Arrene på en skadet kropp er tegn på gamle sår. Men arrene gir ikke mening hvis ingen forteller om lidelsene som faktisk fant sted.
Dette er temaet for Sofijia Andrukhovytsjs siste roman Amadoka 1, som i utgangspunktet handler om en kone, hennes mann og hans familiehistorie. Men boken vever sammen flere lag med fortellere, spinner historier ut av skadde kropper og forlagte fotografier, og bretter slik ut et fragmentarisk epos om Ukrainas historie de siste hundre årene.
Vi møter et folk okkupert av henholdsvis nazistiske, sovjetiske og russiske overmakter, og boken speiler slik landets nåtidige kamp for overlevelse og identitet. Andrukhovytsj kaller romanen, som kom ut tidlig i 2020, «et forord til det som skjer i dag»
---
Roman
Sofija Andrukhovytsj
Amadoka 1
Oversatt av Marina Hobbel
480 sider, Gyldendal 2025
---
Tre epoker med krig
Sofijias far, Jurij Andrukhovytsj, er en av Ukrainas største nålevende forfattere. Sofijias er selv i ferd med å skrive seg til et betydelig forfatterskap. Felix Austria, fra 2014 fikk internasjonal oppmerksomhet, og Amadoka blir nå oversatt til mange språk og møter stor interesse.
Romanen består av tre deler, der de første to nå gis ut som Amadoka I: Romana og Uljana (Gyldendal). Romanens føste del handler om Romana, bokens forteller, og hennes mann Bohdan, som ble skadet i krigen i Donbas. Bohdan har lidd hukommelsestap, og Romana forsøker å gjenopprette hans identitet ved å gjenfortelle deres og hans families historie. Andre del går tilbake i historien til Bohdans families liv under nazistene og om jødeutryddelsene under Holocaust. Tredje del, som ikke kommer på norsk før neste år, skal handle om livet under Sovjetunionen.
Sterkt om Holocaust
Bohdans hukommelsestap blir altså begrunnelsen for å spole tilbake i historien. Romana har et myndig, men også lidenskapelig blikk som vi bare må iaktta: «Her er han, mannen hennes.» Hun ser det meste, betrakter mannens vansirede kropp uten å blunke og gjenforteller hans historie med autoritet. Men kan vi stole på henne, kan hun stole på sitt eget minne, og er hun – om spørsmålet gir mening – i det hele tatt en virkelig karakter?
Andre del er bokens sterkeste og skriver seg gjenkjennelig inn i den europeiske Holocaust-litteraturen. Forholdet mellom Bohdans bestemor, Uljana, og den jødiske gutten Pinkhas er hovedtråden i denne delen. Det er fortelling som begynner med barnlig forelskelse og drømmerier, men ender i dypt alvor og moralsk tvetydighet. Uljana må redde Pinkhas fra den sikre død, men hennes omsorg for akkurat denne jøden er per definisjon selektiv, og hun forelsker seg etter hvert i makten hun besitter som hans frelser.
Noen partier i denne delen er forutsigbare og bæres av kjente troper, men skildringene er likevel skjellsettende, ikke minst av forholdet mellom ikke-jødiske og jødiske ukrainere. Gjenfortalt av med utgangspunkt i en rekke fotografier i familiens eie, flettes en usammenhengende og upålitelig historie sammen, der noen grusomheter legges for dagen, mens andre feies under teppet.
Andre del er bokens sterkeste og skriver seg gjenkjennelig inn i den europeiske Holocaust-litteraturen
Å glemme det grusomme
Amadoka er navnet på en enorm innsjø i Ukraina som er nevnt i antikken av Herodot og Ptolemaios, men som uforklarlig har blitt borte med årenes løp, og det er usikker på om den noensinne fantes. Som det bærende symbolet i romanen, representerer den den glemte utopien, det kollektive minnet som nå bare lever som små spor av ruiner.
Og boken tematiserer altså hukommelsen. De mange lidelsene i Ukrainas historie gjør det både vanskeligere og viktigere å huske. Det finnes så mange grunner til å glemme: Noen glemmer for å skjule sin eller sin families skyld. Noen glemmer andres grusomheter for å kunne omgås dem når krigen er over. Andre igjen glemmer fordi kroppen og sinnet ikke holder ut minnet om smerten. Men uten minnet, finnes heller ingen identitet og intet Amadoka.
Amadoka insisterer på hvor viktig det er å huske lidelsene som skjuler seg bak sårene
Mangler siste del
Det er frustrerende at siste del ikke kommer før om et år, ikke fordi første bind avslutter med en «cliff-hanger», men fordi romanen åpenbart er skrevet som en helhet. Flere spørsmål forblir uavklart: hvem er egentlig Romana, vet vi helt sikkert at mannen virkelig er Bohdan, og hva betyr Uljanas siste, sjokkerende handling mot Pinkhas?
At vi ennå ikke får svar på spørsmålene handler kanskje ikke bare om at vi mangler siste del, men også at både fortelleren og fortellerens fortellere er upålitelige – og rent menneskelige. Men hvordan det hele ender, har stor betydning for hvordan vi skal tolke Andrukhovytsj undersøkelse av folkets hukommelse.
Uansett hva utfallet blir av den pågående krigen, insisterer Amadoka på hvor viktig det er å huske lidelsene som skjuler seg bak sårene, selv om også ihukommelsen kan gjøre vondt. Slik sett har Andrukhovytsj gitt et betydelig innspill til fremtidens minnepolitikk i Ukraina, når fortellingen om krigen en gang skal skrives.
