I 1969 bestemte Georg Baselitz seg for å male motivet inni bilderammen opp-ned. For ham ble det en frigjørende handling. Bildet løsnet liksom fra virkeligheten der ute, og det maleriske og materielle, fargene og strøkene, ble skjøvet frem.
Sånn, nå kunne han male figurativt, uten å fremstå tilbakeskuende og konservativ (selve døden for en kunstner med ambisjoner).
Baselitz har holdt fast ved å male opp-ned. Han gjør det fortsatt, i en alder av 87 år. Munch-museets nye og omfattende utstilling av den tyske kunstneren, fra tidlig 70-tall til i dag, er en vandring i effektene av inversjonen. Ikke minst blir det tydelig hvordan dette grepet har fulgt ham gjennom ulike faser av kunstnerskapet.
Spor av eget liv
Et gjennomgangstema de siste 50 årene er portrettene av ham selv og kona Elke Kretzschmar. Opp-ned, så klart. I utstillingen, som har fått tittelen Med begge bena først, følger vi de to fra lyse, ungdommelige utendørsportretter til det aldrene, mørkere og mer abstraherte.
Disse for kunstneren velkjente kroppene har noe sårbart ved seg, som kropper flest, men er også vitale, eller til og med lett aggressive i uttrykket. Bare se på Fingermaleri – Akt og Fingermaleri – Kvinneakt fra 1972. Maleriene liksom strutter av 1970-tall og «Freikörperkultur».
---
Utstilling
Georg Baselitz: Med begge bena først
Kurator: Jon-Ove Steihaug
Munchmuseet
Utstillingen står til 5. mai
---
Igjen er det likevel bildet som er kunstnerens viktigste anliggende, ikke det personlige, ikke å gjengi eller dokumentere. I filmen om Baselitz, som vises amfiet i første etasje, får vi samtidig et innblikk dynamikken ekteparet imellom. Hun fremstår som hans viktigste støttespiller og kritiker, som en som alltid er der.
Filmen rammer forresten også inn hva andre verdenskrig har hatt å si for denne innflytelsesrike kunstneren. Baselitz ble født i 1938 nær Bautzen i den østlige delstaten Sachsen. Han vokste bokstavelig talt opp i ruinene av krigen. Destruksjon og følelsen av å være, med hans ord, «født inn i en ødelagt orden», har fulgt kunstnerskapet helt siden hans første og skandaliserte separatutstilling i 1963.
I Munch-museets utstillingen spøker det tyske krigstraumet i kulissene, mens Baselitz elting av fortidens kunst-historie er trukket lenger frem. Ikke minst får vi et fengslende innblikk i hvordan han henter næring fra ekspresjonismens gamle mestere, herunder museets herre og ånd, Edvard Munch.
Genienes måltid
Tysk nyekspresjonisme fikk internasjonalt oppmerksomhet i 1980-årene, og Baselitz var en sentral del av den bølgen. Han eksperimenterte med sterke farger og voldsomme penselstrøk, inspirert av den rå energien til Die Brücke-malerne (Broen), dannet i Dresden i 1905 – ikke langt fra Baselitz eget hjemsted. Han var forresten ikke alene om fascinasjonen. Også popstjernene David Bowie og Iggy Pop følte seg nær disse kunstnerne.
I maleriet Nattmåltid i Dresden fra 1983 eksploderer dette «møtet» mellom den nye vinen og de gamle mesterne. Her har Baselitz laget et gruppeportrett med referanser til både Munchs Skrik og Emil Noldes Nattverden fra 1909. Rundt den skrikende «Munch-figuren» midt i bildet har han så plassert Die Brucke-medlemmene Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmitt-Rottluff og Erik Heckel.
For ordens skyld: Også Die Brücke var opptatt av Munch, men de fikk aldri til et møte med ham.
Nattmåltid er nesten verdt hele turen alene. Her krasjer to, egentlig tre, veldig kule tidspunkt i maleriets historie sammen, og resultatet er vilt og humoristisk, på randen av galskap, gjenkjennelig, men også uforlignelig. Det er svært gjennomført og dyktig gjort.
Resultatet er vilt og humoristisk, gjenkjennelig, men uforlignelig
Kurator Jon-Ove Steihaug gjør en fin jobb med å få frem forbindelsene mellom verkene, ikke minst ved å vise fotografier av bildene som Baselitz refererer til eller er inspirert av. Det er ansporende å se hvordan Baselitz utforsker Munchs motiver og bildespråk, og da særlig de sene selvportrettene.
Verden bortenfor
Disse portrettene inneholder også tydelige spor av middelalderkunst og kristen ikonografi. Scenen i nattverden er allerede nevnt, mens mange av de avbildede ansiktene drar tankene i retning av helgenbilder eller den lidende Jesus.
Maleriet 1897 fra 1987 er et sammensatt uttrykk for denne miksen. Bildet peker tilbake på Munchs grelle maleri Arv, påbegynt i 1897. Arv tematiserer syfilis, og viser en gråtende mot med sitt syke barn. Baselitz komposisjon gir også åpenbare assosiasjoner til Maria og Jesusbarnet.
Kanskje trengs det ikke noen videre forklaring, de kristne motivene har vært gjenstand for utforsking hos utallige kunstnere, også i det moderne. Likevel savner jeg litt mer fordypning i denne siden ved Baselitz’ tilbøyeligheter. Direkte gjengivelse av det jordiske var jo heller ikke var utgangspunktet for middelalderens ikonkunst, men snarere å fange inn det hellige og spirituelle.
Baselitz motiver har også en slags metafysisk driv i seg, som om vendingen opp-ned gjør oss mer bevisst våre egne måter å sanse verden på.
Bekrefter og avdekker
Baselitz har selv uttrykt at det å male handler om å gjenoppfinne virkeligheten, snarere enn å gjengi den. Samtidig klarer selvsagt heller ikke han å tre helt ut av den verdenen han er del av. Særlig ikke han, vil man kunne hevde. Baselitz er nemlig også kjent for å provosere med bakstreverske synspunkter på kjønn og kvinnelige kunstnere.
Også Baselitz interesse for andre mannlige genier kan tolkes som en videreføring av tendenser som allerede finnes i kulturen vår. Like fullt er det altså som om bildene, i måten de er utført på, skjerper blikket vårt. Denne klargjørende effekten er det forfatteren Rachel Cusk sirkler rundt i sin seneste roman, Parade, der en av karakterer er inspirert av nettopp Baselitz og hans bildespråk.
Munch-museets Baselitz-utstilling er en påminnelse om hvor, unnskyld det noe flosklete uttrykket, kraftfullt maleriet som kunstform faktisk kan være. Jeg føler meg nesten nyfrelst. De sterke ekspressive linjene, alle referansene, og det forførende bildespråket gjør Baselitz til en gjenkjennelig og imponerende kunstner.
