Som leder av det fascistiske partiet Nasjonal Samling og løpegutt for Hitler ble Quisling forhatt i flertallet av det norske folk. Hatet fikk utløp i fredsdagene 1945 da mange nordmenn ropte om hevn og dødsstraff for de verste kollaboratørene under krigen.
Erik Poppes film åpner med Quislings siste tale til nordmenn over radio. På vei hjem til boligen Gimle på Bygdøy (i dag Villa Grande) ser han folkemassene feire tyskernes tap.
---
Film
Quisling siste dager
Drama
Regi: Erik Poppe
Manus: Anna Backe-Wiig, Siv Rajendram Eliassen
Med: Gard B. Eidsvold, Anders Danielsen Lie, Lisa Loven Kongsli, Lisa Carlehed
Norge 2023
2 timer 26 minutter, aldersgrense: 12 år
---
Gard B. Eidsvold er sminket og frisert slik at han virkelig ligner ministerpresidenten. Med en formidabel mimikk makter skuespilleren å formidle Quislings intense overbevisning: Han har aldri gjort noe galt, tvert imot, han har tjent Norge for å berge landet fra den bolsjevikiske fare østfra. I det hele tatt lykkes Eidsvold med å skape en troverdig skikkelse, intens når han på selvforherligende vis redegjør for sitt ståsted, rasende når han blir motsagt, men også mutt og deprimert når han begynner å innse at alle er imot ham. Det er en stor prestasjon.
I kaoset disse tidlige fredsdagene er det én kvinne som ber ham aldri kapitulere: Hans ukrainske hustru Maria Quisling, overbevisende og standhaftig spilt av Lisa Carlehed. Hun er en beundrende støttespiller som befester hans villfarelser, ikke minst under besøk i fengselet der han sitter fram til rettssaken mot ham.
Quislings unge fangevokter (Arthur Hakalathi) spiller en helt annen rolle – han er bitter etter at nazistene i 1941 henrettet broren hans i Trandum-skogen i Ullensaker. Han plager gjerne Quisling ved å slå av og på lyset og skremme med at det finnes spøkelser i fengselet.
Presten mot prostesønnen
Det første filmportrettet av den verdenskjente landssvikeren er blitt et etisk drama om forræderens sjel, med samtaler for og imot at Quisling skal si unnskyld for sine handlinger. Det gjør at vi ikke får noen store slag eller en katt og mus-jakt i Oslos gater. Poppe har laget et kammerspill mellom Quisling og sykehusprest Peder Olsen.
Olsen blir bedt av biskop Eivind Berggrav om å bli sjelesørger for NS-lederen i fengselet. Biskopen mener at Quisling bør framtre som en angrende synder i rettssaken da dette vil skape forsoning i etterkrigs-Norge.
Her gjør Anders Danielsen Lie en imponerende rolle som presten, en mann som først famler for å få kontakt med den arge fangen. Prostesønnen Quisling kan sin Bibel og parerer Olsens forsøk på å få ham til å være ydmyk. I en fin samtale mellom Olsen og fengselsprest Dagfinn Hauge på Akershus (Nils Jørgen Kaalstad) får Olsen noen knep med seg på veien.
Rett og galt snus opp ned
Faren med de mange scenene der Quisling og presten snakker og snakker, er at sistnevnte risikerer å framstå som en helgen i møte med synderen. Denne fallgruven har regissør Erik Poppe og manusforfatterne Anna Backe-Wiig og Siv Rajendram Eliassen unngått ved å vise hvordan Olsen sliter med oppdraget. Han lar seg besnære av Quislings forsvarstaler og logikk der rett og galt snus opp ned.
Det at nordmenns liv måtte ofres i krigen – for eksempel de mange henrettelsene i Trandum-skogen – var et nødvendig onde, bedyrer den tidligere NS-sjefen. Selv etter en skremmende befaring der Quisling må se på at de graver opp råtne lik. Det er en ubehagelig sterk scene.
Argumentene for Quislings gåtefullhet er blitt så forenklet at de framstår som abstrakte og vanskelige å forstå
Quisling er en gåte, sier forsvareren hans. Påstanden gjentas stadig. Her kjenner jeg på en irritasjon. Argumentene for gåtefullheten er blitt så forenklet at de framstår som abstrakte og vanskelige å forstå (Store norske leksikon om Quisling gjør en klokere). Men kanskje var det så forvirrende å møte Quisling – en mann som mot slutten så på seg selv som en Kristus-figur på vei til Golgata.
Basert på prestens dagbok
Quislings siste dager er inspirert av dagbøkene til Peder Olsen og kona Heidi som i starten ikke vet noe om oppdraget mannen har fått. Hun er sint på Quisling og opptatt av et jødisk ektepar de forsøkte å hjelpe, men som ble deportert til Tyskland. Heidi frykter at de er omkommet. Peder beroliger henne med at de bare var i en arbeidsleir og snart kommer tilbake.
Om dette bygger på ulike oppfatninger Heidi og Peder faktisk hadde, er vanskelig å si. Sikkert er at Poppe utnytter kontrasten meget effektfullt. Da en overlevende fra Auschwitz, Leo Eitinger, vitner i Quislings rettssak (eminent spilt av Benjamin Lønne Røsler), får alle inkludert Peder Olsen sjokk over å høre om gasskamrenes grufulle eksistens. Det er en rystende vendepunktscene midtveis i filmen.
En film med så mange scener fra fengsel og rettssal kunne fort bli en ytterst grå affære
Fra da av skrur det seg til med stigende intensitet i møtene mellom Quisling og Olsen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer den siste natten før henrettelsen i oktober 1945. Men hvis presten har beskrevet dette i sin dagbok, er det gripende.
Et av våre mørkeste drama
En film med så mange scener fra fengsel og rettssal kunne fort bli en ytterst grå affære. Poppe og hans medarbeidere har på oppfinnsomt vis fargelagt i intenst rødt, grønt og gult ved hjelp av veggmaling og lyskilder. Det binder handlingen godt sammen og skaper samtidig intensitet.
En pussig feil må påpekes: Aktor Annæus Schjødt uttaler under rettssaken at nazipolitisjefen Karl Marthinsen ble likvidert i 1944. Men det skjedde først i februar 1945. En slik fillefeil skygger ikke over at Erik Poppe har laget en medrivende film om et av våre mørkeste drama etter krigen.
