Over tusen europeiske kvinner reiste til kalifatet. Hva fikk kvinner til å tilslutte seg jihad? Hvorfor vraket europeiske kvinner frihet og likestilling til fordel for et undertrykkende terrorvelde, hva er deres historie?
Mange har snakket om dem, men få har snakket med kvinnene. En idealistisk innstilling sporer an: «Oss og dem, tankegangen preger alle konflikter, med én gang man definerer et fellesskap, skaper man også et utenforskap». Solberg forsøker derimot å finne ut hvem Kausar er. Hun vil «belyse en dypere menneskelig innsikt». Med et moralfilosofisk begrep om «den andre», som kunne vært litt mer utdypet, forsøker journalisten å synliggjøre sine etiske beveggrunner. Det forklarer henvendelsesformen «du-et» Solberg konsekvent bruker som retorisk grep gjennom teksten.
Troverdig
I sakprosautgivelsen To søstre (2016) skildret forfatteren Åsne Seierstad oppveksten til to andre tenåringer fra Bærum som rømte til Syria i 2013 for å slutte seg til den islamske staten. Aisha Kausars historie trekkes også inn i Seierstads bok. Journalisten Erlend Ofte Arntsen skrev i Fremmedkrigere (2017) om en guttegjeng fra Lisleby i Fredrikstad som reiste til Syria. Samme år kom Dette livet eller det neste, der Demian Vitanza bruker romanformen for å skildre en terrordømt fremmedkrigers liv. Åsne Seierstad har vunnet mange lesere ved å utviske grensene mellom sakspregede og skjønnlitterære skrivemåter. I Vitanzas roman får terroristens versjon av hendelsesforløpet stå uimotsagt.
---
Sakprosa
Kristin Solberg
Den andre
445 sider, Aschehoug 2022
---
Den andre er like intens som To søstre, men Solberg synliggjør i større grad at hun skriver faktabasert. Det virker redelig, og det er en styrke at Kausars egen stemme høres. Møtet med «du-et» gis en tydelig plass i teksten: «Vi snakker om menneskene jeg møtte i Shaddadi, og hva du tenker om urettene IS begikk mot sivile.» Men en henvendelsesform som konfronterer og ansvarliggjør skaper Solberg troverdighet om sitt prosjekt gjennom hele boka.
Sviktende selvfølelse
I likhet med de to søstrene i Seierstads bok, er Aisha Kausars skolegang preget av utenforforskap og i tillegg skamfølelse over sitt eget utseende. Hjemme blir hun banket opp regelmessig av faren, som senere blir dømt til fengsel for familievold. To vesentlige faktorer for trygg identitetsdannelse svikter fundamentalt, og Solberg får godt frem at Aishas selvfølelse er sjaber. Hun mangler grunnleggende trygg forankring, og her tilbyr radikal islam en plattform for identitetsdannelse og selvhevdelse.
Men en henvendelsesform som konfronterer og ansvarliggjør skaper Solberg troverdighet om sitt prosjekt.
— Astrid Fosvold
Radikaliseringsprosessen blir dokumentert, men jeg sitter med spørsmål, for eksempel om organisasjonen Islam net i Norge, som blir fremstilt som et mer forsiktig miljø i To søstre. Her nekter den muslimske organisasjonen å stille seg bak Kausars nikab-utspill. Mens Seierstad utdyper islamistmiljøets påvirkningskraft og veien inn i ekstremismen, fanger Solberg inn erfaringene, alt det grufulle Kausar har gjennomlevd, at all volden har påvirket henne og ført til at hun reagerer annerledes på brutalitet og blir et lett bytte for rekruttering av kyniske terrororganisasjoner.
[ Boken om Ways of Seeing: «En ubehagelig påminnelse» ]
«Hvem er det som støtter dette?»
Solberg beveger seg smidig mellom reportasje, intervju og gjenfortelling, og lar ulike perspektiv komme til orde gjennom forskjellige intervjuobjekter. Noen har kjent Kausar i Norge, andre er ofre for IS’ brutale terrorregime, som en jesidikvinne. Etter skildringer av krigsforbrytelser og lemlesting av barn i Mosul stiller hun spørsmålet: «Hvem er det som støtter dette?»
[ «Trygve Riiser Gundersen gir ny innsikt i Hauge-bevegelsen» ]
Leseren tas fra Bærum til Roj-leiren, til IS-kalifatet og på reiser til de selvstyrte områdene til kurderne på grensen mellom Irak og Syria, etter at kalifatet har falt. Her pendles det også til rettssaken mot den norske IS-kvinnen som pågikk i Oslo tinghus våren 2021. Hun var Bastian Vasquez’ første kone og medkone til Aisha Kausar, som dro til Syria for å være hans andre kone med sin knapt et år gamle sønn. Kausars sønn døde etter at han ifølge de to kvinnene skal ha blitt mishandlet av IS-krigeren.
Vasquez skal ha blitt drept på en bombefabrikk øst i Syria i 2015.
Kristin Solberg hever den journalistiske reportasjen.
— Astrid Fosvold
Selv om Solberg skaper medfølelse og empati, og får frem at Aisha Kausar er et offer, slipper hun altså ikke tak i at hun også er en mulig terrorist. I omtrent annethvert kapittel balanseres Kausars historie både mot den pågående rettssaken i Oslo og mot intervjuer med dem som er ofre for IS. Rettssaken tjener både til å styrke Kausars troverdighet og til å opprettholde beskyldningen mot henne. Likeså styrker intervjuene med venner og kjente fra oppvekstårene Kausars vitnemål og illustrerer radikaliseringsprosessen hennes.
Forbilledlig
Spørsmålet om brutalitet går igjen i samtalen med krigsofrene. Det er nesten som om boka i seg selv blir et stedfortredende rettsoppgjør med Kausar. Indirekte er Den andre også en oppfordring til oss alle om å bidra til å motvirke utenforskapet midt blant oss.
Med veldreid dramaturgi, et lett tilgjengelig språk og et forbilledlig etisk mandat hever Kristin Solberg den journalistiske reportasjen. Så får det heller være at jeg savner litt utdyping, kontekst og en oversikt over konfliktene, som kan fremstå noe innforstått.
