Pur unge Oliver Lovrenskis kritikerroste debut «Da vi var yngre», har blitt hyllet for sitt språklige driv. Historien om den gradvis mer kriminelle kameratgjengen på Oslos østkant, er spekket med slang og rapens rytme, et slags «kebabnorsk» med stor musikalitet mellom linjene.
Når Det norske teatret nå tar boken til scenen, debuterer rapartist Jonas Benyoub i hovedrollen som 17 år gamle Ivor. Castingen er dristig og vitner om en vilje til å få bokens særegne, muntlige uttrykk til å svinge på scenen. Benyoub nailer rollen. Han klarer å ivareta bokens nerve, der hver setning formelig vibrerer i skildringen av de problematiske ungdommene på vei mot kanten av stupet.
Utenpåklistret
Scenen er et gutterom innredet med seng, bokhylle, skitne klær, tomme pizzaesker og boksesekk – det hele rammet inn som et rom i rommet. Svarte klosser/TV-skjermer er spredd rundt på det øvrige scenegulvet. I løpet av forestillingen lyser de opp som digital illustrering av tekstens innhold; Når gutta gamer viser boksene videospill, når det snakkes om slåsskamp, ser vi opptak av gjenger som braker sammen, når Ivor forelsker seg i dama bak kassa på Deli de Luca, viser skjermene at han går inn i butikken og frem til disken.
Slik blir mange a de sceniske situasjonene teksten kan springe ut fra redusert til videoopptak, som tidvis oppleves litt utenpåklistret på grensen til banalt.
---
Teater
Da vi var yngre
Av Oliver Lovrenski
Dramatisering og regi: Aksel Hennie
Scenografi og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva
Lysdesign: Reidar A. Richardsen
Lyddesign: Morten A. Jorsett
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Med: Jonas Benyoub, Astin Souleymane, Randin Kummeneje
Det norske teater, Scene 2
---
Mindre vennskap
Det er synd fordi vi egentlig har å gjøre med en intens, poetisk fortelling om ungdomstidens brutale realiteter. Om Ivor, Marco og Jonas som alle har fraværende fedre og mødre som ikke strekker til. Om den hjerteskjærende reisen fra skoleflink og full av fremtidshåp, til å deale med dop og ran i mangel av gode rollemodeller. I kulissene lurer både politi, barnevern, hjertegode bestemødre og etterpåkloke junkier.
Det er likevel vennskapet gutta imellom som er fortellingens bærende element og som gir dybde og mening til det hele. Som teater får ikke dette god nok plass. Det gis ikke nok rom for interaksjon mellom karakterene, og jeg skulle gjerne sett mer av hvordan vennskapet utvikler seg i all sin kompleksitet. Når vi ikke får nok innblikk i dynamikken mellom dem, blir også skjebnene deres litt mindre … ja, skjebnesvangre.
Musikalsk formidling
«Da vi var yngre» er Aksel Hennies debut som teaterregissør. Han kan selv «skilte med» en oppvekst på østkanten, der han har vært del av et undergrunnsmiljø. Jeg er usikker på hvor mye en slik «autentisitet» egentlig har å si. Trolig er et godt trent regi-blikk for hvordan bokens mange tekstfragmenter, minner, tanker og punchlines skal orkestreres, mer avgjørende for forestillingens kvalitet.
At Hennie har valgt Jonas Benyoub i hovedrollen, er imidlertid et sjakktrekk. Benyoubs tilstedeværelse på scenen blir en «inkarnasjon» av bokens medrivende energi og flyt, så man nesten glemmer forestillingens øvrige mangler. Med rapperens rytmiske formidlingsevne, holder han på publikums oppmerksomhet i en lang rekke av monologer, uten så mye annet å støtte seg til. Ikke minst ivaretar han et viktig aspekt ved boken; Følelsen av at det hele blir fortalt i øyehøyde til dem det handler om. Et håp om at Lovrenskis roman skal bedre statistikkene som sier at unge gutter ikke leser, føles høyst reell.
At Jonas Benyoub kan trekke et nytt og yngre publikum til teateret, er heller ikke utenkelig.
