Mens jeg leste russiske Maria Stepanovas Til minnet om minnet, ble en russisk organisasjon tildelt Nobels fredspris. Og menneskerettighetsgruppa viste seg å hete nettopp Memorial: Å løfte fram minnet om Sovjet-regimets ofre, er essensielt for Russlands eldste menneskerettighetsgruppe. Minnearbeid, historieskriving, sannhetssøken: Disse henger altså tett sammen i Russland – og i andre land som er, eller har vært, hypervoldelige mot innbyggerne sine. Sivilsamfunnet prøver liksom å finne fram til sammenhengende fortellinger om det kaotiske århundret, slik enkeltmennesker i traumebehandling kan måtte snakke seg gjennom sine vonde opplevelser.
Forfatter, poet og journalist Stepanova sirkler inn sin egen familiehistorie i Til minnet om minnet, som hun ble nominert til den internasjonale Bookerprisen for. Hvordan kan det ha seg at en jødisk, intellektuell familie som hennes overlevde forrige århundres forsøk på utslettelse, spør jeg-forteller Stepanova. Men boka er langt ifra noen actionfylt fortelling om nazi- eller sovjetmotstand. Dvelende og minutiøst undersøker Stepanova grensene mellom minner og fantasi, og forholdet mellom levende og døde, fortid og nåtid. Essayistiske kapitler om kunst, fotografi, teknologi og litteratur, avløser brokker av transkribert familiekorrespondanse, som igjen avløser reiseskildringer fra slektas gamle trakter, og refleksjoner over etterlatte gjenstander. Til minnet er en krevende tekst med svimlende spennvidde. Men leseren som tar seg tid, blir belønnet med en undrende, ambisiøs og selvrefleksiv bok.
Revolusjonær oldemor
Over 450 boksider bretter Stepanova ut slektssagaen. Det myldrer av beleste leger, ingeniører og kjøpmenn: I starten rekker en norsk leser å lure på om Ljolja er den samme som Ljonja, for så å skjønne at kjælenavnene selvsagt tilhører to ulike personer.
[ Maria Stepanova: – Russerne klenger seg til forestillingen om stabilitet ]
Men gradvis vekker Stepanova de døde til live. I de transkriberte brevene snakker hver enkelt slektning med sin egen stemme. «Tilgi meg!!!» skriver 18-årige Ljolja til sin elskede i 1934. Så nær hun plutselig virker, ungjenta som trenger tre utropstegn for å uttrykke sin brennende lengsel.
---
Memoar
Maria Stepanova
Til minne om minnet
Oversatt av Marit Bjerkeng
454 sider, Gyldendal 2022
---
Fortellerens oldemor, Sarra Ginzburg, er aller mest livaktig skissert. Før 1917 snudde Russland på hodet, rakk hun å sitte fengslet for revolusjonære aktiviteter, få et barn og ta legeutdanning i Paris. De fleste slektningene er derimot nokså anonyme: «Ingen av dem hadde vært i krigen, ikke var de forfulgt (...), ikke hadde de vært under tysk okkupasjon eller havnet i en eneste av århundrets store nedslaktinger».
Språkbildene er ganske enkelt kloke
— Maria Birkeland Olerud
Stepanova antyder en sammenheng mellom familiens overlevelse, og denne tilsynelatende stille tilværelsen i historiens utkant. Det dreier seg om selvpålagt, selvutslettende assimilasjon: Du må selv forsvinne, så andre ikke tilintetgjør deg.
Minner og fantasi
Dermed finnes få sikre spor etter slektningene. Papirer finnes knapt. Derimot er fortellingen proppfull av familiens gamle greier – sølvtøy og gulnede fotografier av menn med «mustasjer». Mine 28 år gamle fingre måtte taste «fajanse» inn i Google-søkefeltet. Og det er også poenget: Oversetter Marit Bjerkeng henter på smidig fra et ordforråd som tilhører en tapt tid, slik at jeg som leser blir litt fremmedgjort. Avstanden mellom da og nå er nemlig et av Stepanovas hovedanliggender.
[ Dag Steinfeldt med bok om sin jødiske families dramatiske historie ]
Da jeg-fortelleren spør faren om hun kan trykke brevene hans som en del av boka hun skriver på, svarer han nei: For «alt var jo helt annerledes». Ikke engang brevene røper sannheten om familien, de forteller bare én versjon. Her finnes et hint om hvorfor boka er gitt den rare sjanger-benevnelsen «romanse»: For Til minnet (...) er jo ingen ridderroman, og vel er den en kjærlighetshistorie om en forteller besatt av sin egen familie, men «romanse»-begrepet kan også vise til hvordan man dikter for å tette kunnskapshull: «Alt jeg hadde holdt på med hele denne tiden, var ikke en respektabel virksomhet – forskning eller etterforskning – det viste seg med ett å være en freudiansk familieroman, en sentimental romanse om det som har vært», skriver Stepanova.
Fortid og nåtid rimer
Sjangerbenevnelsen gir altså et forbehold: Forfatteren driver slektsgransking, men det er likevel fiksjon. Samtidig er ironien med «romanse»-begrepet slående: Stepanovas tekst er for eksempel blottet for Stefan Sweigs akutte sorg over tapet av det som var i Verden av i går – selv om begge bøker tar for seg det gamle Europas selvmord, og vold mot intellektuelle jødefamilier.
Leseren som tar seg tid, blir belønnet med en undrende, ambisiøs og selvrefleksiv bok
— Maria Birkeland Olerud
Istedenfor er Stepanova distansert selvrefleksiv og klassebevisst. De presise beskrivelsene av de overlevendes etterlatenskaper, har mer til felles med W. G. Sebalds omstendelige arkitektur- og reiseskildringer i romanen Austerlitz. Det er flust med parenteser og tankestreker, i alle fall i den norske oversettelsen, og verbet står ofte i bakre ende av setningene. Referansene er mange: På én side finner jeg så forskjellige skikkelser som Susan Sontag, Jorge Luis Borges, den amerikanske journalisten Janet Malcolm og den russiske forfatteren Ivan Gontsjarov. Likevel kjennes ikke henvisningene altfor påklistrede: De er relevante, og teksten unngår å virke pretensiøs. Iblant er det likevel utfordrende å henge med, spesielt siden fortelleren vender seg mot russiske lesere som kjenner den historiske konteksten. Leseflyten brytes når jeg må stanse og google meg fram til «saken mot Kharms» eller «det hvite Feodosia i 1919». Fotnoter med oversetterens anmerkninger hadde hjulpet.
[ Bjørn Westlies «Mørke år» anmeldt: En strak vei til katastrofen ]
Stepanova er en anerkjent dikter i hjemlandet. Hun er god når hun ser verden med poetens briller, og går nær selve menneskelivet. «(A)lt i verden ligner jo på alt, alt rimer», skriver hun. De døde er ukjente for oss, men vi er som dem – slik nåtida rimer på fortida. Språkbildene er ganske enkelt kloke. Om jødeforfølgelser i Odesa ved forrige århundreskifte, skriver hun: «Det gikk trekninger av vold gjennom byen, som rykninger i et ansikt, ufrivillig og tøylesløst.» Da jeg leste det, grøsset jeg.
