I 2018 ble Marilynne Robinson invitert til å forelese hos Faculty of Divinity ved Universitet i Cambridge. Temaet var Første Mosebok. Året etter annonserte Jordan Peterson at han var invitert som gjesteforsker ved samme fakultet for å studere Bibelen, noe som skapte furore og konflikt ved universitetet og som endte med at invitasjonen ble trukket.
I år kom fruktene av begges arbeid som to bøker. Kontrasten mellom dem kunne ikke vært større.
---
Sakprosa
Jordan Peterson
We Who Wrestle With God
576 sider, Penguin Random House
---
Nyvunnet religiøst alvor
Robinsons bok Reading Genesis, utgitt som I begynnelsen på Verbum forlag, er en tankevekkende og elegant refleksjon over Første Mosebok, skrevet med hennes sedvanlig myke brodd. Robinson er ingen lærd teolog, men boken er dannet, dypt informert av reformerte og humanistiske tradisjoner.
Petersons We Who Wrestle With God: Perceptions of the Divine, en fortolkning av Mosebøkene, er alt annet: Den er uskolert, rasket sammen av bruddstykker fra psykologisk forskning, wikipediatrivia og tilsynelatende tilfeldig valgte bibelkommentarer. Peterson skriver på innfallsmetoden, helt uten sans for form, og kaster seg hodestups inn i dagens kulturkamper.
Det er nettopp de sterke kontrastene som gjør dem verdt å sammenlikne. De forfekter begge et nyvunnet religiøst alvor, men med svært ulike fortegn.
Der Robinson krysser av på de riktige boksene og får, tross sin kristne anskuelse og noe konservative samfunnskritikk, innpass i en bred offentlighet, er Peterson en polariserende enfant terrible, et bråkende og harmdirrende symbol på utenforskap, maskulinitet og liberalismeskepsis.
Bibeltolkeren Peterson
Oppskriften Jordan Peterson består av en dose psykologisk forskning, en dose evolusjonære forklaringer og to doser jungiansk psykoanalyse. Det finnes en grunnleggende psykologisk struktur i vår sivilisasjon, en rekke arketyper som går igjen og som fungerer som et moralsk og kulturelt rammeverk, mener han.
Disse arketypene finner vi tydeligst i Bibelen, som rommer den vestlige sivilisasjons grunnfortelling.
Peterson kaster seg følgelig over bibeltekstene, der han gjenfinner variasjoner over den samme fortellingen: For overleve i en kaotisk verden, må mennesket skape «orden» ved å sikre mot et høyeste mål, definere et hierarki med verdier, hengi seg til oppgaven og ha mot til å ofre noe på veien. Skapelsesberetningen lærer oss om hvordan orden blir til, Adam og Eva lærer oss om godt og ondt, Kain og Abel om ydmykhet og offer, Noah om hvor viktig det er å planlegge, og så videre.
Tirader mot det politisk korrekte
Fortolkningene er springende og tendensiøse, og leder jevnlig til strevsomme tirader mot det politisk korrekte. «Hva er kvinnen, alene? Et mål for kortsiktig seksuell tilfredsstillelse», konstaterer han. Babels tårn blir et eksempel på hva som skjer når vi som samfunn mister felles idealer, for eksempel tanken om to kjønn, mens fortellingen om Noah bekrefter at mennesker er viktigere enn dyr.
Petersons lesning av Abrahams ofring av Isak må være den minst interessante i to og et halvt årtusen tolkningshistorie
Petersons lesning av Abrahams ofring av Isak må være den minst interessante i to og et halvt årtusen tolkningshistorie. Peterson, som elsker å sitere Dostojevskij, burde kunne fråtse i jødiske, kristne og eksistensialistiske tolkninger Guds befaling om at Abraham skulle ofre sin egen sønn, et bud som setter både Gud, moralen, og mennesket på spill.
Men nei; Petersen mener at tekstens budskap er at det noen ganger er viktig å ofre noe for et høyere mål, for eksempel ved å utsette barna for risiko for deres egen modnings skyld. Jeg ser for meg Caravaggios berømte maleri, bare at Abraham nå dytter frem lille Isak på en sykkel uten støttehjul!
Som å lese Dan Brown
Men hva er egentlig en riktig tolkning? Det er vanskelig å svare på gitt Petersons premisser. Fordi han forutsetter et tilsynelatende universelt symbolsk univers, der alle sammenhenger blir mulige, er det nytteløst å etterprøve tolkningene. Han glir følgelig sømløst fra myter i oldtidens Mesopotamia til Løvenes konge eller The Terminator.
Peterson er som hovedkarakteren i Dan Browns romaner, Robert Langdon, professor i det fiksjonelle fagfeltet «symbologi», som løser verdenskonspirasjoner ved å avdekke fullstendig spuriøse sammenhenger mellom alle mulige symboler. Som med Langdon, sitter man igjen med en mistanke om at konspirasjonen befinner seg i Petersons hode, heller enn bak symbolene.
En kaskade av tekst
Stort bedre står det ikke til med bokens form, som er en dårlig krykke for et haltende argument. Det er som presten som slår neven i prekestolen når han føler at han har et svakt poeng.
Man mistenker at Peterson kjenner at han er på gyngende grunn og dermed kompenserer med patos der han egentlig mangler logos. På annenhver side setter han frem en høyst uklar og diskutabel påstand, som han straks omformulerer både to og tre ganger, helt til idéen mister all presisjon.
Det er som presten som slår neven i prekestolen når han føler at han har et svakt poeng
Litterært sett er boken altså ganske ubehjelpelig. Å lese denne rablende kaskaden av tekst gnager på hjernebarken, det tvinger frem en nærmest biologisk reaksjon av vemmelse, som snart overtas av kjedsomhet og likegyldighet. Det er lenge siden jeg har lest en så usammenhengende bok. Jeg kan ikke annet enn uttrykke min medfølelse for Petersons redaktører, som åpenbart ikke var oppgaven verdig.
Religionskritikken
Hvorfor leser Peterson Bibelen? Den moderne religionskritikken oppsto med tanken om at gudsforestillinger er et speilbilde av samfunnet eller mennesket som sådan: «Gud er menneske, mennesket er Gud», skrev venstrehegelianeren Ludwig Feuerbach i Kristendommens vesen (1841).
Pussig nok avlet religionskritikken et mylder av nye bibelfortolkninger. Nå kunne Bibelen leses som et uttrykk for menneskelig moral, for underliggende klassedynamikker, for kjønnede maktstrukturer, eller for undertrykket seksualitet. Ironisk nok er det i denne moderne, sekulære og ofte venstreorienterte tolkningstradisjonen – o skjebne! – at vi må plassere den konservative kulturkrigeren Peterson.
Peterson er altså ingen teolog, og hans lesning av Bibelen er heller ikke en teologisk lesning. Gud opptrer egentlig ikke som handlende subjekt i boken. Nei, for Peterson er Gud det «høyeste mål» i et symbolsk rammeverk, og det er symbolenes terapeutiske og kulturelle funksjon han er interessert i, ikke Gud som sådan.
Elsker å hate
Tross alle ting, har vi ikke sluttet å snakke om Jordan Peterson. Tradisjonelle «eksperter» elsker å slakte bøkene hans, og her skriver jeg meg inn i en stolt tradisjon. Slike som meg elsker å elske Robinson og vi elsker å hate Peterson.
Grunnene er mange, men de er bundet sammen med dype kulturelle og politiske konflikter. I potten ligger blant annet et spørsmål om kunnskapens autoritet. For tross Petersons iscenesettelse av akademisk troverdighet, kanaliserer han en forakt mot elitekunnskap, både av politisk, kulturell og religiøs art. Til syvende og sist er det kanskje viktigere å diskutere denne forakten, enn å ettergå bibelfortolkeren Peterson.
Dårlig grep om vestens røtter
Peterson er kjent for å fortelle incels og andre kjellergutter at de må ta seg sammen, rette blikket utover og leve for noe større enn seg selv. We Who Wrestle With God følger samme spor, og understreker at modning krever at vi legger av oss våre egoistiske interesser. Denne oppfordringen er selvfølgelig berømmelig.
For en forfatter som oppfordrer oss til å løfte blikket, er han underlig opptatt med sitt eget
Mest av alt, er Peterson likevel en terapeut for enkeltindivider som vil lykkes i dagens kapitalistiske samfunn. Den personlige reisen begynner med å bygge sitt eget liv, sitt eget hjem, og derfra «sikte oppover». Fellesskapet er derfor et individuelt ansvar, ikke en forutgående virkelighet: «Alt ligger på deg – med Gud på din side», skriver han nådeløst. Peterson skriver atskillig om offervillighet, men i motsetning til Robinson har han lite å si om å sørge, om å miste seg selv eller andre, og dermed om å være avhengig og sårbar i en delt virkelighet.
Selv om han forsvarer «den vestlige sivilisasjon», har Peterson dårlig grep om vestens religiøse og kulturelle røtter. For en forfatter som oppfordrer oss til å løfte blikket, er han underlig opptatt med sitt eget. Og som en advokat for kristendommen, er han forbausende gudløs.
We Who Wrestle With God er derfor et vemodig prosjekt, et slags monument over vår tids kulturelle, politiske og åndelige kriser.
