To nye bøker prøver på hver sin måte å svare på spørsmålet, og peke ut veier videre. Journalisten Mike Cosper og psykologen Diane Langberg er begge markerte skikkelser i USA. Langbergs bok ble også kåret til årets beste bok i 2024 innen kirkeliv/pastoral ledelse av magasinet Christianity Today. Cosper har stått bak podcasten The Rice and Fall of Mars Hill, som var en av de ti mest populære uansett sjanger i USA.
---
Bok
Mike Cosper:
The Church in Dark Times
224 sider, Brazos Press 2024
og
Diane Langberg
When The Church Harms God´s People
176 sider, Brazos Press 2024
---
Mike Cosper tar utgangspunkt i erfaringene fra Mars Hill, megakirken som imploderte etter at lederen Marc Driscoll ble avslørt som en bølle som ødela atskillige menneskers liv. Cosper er opptatt av hvordan det kunne skje at så mange fulgte Driscoll til tross for hans destruktive oppførsel. Spesielt tar han for seg hendelsen der to av lederne ble utstøtt av menigheten, fordi de hadde ytret det som kunne oppfattes som kritikk av Driscoll.
Alle de 21 andre i ledergruppa stemte for at de skulle utstøtes, selv om de måtte vite at det de gjorde ikke bare var feil, men direkte ondskapsfullt. De var imidlertid blendet av store visjoner og framgang, hvilket gjorde at alle kritiske røster måtte elimineres.
Fra trosfellesskap til ideologi
Mike Cosper tar et usedvanlig grep for å prøve å forstå det som skjer innen det evangelikale USA. Han bruker Hannah Arendt som veiviser. Arendt ble berømt for sin analyse av rettsaken mot Adolph Eichman, og begrepet ondskapens banalitet. Ondskapen skjer ikke ut fra onde hensikter, men fordi mål og visjoner overstyrer den moralske dømmekraften. Eichman var ikke et monster, han var en byråkrat som mente han tjente det gode. Visjonen om det tredje riket overstrålte alle andre hensyn.
Cosper ser en bevegelse om søker makt, uansett hvor mange løgner man må akseptere på veien
Cosper finner den samme dynamikken i mange av USAs megakirker og evangelikale bevegelser. De har enorme visjoner for vekst og innflytelse, de vil beseire det amerikanske sekulære samfunnet og inspirere verden. I denne visjonen betyr enkeltmennesker lite. Kristendommen har endret seg fra trosfellesskap til ideologi.
Cosper bruker både Mars Hill og Willow Creek som eksempler, selv om forskjellene mellom dem er store. Han ser på støtten til Donald Trump som et utslag av samme tenkning. Han ser en bevegelse om søker makt, uansett hvor mange løgner man må akseptere på veien. Slik sett er Cosper en av de tydeligste stemmene innen det evangelikale USA som med bred pensel kritiserer støtten til Trump.
De egentlige heltene
Helten i boka er Eugene Peterson, den innflytelsesrike pastoralteologen som brukte hele sitt liv i den samme, og i amerikansk målestokk lille, forsamlingen. Peterson ville ikke at menigheten skulle vokse seg større enn at han kjente alle medlemmene ved navn. Han ville skape en lokal menighet, ikke et imperium. Dette mener Cosper er veien videre. Ikke stadig nye trender og visjoner, ikke sterke ledere med kirkevekst som mantra, ikke allianser med ulike politiske ledere for å få makt og innflytelse, men lokale fellesskap som skaper rom for menneskers etterfølgelse av Jesus.
Flere steder brente man bøkene hennes på bål som reaksjon
En annen helt er Beth Moore, posterlady for de evangelikale, som valgte å gå knallhardt ut mot Donald Trump, til tross for at det hadde ødeleggende effekt for hennes popularitet og økonomiske plattform. Flere steder brente man bøkene hennes på bål som reaksjon.
Kirkelige overgrep
Diane Langberg har et livslangt engasjement som psykolog i mange av verdens kriseområder. Hun har skrevet boka «When The Church Harms God´s People». Hennes bok ser ikke problemstillingen ovenfra, fra et teoretisk perspektiv, men ut fra erfaringene på grunnplanet i møte med mennesker skadet av overgrep knyttet til makt eller seksualitet i kirkelige sammenhenger. Og Langberg er tydelig på at dette skjer i alle slags sammenhenger, men menigheter og bevegelser uten gode strukturer er spesielt utsatt for at det kan skje og få utvikle seg.
Langberg er svært skeptisk til ledere som får for mye makt og innflytelse, uten at de har tilstrekkelige strukturer rundt seg som kan begrense deres maktutfoldelse. Hun skriver at folk med mye makt ofte føler færre sosiale begrensninger, og de har en tendens til å gjøre unntak fra vanlige moralske normer på egne vegne.
«I Guds hus, et sted ment som et tilfluktsted og et hellig rom, kan lammene stå i fare for å bli kannibalisert av hyrdene», skriver hun drastisk. Men hun gjør det på bakgrunn av et utall personlige erfaringer.
Det som er bemerkelsesverdig med Langberg, er at hun i så stor grad bruker det bibelske materialet i framstillingen. I norsk sammenheng kan denne skiftningen mellom psykologi og bibelutleggelse noen ganger føles litt unaturlig, men samtidig er det interessant å lese hvordan disse perspektivene også kan utfylle hverandre.
Også i Norge
Dette er to bøker som beskriver noe av krisen i amerikansk kristenliv, men vi ser stadig tydeligere at de samme destruktive kreftene preger ting som skjer i vår egen kultur. Også hos oss opplever mange et akutt behov for å dekonstruere troen etter erfaringer knyttet til ekspansive og karismatiske bevegelser. Dessverre ser det ut til å være få som tar denne utfordringen virkelig på alvor. En kristenform med sterke virkemidler, skråsikre predikanter, showpregede møter og personlige utfordringer som unge mennesker ikke har skuldre til å bære i lengden, skaper de samme skadede menneskene her.
«Hvis vi ønsker å se en bedre og vakrere kirke, må vi slåss med disse spørsmålene», skriver Cosper. Det gjelder oss også.
