Suttree er ingen utelukkende dårlig roman. Den glimter til med fornøyelige observasjoner av det menneskelige, formidlet gjennom glitrende setninger. Samtidig slet jeg noe voldsomt med å engasjere meg i en romanforteller som bruker såpass mange ord på å uttrykke det som i all hovedsak fremstår som meningsløs misere. Cormac McCarthy skal ha brukt tjue år på å skrive disse 505 tettpakkede sidene om den selvvalgt fattige fiskeren Cornelius Suttree. Den foregår på 50-tallet og ble utgitt i 1979 som Cormac McCarthys fjerde.
Romanen er kjent som et stort komisk verk. Angivelig er den til dels selvbiografisk. I så fall er den svært overdreven, noe som jo kan være gøy, men kun sjelden traff humoren meg. Til det er den komiske miseren skildret i et altfor stivt og jålete språk som virker fjernt fra Suttrees eget blikk på verden: «en dampende alluvialslette oversådd med avfall».
---
Roman
Cormac McCarthy
Suttree
Oversatt av Knut Ofstad
505 sider, Gyldendal 2024
---
Han bor i en husbåt på Tennessee-elven i Knoxville og bruker mesteparten av tiden sin på å streife omkring eller å drikke seg full med tvilsomme typer som J-Bone, Hoghead, Boneyard og Bearhunter. Jeg slet med å skille disse skikkelsene fra hverandre, men så trivdes jeg heller ikke i deres «glisende» selskap. Ja, faktisk «gliser» de opptil flere ganger per side. Jeg vet ikke om et tilsvarende ord blir brukt i originalen, eller om det er en svakhet med ordvariasjonen i Knut Ofstads oversettelse.
Irrelevante oppramsinger
Med ett unntak, som jeg kommer tilbake til mot slutten av denne anmeldelsen, opplevde jeg ingen av disse mistilpassede individene som spesielt enestående eller levende romanpersoner. De kjedet og irriterte vettet av meg. Og med tanke på Suttrees rastløst vandrende natur er det også påfallende hvor statisk prosaen er. Både statisk og liksom myldrende ugjennomtrengelig på én gang:
«Suttree gikk mellom bodene hvor små bestemødre falbød blomster eller bær eller egg. Rader av falmede bønder bøyd over kafélunsjen sin. Dette lasarettet av matvarer og flora og kvestet menneskenatur. Annethvert ansikt strumahovent, forvridd, knortete av utvekster. Tenner svarte av råte, øyne rennende og åndsforlatte.»
Jeg trenger ikke en såkalt «god fortelling» for å sette pris på en roman, men store deler av romanen handler om Suttree som passerer triste skjebner og en masse skrap. At han aldri helt engasjerer seg i omgivelsene, er vel et passende trekk ved en schizoid romankarakter som med vilje har forlatt sin egen middelklassebakgrunn. Men hvorfor føler tredjepersonsfortelleren da en slik trang til å skildre alt mulig i detalj?
Siden fortelleren ramser opp så mye, er det ingenting som stikker seg ut som viktig eller interessant. Tradisjonell skrivekunst sier at fortellerperspektivet bør holde seg til observasjoner som er relevante for de sentrale romanpersonene, men denne romanen er full av hva jeg vil kalle irrelevante oppramsinger.
Gjørme og rust
Av og til bevitner vi også tilsynelatende umotiverte skift fra tredje- til førsteperson. Jeg liker romaner som blåser i reglene, men også regelbrudd må ha en hensikt. Av velvilje til romanen – og for å gjøre lesingen mer interessant for meg selv – formulerte jeg et par ideer om hvordan slike grep allikevel kan ha noe for seg.
«Suttree» er en lovende roman pakket inn i en masse modernistisk mas
Den ene ideen er at fortellerstemmen vil peke på den sanselige rikdommen som omgir Suttree. Selv om de fleste observasjoner i boken sirkler det kummerlige og motbydelige ved omgivelsene (det går mye i gjørme og rust), så befinner han seg tross alt i en forunderlig og hemmelighetsfull verden hvis skjønnhet skjuler seg like under overflaten. Boken er full av skygge- og speilreferanser som kanskje antyder at Suttree fortrenger noe:
«Han marsjerer mørkt mot sin mørke marsjsilhouett i glassdøren til stasjonshallen. Dobbeltgjengeren hans stiger opp fra livets andre side lik en depersonalisert hallusinasjon, Suttree og Antisuttree, idet hånd strekker seg mot hånd.»
Og siden boken til en viss grad er selvbiografisk, kan det jo hende at Suttree er taperversjonen av McCarthy, mens «Antisuttree» er McCarthy som med sitt kunstneriske blikk utvider perspektivet omkring sitt alter ego. Denne første tolkningen leder til den andre, nemlig at Suttree kanskje er så følsom at han faktisk tar inn over seg alle disse oppramsede detaljene. Han overveldes og blir dermed livsudyktig.
Modernistisk mas
Men slike velvillige tolkninger øker ikke egentlig min leserglede sammen med denne hovedpersonen og hans forteller, som begge frivillig velter seg i livets skyggeside. Suttree er i det hele tatt en usympatisk mann som har neglisjert sin egen sønn i en slik grad at Suttrees mor ikke ønsker ham i barnets begravelse.
Suttrees ene meningsfulle relasjon i romanen er med den atten år gamle Gene Harrogate, som han møter under et fengselsopphold og etterpå forsøker å hjelpe. Harrogate er en tidvis kløktig, men for det meste ganske dum stakkar som havner i fengsel etter å ha forgrepet seg på den ene melonen etter den andre i den samme bondens åker.
Hadde McCarthy dyrket denne relasjonen og et par andre fascinerende tråder, så kunne romanen ha vært god. Men «Suttree» er en lovende roman pakket inn i en masse modernistisk mas.
