Da filmen hennes ble lansert internasjonalt i vår, var det med den vakre engelske tittelen Songs of Earth (Jordens sanger). Den norske filmtittelen Fedrelandet kan virke mer pompøs, som om Olin tok mål av seg å gripe hele Norge i sin naturfilm.
Men overskriften er dobbeltbunnet og høyst meningsfylt: Fedrelandet betyr hennes far og forfedres landskap. Filmskaperen har reist hjem til sin barndoms bygd, Oldedalen i Stryn, hvor hun følger sin gamle far, Jørgen Mykløen.
Gjennom fire årstider vandrer han over berg og dal, langs vann og opp til Brenndalsbreen og Briksdalsbreen, to sidearmer av Jostedalsbreen. 84-åringen er imponerende sprek der han med gåstaver forserer ulendte stier og kommer opp til i høyder som gir et mektig utsyn. Mot slutten har han stegjern på fjellstøvlene for å kunne gå på selve breisen.
Langsom kino
Fedrelandet er en visuell meditasjon over det lille mennesket som vandrer i majestetisk natur, hovedsakelig filmet av Lars Erlend Tubaas Øymo og dronefotograf Herman Pedersen Lersveen. En sekvens som tok pusten fra meg, er da Mykløen ser ut som han går på vannet. Det viser seg at underlaget som bærer ham, er usynlig holdbar is dekket med overflatevann.
Mykløen er en høy mann, men i Nordfjord-naturen blir han liten. Olin gir oss panoramabilder fra vår, sommer, høst og vinter der faren hennes sees som en prikk i det gedigne landskapet. I en dalside i nærheten av hjemmet passerer han ofte en ruvende kjempegran. Bestefaren hans plantet den for hundre år siden. Grana sier mye om hvor svært og solid et tre kan bli under de rette vekstvilkår.
Den utålmodige kinogjenger som venter på tradisjonell action, kan bli skuffet. Det gjelder å stille seg inn på en meditativ frekvens for å ta inn praktfulle scener akkompagnert av Rebekka Karijords følsomme musikk. Andre ganger lar filmskaperen sine foreldre lese og synge strofer av sanger som lovpriser Nordfjord-naturen.
[ Når kunsteren blir politisk: Disse forfatterne stiller til valg ]
Formidable scener
Det pipler i smeltevann, det fosser i bekker, rett som det er høres bulder fra en bre som kalver og slipper store isstykker ut i vannet. Av og til klipper regissøren inn formidable nærbilder av elg, ugle og ørn som dokumentarens naturfotograf, Torbjørn Martinsen, har tatt. De minner oss om at mennesket slett ikke er alene i denne fjellheimen.
Scener av den lille mannen i svær natur kryssklippes også med nærbilder av Mykløens øre eller ultranært av hans skrukkete hud, som til forveksling ligner mønstre i isbreens sprukne overflate.
Kombinasjonen av mennesket og natur gir assosiasjoner til mesterverket Human (2015) av Yann Arthus-Bertrand der ansikter ble kontrastert med overveldende naturmotiver.
Brutal natur
Olin fletter inn gamle arkivbilder og farens fortellinger om ulykker og farer i Nordfjord. Flere gårder i Oldedalen ble på 1600-tallet ødelagt av Brenndalsbreen som den gang hadde en mye større utstrekning enn i dag. På 1800-tallet kom et snøskred og knuste gården ved siden av Mykløens slektsgård.
Lenger ut i fjorden raste deler av Ramnefjellet ut to ganger tidlig på 1900-tallet. Det tok mange liv, inkludert noen i farens slekt. Som barn fikk han blindtarmsbetennelse. Seks personer måtte bære ham i ni timer gjennom snøen for å få ham til sykehus. Turen var så strabasiøs og våt at faren hans ble merket for livet helsemessig.
Men det brutale går også motsatt vei: Menneskeskapte klimaendringer som fører til overoppheting av kloden. Synet av breene som smelter og minker, minner oss på hvor skjør naturen er. Det som synes så mektig, er likevel sårbart.
[ Ber teatrene respektere litterære verk ]
Forgjengelighet
Olin omkranser sin fars fjellvandringer med en prolog og en epilog. I starten snakker hun om livets gang med faren og moren, Magnhild Kongsjord Mykløen, hjemme i stua deres. Det har blitt en nøktern prat om det naturlige i at slekt følger slekters gang. Hvem av foreldrene som kommer til å dø først, kan ingen si, understreker faren. Det viktige er å leve mens man ennå har helse til det.
Margreth Olin er en av våre mest kreative og originale dokumentarister
— Kristin Aalen
Filmskaperen har også tatt med scener av foreldrene som danser ved et bål ved vannet der de bor. Det lyser av kjærlighet mellom to ektefeller som har delt et langt liv. Desto mer vemodig er det at Olins mor døde 8. august i år, to uker før filmen skulle ha norgespremiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund.
I filmens epilog har Jørgen Mykløen med seg noe nytt i sekken: En liten gran. Han klatrer oppover stien i dalsiden, passerer bestefarens kjempegran og finner et egnet sted til å plante ut sin nye gran. Det er en rørende handling som understreker slekters gang – i pakt med naturen.
Margreth Olin er en av våre mest kreative og originale dokumentarister. Fedrelandet er en ytterst severdig film, aller best å oppleve på det store kinolerretet. Gå og se!
---
Film
Fedrelandet
Sjanger: Dokumentar
Regi: Margreth Olin
Med: Jørgen Mykløen, Magnhild Kongsjord Mykløen
Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo
Norge 2023
1 time 30 minutter
Aldersgrense: Tillatt for alle
---
