Helter bør ikke bli helgenaktig framstilt – da mister de troverdighet. En film om den beundrede og høyt dekorerte motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby kan lett bli en ukritisk hagiografi.
Kinodramaet har fått tittel etter agentnavnet hans: Nr. 24. Å vurdere spillefilmen krever en kontekst: For femten år siden så over 800.000 nordmenn filmen Max Manus. Den skildret sabotører som blant annet senket tyskernes lasteskip Donau på Oslo havn i januar 1945. Den gang kritiserte jeg at filmskaperne ikke tok opp det ømtåligste temaet: Likvidasjonene av norske nazister og angivere som sabotørene, inkludert Sønsteby, foretok.
---
Film
Nr. 24
Krigsfilm
Regi: John Andreas Andersen
Med: Sjur Vatne Brean, Erik Hivju, Flo Fagerli, Lisa Loven Kongsli med flere
Manus: Erlend Loe, etter et originalmanus av Espen Lauritzen von Ibenfeldt
Norge 2024
1 time 51 minutter
Aldersgrense: 12 år
---
Helteskildringen av Oslo-gjengen i 2008 førte til en debatt om framstillinger av nordmenns holdninger og motstandsarbeid under krigen.
Danske filmskapere hadde samme år kommet med Flammen og Citronen som skildret to motstandsmenn hvis oppdrag var å ta livet av kollaboratører (400 likvidasjoner ble foretatt i Danmark). Filmen ga et komplekst bilde av krigsheltene og fikk fram gråtoner i et tradisjonelt svart-hvitt bilde. Agentene erfarte at det ikke var enkelt å se forskjell på venn og fiende.
Balanserer gjennom vepsebolet
Debatten førte til at det ble vanskeligere for norske regissører å lage glansbilder av motstandskampen her til lands. Men å skildre likvidasjonene er fortsatt et vepsebol.
Hvem de 82 ofrene var som ble likvidert i Norge, er det nå enighet om. Mange ble ikke drept av Oslo-gjengen, men av sabotørgrupper ledet av kommunister på Øst- og Vestlandet. Disse aktørene ble i den kalde etterkrigstida uglesett og overvåket.
Vepsebolet består i at Norges hjemmefrontmuseum har villet skjerme gjerningsmennenes navn fra offentliggjøring og diskusjon, noe som ble kritisert for tre år siden av forlagsredaktør Aslak Nore.
Gjennom vepsebolet balanserer Nr. 24 på stram line. Er filmen om Sønsteby med dekknavnet Erling Fjeld blitt en ren heltedyrkelse, eller klarer filmskaperne å nyansere bildet?
Deltar i likvidasjoner
Jo, det oppstår nok sprekker til at jeg liker filmen. Skuespiller Sjur Vatne Brean tolker den 25 år gamle Sønsteby med et fint tvisyn. Han blir tidlig overbevist om at nazistene må bekjempes for å vinne tilbake friheten. Her virker han beinhard og kontrollert i sin evne til å unnslippe okkupantene, til tross for at de har avslørt hans identitet.
Samtidig framstår hovedpersonen som sjenert, usikker og sårbar. Øynene utstråler en smerte ved å måtte leve på flukt for å lure fienden. Scenen der en kvinne (Lisa Loven Kongsli) byr den anspente unge mannen opp til dans i en dekkleilighet – du må puste! sier hun – er talende.
Det neste er at regissør John Andreas Andersen og hans manusforfattere (blant dem Erlend Loe) viser Sønstebys deltakelse i likvidasjonene som ble beordret av hjemmefrontleder Jens Christian Hauge. De to lover at de aldri vil fortelle om hendelsene i ettertid, men hemmelige lister ble avdekket femti år senere, blant annet av Arnfinn Moland, daværende leder for Hjemmefrontmuseet.
Det jeg ikke liker, er at en serie med drapsscener akkompagneres av musikk som ikke hører hjemme i settingen.
Dialog med dagens skoleelev
Filmen bruker et fortellergrep som fungerer godt: Episodene fra krigens siste år veksler med et nåtidsplan (Sønsteby døde i 2012, 94 år gammel) der den aldrende krigshelten møter elever på et skolebesøk.
Her skaper regissøren en sitrende dialog mellom en kritisk elev (formidabelt spilt av Flo Fagerli) og Sønsteby (utmerket tolket av Erik Hivju) som må svare på hvorfor de ble så voldelige i kampen mot okkupantene. Den gamle motstandsmannen tviholder på at i krig endret spillereglene seg. Mot en fiende som nazistene var ikke-voldskamp nytteløst.
Er filmen om Sønsteby blitt en ren heltedyrkelse, eller klarer filmskaperne å nyansere bildet?
Dramaet når sitt klimaks idet manusforfatterne får fram hvilket personlig dilemma Nr. 24 ble stilt overfor da en venn viste seg å være en farlig angiver som måtte tas av dage.
Et nyansert bilde
Jeg skal ikke røpe hvordan dialogen med eleven ender, annet enn at filmskaperne gir et nyansert bilde.
Om denne løsningen bygger på en reaksjon som Sønsteby faktisk hadde og ville sagt seg enig i, er ikke godt å si. For både først og sist i filmen siteres Nr. 24s utsagn om at han hadde fem skuffer med minner fra krigen: De tre øverste åpnet han hele tiden, den fjerde langt sjeldnere og den nederste lukket han da freden kom.
Så hvordan kan vi da vite hvordan han forholdt seg til en elevs innvendinger rundt likvidasjonene?
