Nitram er navnet Martin skrevet baklengs. Handlingen bygger på historien til 29 år gamle Martin Bryant som i 1996 skjøt og drepte 35 uskyldige mennesker og skadet 23 i et fritidsanlegg på Tasmania i Australia.
Han skal ha blitt trigget av at mediene få uker før hadde rapportert om en tragisk skoleskyting i Skottland.
Filmtittelen signaliserer at regissør Justin Kurzel har laget en fiksjon og ikke en dokumentar. Like fullt ligger han tett opp til beskrivelser av Bryant som er kommet fram i ettertid. Drapsmannen soner fortsatt i fengsel.
Høyaktuell
Nitram er skremmende aktuell. I sommer ble vi rystet av dødbringende skyting mot uskyldige i Oslo sentrum. Tanken på massedrapsmannen som herjet 22. juli 2011, er fortsatt et åpent sår i Norge.
Australiernes tilsvarende traume er Port Arthur-massakren i 1996, og Kurzel bruker Bryants handlinger til et sterkt innlegg for strengere våpenlover. Denne filmen bør ikke minst amerikanere se, tenker jeg idet rulleteksten informerer om hva tragedien førte til av våpenkontroll i Australia for 25 år siden. Likevel finnes det i dag flere våpen i landet enn det gjorde den gang.
Kurzel og hans manusforfatter Shaun Grant åpner filmen med et arkivopptak fra 1979 av den ekte Martin Bryant. Som 12-åring havnet han på sykehus med brannskader etter å ha lekt med fyrverkeri. Når en TV-reporter spør om guttungen nå har lært en lekse, svarer han at han slett ikke har tenkt å slutte med slik lek.
Mistilpasset
Barnets manglende forståelse for at farlige handlinger kan få alvorlige følger, preger også den voksne Nitram. Som 25-åring framstår han som en mistilpasset, arbeidsløs mann som bor hjemme hos foreldrene. Moren (sterkt spilt av Judy Davis) er en tverr, sliten og dominerende kvinne som er både fortvilet og lei av sønnens nykker og påfunn. Faren (rørende framstilt av Anthony LaPaglia) har ennå litt tålmodighet igjen, uten at det synes å hjelpe stort på Nitrams manglende evne til empati, fraværende impulskontroll og depressive humørsvingninger.
Skuespiller Caleb Landry Jones, som vant pris i Cannes for beste mannlige hovedrolle, imponerer med sin framstilling av Nitram, rufsete kledd og med fettet hår som detter ned i fjeset, en fyr uten sosiale antenner og med autistiske trekk. Han lykkes verken i å skaffe seg kjæreste eller venner, og raseriet vokser i ham. Det aggressive reaksjonsmønsteret følges av en monoton, urovekkende musikk som ligger og gnurer i lydbildet.
Denne filmen bør ikke minst amerikanere se, tenker jeg idet rulleteksten informerer om hva tragedien førte til av våpenkontroll i Australia
— Kristin Aalen
[ Utsatte film på grunn av masseskytingen i Oslo ]
Hun som tåler ham
Filmens midtparti skifter brått karakter og bringer etterlengtet lys og varme inn i Nitrams liv. Han blir kjent med Helen, en velbemidlet, men fallert filmstjerne som ser hans gode sider. Hun (underfundig spilt av Essie Davis) tar ham inn i sitt forfalne hus der hun bor med en flokk hunder og katter. Scenene er trøsterike og håpefulle – vi får demonstrert hva kjærlighet og omtanke kunne gjort for å få Nitram på rett kjøl.
Men det finnes ingen lykkelig slutt i denne historien, bare nye tragedier. Noen er Nitram selv skyld i, noen skapes av utenforstående. Kurzel legger nøkternt ut momentene i scener der aggresjonen eskalerer, etter hvert også akkompagnert av et ubehagelig fluesurr. På et tidspunkt måtte jeg tenke på dramaet Vi må snakke om Kevin (Lynne Ramsay, 2011), der en mor ser sin sønn vokse opp og gjøre en forferdelig, ond handling.
Filmen fikk utsatt kinopremiere i Norge fordi den ga assosiasjoner til 22. juli-gjerningsmannen. Nitram fikk premieren utsatt til nå på grunn av skytingen i sommer.
---
Drama/thriller
Nitram
Regi: Justin Kurzel
Med: Caleb Landry Jones, Judy Davis, Anthony LaPaglia, Sean Keenan, Essie Davis
Premiere fredag 9. desember
---
Ingen fasit
At de australske filmskaperne har valgt å skildre den ensomme ulvens psyke og personlighetsutvikling, kan absolutt diskuteres. Det er stikk motsatt av hva regissør Erik Poppe gjorde i Utøya 22. juli, der han iscenesatte ofrenes kamp for å overleve terroren og ga ny oppmerksomhet til de som ble drept og de som overlevde.
Men å forsøke å forstå en massedrapsmanns motiver er også interessant. Det handler ikke om å forsvare ugjerningene. Kurzel gir mange delforklaringer på at den ensomme ulven ender der han gjør: Mobbing i barndommen («jeg likte ikke at de kalte meg Nitram»); en dominerende, muligens overbeskyttende mor; drømmer for livet som går i feil retning og mislykkes; samt en mulig personlighetsforstyrrelse som ødelegger kontakten med jevnaldrende. At det dessuten går aldeles galt med Nitrams far, spiller også inn.
De mange motivene antydes uten at filmen gir en entydig fasit. Det er bra, for enkle svar på så kompliserte psykiske mekanismer, er umulig å gi.
Derimot tar Kurzel klar stilling til følgene av å la hvem som helst få kjøpe halv- og helautomatiserte våpen ukontrollert, slik australierne kunne i 1996. Scenene der Nitram handler inn rifler og hagler i fleng, er skremmende. Våpenselgerne stiller ikke spørsmål ved kundens skikkethet eller kompetanse.
Men vi kinogjengere forstår hva Nitram snart skal bruke våpnene til, noe regissøren heldigvis avstår fra å vise eksplisitt på lerretet. Det er blitt en skremmende og god film.
[ Hanne Krogh synger «Deilig er jorden» på trass under årets juleturné ]
