– Kirkens tilbud bør presenteres i et mer positivt lys. Når byråene selger inn et annet alternativ, er det viktig at de er tydelige også på hva de pårørende går glipp av ved å velge bort kirkelig gravferd, sier Ingeborg Sommer.
[ Vårt Land fortalte nylig at antallet livssynsåpne begravelser blir stadig mer populært. ]
Et ønske om sterkere regi på gravferden bidrar til trenden, og Jan Willy Løken i Jølstad begravelsesbyrå uttalte at såkalte livssynsåpne seremonier kunne minne til forveksling om en kirkelig gravferd, men at enkelte valgte dette for å stå friere blant annet i musikkvalg.
– Jeg tror det også handler om hvordan byråene presenterer kirkens gravferdsordning, sier Sommer, som er prest i Skøyen kirke og har forsket på personlig tilrettelegging av gravferd i Den norske kirke.
'Det blir nærmest fremstilt som en advarsel'
– Min erfaring er at byråene sier at kirken har noen rammer. Dette gjør de i beste mening. Men av og til blir det nærmest fremstilt som en advarsel. Og da tenker jeg: De må også peke på hva man får ved å velge kirkelig gravferd. Der slipper du å finne opp kruttet selv, og får noen rammer som vi gjennom generasjoner har funnet hjelp og trøst i. Og du får også en relasjon til en prest, som kan gi god bistand i en krevende situasjon, og som kan følge deg opp på en helt annen måte enn det en gravferdstaler gjør, sier Sommer.
LES OGSÅ: Utøya fikk nordmenn til å velge friere begravelser.
I 2018 fikk hun Olavsstipendet for å studere møtet mellom de pårørende og kirken. Prosjektet hadde tittelen «I avdødes ånd». Her undersøkte hun samspillet mellom pårørende, byråer og kirkens ansatte, og gjennomførte kvalitative intervjuer med pårørende og prester i etterkant av gravferden.
Et av funnene hennes, var at de pårørende ikke opplevde de kirkelige rammene som et problem, selv om de hadde egne ønsker.
– Det er selvsagt personavhengig hvordan de pårørende blir møtt. Men i de aller fleste tilfeller, tør jeg si at kirkens gravferd med sine rammer, både kan og bør selges inn som en stor hjelp til de pårørende, sier hun.
– Gravferd, ikke konsert
Sommer sier hun ble overrasket av virkelighetsbeskrivelsen til Glenn Walle Wikøyr i Bergens gravferdshjelp, som uttalte seg om at flere valgte livssynsåpne seremonier.
Wikøyr så positivt på dette, og trakk fram valgfriheten som de pårørende fikk særlig i musikkspørsmål.
Wikøyr uttalte at en begravelse uten soloinnslag manglet «prikken over i-en», og sa for egen del at mange bergensere var glade for å kunne få en minikonsert til ære for den avdøde med den artisten byrået formidlet.
– Jeg er helt uenig med ham, sier Sommer.
– Man må ikke ha en solist i en gravferd. I kirken kan vi stotre oss gjennom et par salmer, og det er ufullkomment, på samme måte som livet er ufullkomment. Og jeg vil si: For alle som tenker at livet er ufullkomment, og vil ta avskjed med en de er glad i uten å gjøre det til en konsert, så har kirken gode rammer som man kan lene seg på.
LES OGSÅ: – Vi er vitne til et generasjonsskifte for gravferder.
Prester tar bort salmer
Undersøkelsen hennes bekrefter samtidig Wikøyrs utsagn om at musikkvalget i seremonien var noe av det viktigste for de pårørende. Men dette var forut for begravelsen.
I etterkant trakk de pårørende derimot fram møtet med presten som viktig, sier hun:
– Dette hadde betydd mye mer enn de trodde. Det handlet om at presten ble en medvandrer fra sørgesamtalene, til gravferden, og noen ganger også en som fulgte dem opp videre, sier Sommer, og legger til at også kirkerommet var viktig.
– Kanskje burde byråene si at uten en kirkelig gravferd, blir det heller ingen relasjon til en prest og et kirkebygg.
– Bør ikke likevel kirken lempe litt på kravene?
– Det er en konstant utfordring til prester å gjøre en god jobb. Jeg er ikke mot å gjøre endringer i liturgien – den er i vedvarende endring. Og akkurat i vår tid, har kirken en utfordring med rigiditet knyttet til musikken. Men vi må være forsiktige med å si at det ikke skal være noen rammer. Mange pårørende opplever at det er mye å ta stilling til, og jeg håper at prestene opplever seg myndige nok til å gjøre de valgene som trengs. Det opphører ikke å være en kirkelig gravferd selv om man skulle ta bort en salme eller to. Jeg lemper selv på kravene iblant etter å ha sett an situasjonen.
– Enkelte er litt redde for presten
Byråene som var intervjuet i Vårt Land trakk fram at mange pårørende ønsket å dempe det kristne innholdet. Dette er også Sommers erfaring.
– Det er prestens jobb å prøve å finne ut hva som ligger bak, hvis noen for eksempel sier at de ikke ønsker å ha det «så kristelig». Erfaringen er at eventuelle problemer løser seg hvis man får til en dialog, sier hun, men medgir at prestene iblant har et omdømmeproblem.
– Min hypotese er at enkelte av de pårørende er litt redde for presten.
I forskningsprosjektet fortalte noen av informantene om at de tidligere hadde hatt dårlige opplevelser med en prest.
– Har man hatt én dårlig erfaring, trengs mange gode erfaringer for å veie opp. Og i forbindelse med en gravferd, er du i en veldig sårbar situasjon. Kirken har hatt en voldsom maktposisjon i samfunnet, som den ikke alltid har håndtert like godt. En del av sannheten er likevel også at når så mange kommer til kirken, så betyr det også at kirken som institusjon fortsatt oppleves som relevant og troverdig av svært mange, mener hun.
LES OGSÅ: Kirkelige begravelser mister oppslutning
Tror presten har egen agenda
– Hvilke deler av seremonien er det som oppleves problematisk?
– Det handler ikke så mye om liturgien. I min forskning kom det fram at de pårørende var usikre på hva presten skulle snakke om. De var redde for at han skulle ta seg til rette, og ha en slags egen agenda. Helt konkret fryktet noen av de intervjuede at han skulle snakke mye om synd. Prestene i undersøkelsen svarte derimot at de var utelukkende opptatt av å møte de pårørende, lytte til dem, og ha et budskap som både kunne oppleves relevant, og som kunne bære med seg et lys og et håp.
– Kan ikke det å formidle håp også oppleves som en agenda?
– Jo, det kan det. I gravferder der dødsfallet er spesielt meningsløst og grusomt, er det viktig å anerkjenne dette, og ikke formidle et lettvint håp. Kanskje kan man heller si at det handler om at det herfra går en vei videre.
Sommer mener kirkens styrke, er at den tilbyr et fellesskap som er større enn nærmeste familie og venner. En av informantene i undersøkelsen uttalte at «jeg kan ikke tro på det selv, men jeg synes det er fint at du tror på det».
– Selv i en lukket gravferd, står vi ikke i et lukket rom. Vi hviler i en tradisjon, og en tro på at vi overgir den døde i Guds hender. Det vi ikke forstår her og nå, og roper ut om, det har på ett eller annet vis en retning. Og selv om man tviler selv, og har mistet alt håp, så er det andre som kan be og bære håpet.
‘Føltes naturlig’
Til Vårt Land uttalte daglig leder i begravelsesbyrå-kjeden Heder, Gunhild Melbø Tajer, at andelen kirkelige gravferder kanskje var kunstig høy, fordi mange ikke kjenner alternativet.
– Hva vil du si til det?
– Det kan godt være at det stemmer. Men tror jeg også at tallet er slik det er, fordi mange på ett eller annet vis ser seg selv som del av en kirkelig tradisjon. Blant dem jeg intervjuet, var det bare to av elleve som regnet seg som eksplisitt kristne. Men også den ene som ikke hadde tenkt over at det fantes alternativer, ga uttrykk for at en kirkelig gravferd føltes mest naturlig.
LES MER: – Jeg blir i verste fall redusert til en DJ, sier organist.
---
Fakta:
---
