Åtti sider inn i denne boken, tar jeg meg selv i å stirre inn i øynene på en merkelig skapning: Protungulatum donnae, en slags blanding av en røyskatt og et ekorn. Dette lille krypet levde for mange millioner år siden og hadde noe jeg ikke har, og som kanskje ingen dyr før henne hadde: En livmor.
Donna er vår Eva, eller rettere sagt en av flere evaer, ifølge Cat Bohannon i boken Eva: Hunnkroppens betydning for menneskets evolusjon. Bohannon, som forsker på evolusjon, skrev boken da hun innså at mannskroppen er selve normen i medisinsk forskning. Bohannon er ikke alene om å protestere mot denne skjevheten, som har blitt tema i mange populærvitenskapelige bøker i de siste årene. Men hun skiller seg ut ved at hun vil gjenoppdage kvinnekroppen ved å se til evolusjonshistorien.
---
Sakprosa
Cat Bohannon
Eva. Hunnkroppens betydning for menneskets evolusjon
Oversatt av Lene Stokseth
642 sider, Cappelen Damm
---
Genetisk revolusjon
Om du graver dypt nok i jordsmonnet et tilfeldig sted på kloden, finner du et lag av leire fra kritt-paleogen-utryddelsen, som fant sted for drøyt 65 millioner år siden. Mens dinosaurene strøk med i det som sannsynligvis var et meteorittnedslag, tuslet Donna rundt på en askekledd klode med en genetisk revolusjon i buken: Hun hadde utviklet evnen til å klekke ut eggene sine på innsiden av kroppen. Uten Donna, ingen livmor, ingen menstruasjon, ingen bekkenløsning og ingen bunadsgerilja.
Boken dekker faktisk 205 millioner år med historie – fra Morganucodon, evaen som først kunne amme, via en rekke evaer som ga oss kvinnenes finslepne sanseapparat, som begynte å gå på to bein, lærte seg å bruke redskaper, helt til Homo sapiens – den arten vi er.
Den finjusterte kvinnekroppen
Evolusjon er det muliges kunst. Bohannon påpeker at alle nyvinninger har en kostnad, også livmoren. I stedet for å legge eggene i hiet, måtte Donna drasse på avkommet over alt hun gikk. Fødselen ble en enorm belasting, og da våre stammødre reiste seg på to ben og barnas hoder ble stadig større, ble den spesielt dødelig.
Samtidig er hunnkroppen finjustert: Den for noen ergerlige tendensen at fettet finner veien til hofter og lår, er faktisk en livslang hamstring av uvurderlige fettsyrer som går til barnet gjennom navlestrengen og brystmelken. De som fettsuger lårene eller foretar et rumpeløft, fikler altså med et meget sofistikert system. Eva inneholder mange liknende eksempler, og slik sett kan den minne om Ellen Løkken Dahls og Nina Brochmanns Gleden med skjeden eller Leah Hazards Livmoren.
Eva, ikke Adam
Når Bohannon velger Eva som figur er det for å utfordre Adams posisjon: mannen har vært jo vært selve normen for historien om menneskets kropp. Av den grunn blir også Eva en fortelling om menneskets historie, nå med kvinnekroppen i fokus. Likevel havner ikke boken i motsatt grøft. For Bohannon gjør det uttrykkelig klart at det er umulig snakke om menneskets historie uten å snakke om kjønn. Skal vi forstå hvordan mennesket ble til, må vi se til det komplekse samspillet mellom kjønnene så vel som mellom foreldre og avkom.
De som fettsuger lårene eller foretar et rumpeløft, fikler med et meget sofistikert system
Ta barnets symbiose med morskroppen: Ikke bare gir morsmelken uvurderlige næringsstoffer til barnet; ved ammingen kommuniserer barnets spytt helsetilstanden tilbake til mors bryster, som igjen produserer antistoffer mot eventuelle sykdommer. Eller ta øyeblikket da våre forgjengere begynte å gå to bein: Det er meget mulig, mener Bohannon, at evnen først ble utviklet av hunnprimater som måtte gå langt for å skaffe mat til barna – mat som de måtte bære hjem i hendene.
Kjønnsorganene er et annet eksempel: Mange hunndyr har utviklet mekanismer for å forhindre uønsket befruktning, inkludert evnen til villet spontanabort. Noen, for eksempel endene, har en skjede som er kompleks som en labyrint, mens hanndyrene har peniser utviklet for å finne frem i den. At mennesker ikke har slike mekanismer, er et tegn på at voldtekt har vært unntaket, ikke regelen i vår evolusjonære fortid. Hadde det vært motsatt, ville kvinnekroppen hatt flere beskyttelsesmekanismer.
Ikke en fullverdig historie
Eva er livlig og lettfattelig, og de mange fotnotene er fulle av kunnskapsrike skråblikk. Stilmessig følger Bohannon en sakprosaformel som snytt ut av et amerikansk «writer’s course»: Hun er muntlig og uhøytidelig, tidvis ironisk, men også litt mansplainende. Den norske oversettelsen fanger tonen godt, selv om noen anglisismer henger igjen.
Forlaget skriver at boken fortsetter historien om mennesket der Yuval Noah Hararis Sapiens slapp. I virkeligheten er ikke dette en fullverdig historie om menneskets utvikling, men heller en rekke tablåer i kronologisk rekkefølge. Bohannon hopper over mye, og fortellingen er i overkant bestemt av poengene hun ønsker å fremheve.
Evolusjonshistorie er et seriøst vitenskapelig felt. Men på grunn av Bohannons tydelige agenda, beveger hun seg noen ganger fra konsensusen i forskningen til å fremme mer dristige hypoteser, uten at hun er tydelig nok på at det er det hun gjør. På samme måte som Harari gir oss tre doser historie og to doser spinn, lar Bohannon fagkunnskapen svømme i et hav av spekulasjon. Big history er i dag big business: Slike fortellinger mobiliserer hele historien for å forklare hvordan alt egentlig henger sammen, men må tas med en klype salt.
Særlig lar evolusjonshistorie seg lett misbruke. Kulturelle fenomener, det være seg datingkulturen eller markedsøkonomien, kan reduseres til uttrykk for dyriske drifter formet gjennom millioner av år. Slik kan komplekse kulturelle sammenhenger bortforklares med enkle henvisninger til menneskets egentlige natur.
Natur eller kultur?
Bohannon har en tendens til å foretrekke naturalistiske forklaringer på sammensatte fenomener. Hun er skeptisk til at «kulturelle» antagelser smyger seg inn i vitenskapelige argumenter, og til forklaringer som er «knyttet til nyere ideer om hvordan ting er, og ikke til tall». Problemet er bare at Eva i høyeste grad er styrt av en rekke kulturelle antagelser. Denne blindflekken får noen uheldige konsekvenser.
På den ene siden behandler hun kroppen som om den var uten symbolsk betydning – hun er ikke primært opptatt av forestillinger om kjønn, eller betydningen av moderskap. På den andre siden, handler hele boken om å fremheve kvinnekroppens betydning i dag. Bohannon definerer «gynekologi» som all assistanse som gis til kvinner ved deres reproduksjon, og ønsker slik å se dagens kamp for kvinners rettigheter i sammenheng med en evolusjonær utvikling. Dermed kan hun påstå at feminisme ikke startet med suffragettene, men noe som er «minst 300 000 år» gammelt. Men gapet mellom de første hunnprimatene som hjalp hverandre ved fødselen og dagens kamp for kvinners reproduktive rettigheter er mye større en hun innrømmer.
Reduksjon
I bokens siste kapittel, fremstiller Bohannon gynekologi som en «uunngåelig» drivkraft i historiens drift mot frigjøring. Dermed kobler hun altså en evolusjonær utvikling til en kulturell og høyst politisk tolkning av historien og dagens samfunn. Men der beskrivelsen av evolusjon er nyansert, er den kulturelle analysen enkel, om ikke naiv. Det eneste som står i veien for likhet mellom kjønnene er en «astroide» som utsletter menneskeheten, eller «drittsekker» (tenk Hillary Clintons «deplorables», altså Trump og hans sjelsfrender), skriver Bohannon.
Dette er ikke en vitenskapelig forklaring, og det heller ikke god kulturell eller politisk analyse. Det er en reduksjon av feminisme til floskler, og det er en sørgelig måte å undergrave troverdigheten til en ellers viktig bok.
