Dødelige synder og tragisk perfeksjonisme
ANMELDELSE: 1990-tallsklassikeren «Se7en» er ingen åndelig film, men den briljante stilen, den nesten for perfekte gjennomføringen og den kompromissløse avslutningen gjør at den fortjener sin status.
Morgan Freeman og Brad Pitt spiller de nøye gjennomtenkte etterforskerne i Se7en. Freeman er desillusjonert og på sitt siste oppdrag. Pitt er pågående og idealistisk, med livet foran seg.
Warner Bros. Discovery
«Veien som fører ut av helvete og opp til lyset er lang og hard». Omtrent slik er ordlyden på en lapp som blir funnet på det første åstedet i David Finchers Se7en (1995). Det overvektige mordofferet er tvangsforet med hermetikkspaghetti, og på veggen bak kjøleskapet hans, er det skrevet FRÅTSERI – i fett. Det skal vise seg at en religiøst forstyrret seriemorder har begitt seg ut på et metodisk prosjekt: Drepe dødssyndere, syv til sammen.
Det finnes bibelsk belegg for tanken om dødelige overtredelser i Johannes’ første brev, og på 300-tallet ble ulike synder identifisert og listet opp. To århundrer senere presenterte paven den endelige listen, som fortsatt benyttes av den katolske kirken: Hovmod, grådighet, utukt, misunnelse, fråtseri, vrede, latskap. I sin Summa Theologica nikket Thomas Aquinas anerkjennende til denne syver-sammenstillingen, fordi den danner utgangspunktet til alle andre synder. Man får dessuten et overblikk over kristne dyder i motsetningene til hvert av punktene.
Et kakefat av konvensjoner
