Many's the time I've been mistaken
And many times confused
But I'm all right, I'm all right
I'm just weary to my bones
Det er lørdag kveld; Joe Biden er nettopp utropt til valgvinner, og jeg kjenner lysten til å markere det i mitt hjerte. Jeg henter en øl («american ale») i kjøleskapet, og søker tilflukt i platesamlingen. Men hvor begynner jeg? Med Bob Dylans 17 minutter (!) lange historietime «Murder Most Foul»?
Jeg leker med tanken, men ombestemmer meg. Det må bli Paul Simons «American tune», denne gangen også. På den ene siden en meditasjon over hva som gikk galt i USA («I wonder what went wrong»); og på den annen side en hyllest til den amerikanske spiriten og gjenstridigheten («I dreamed that my soul rose unexpectedly»).
O hode, høyt forhånet
Blant disse forkastningene og bruddflatene i det amerikanske samfunnet kryr det det gode medvandrere, men gang på gang velger jeg «American tune». Jeg gjorde det samme da Obama vant, og stemningen var enda mer håpefull. Men teksten er åpen, og klangbunnen dyp. Samme melodi ble første gang brukt til å tonesette middelalder-diktet «O hode, høyt forhånet» (nummer 166 i Norsk salmebok), der Arnulf fra Leuven (1200 – 1250) i tur og orden lovpriser og «dissekerer» Jesu blodige hode («nå så dypt fornedret»).
Ikke så ulikt metoden til CNNs John King, som den siste uken har gått ned på postkontor-, skolekrets- og valglokalenivå i de ulike delstatene for å forstå hvor det amerikanske folket går hen. Håpet er i detaljene.
Og når enden er god, er allting godt. For når spetakkelet er over; Rudy Giuliani ikke lenger er en daglig påminnelse om hvor dypt mennesket kan falle; og den avtroppende presidenten ikke lenger klamrer seg fast i dørkarmen, er det kun dette som gjenstår: At USA reiste seg igjen, og valgte en president med flere stemmer i ryggen enn noen annen kandidat før ham.
Og at vi må helt tilbake til 1908 for å finne maken til valgdeltagelse.
Akkurat slik Paul Simon foregriper, i en tekst som ble unnfanget under Nixons skrekkregime (1973). Det er håp, om du leter. Det finnes et reservoar som plutselig og uventet kan melde seg («rose unexpectedly»), og som smiler betryggende tilbake («smiled reassuringly») når nasjonen trenger en håndsrekning.
Saktmodige helter
Og denne hjelpen er ikke noe mer mystisk eller magisk enn at det kommer i form av lys levende mennesker: Kathy Boockvar, Jocelyn Benson og Katie Hobbs. Tre kvinner med ansvar for valget i hver sine delstater (Pennsylvania, Michigan og Arizona, henholdsvis), som knapt noen i Norge visste navnet på for en uke siden, men som nå representerer det fineste med Amerika.
Når de blir spurt om hvordan de reagerer på at landets president vil pusse advokater på dem og stanse opptellingen, så smiler de bare reassuringly tilbake og svarer at trusler bryr de seg ikke om. Deres ansvar er å vokte den demokratiske prosessen, og se til at alle stemmer blir telt.
Kall meg sentimental og bløthjertet, men jeg blir litt rørt av disse intervjuene. For det første fordi de peker mot noen av de mest beundringsverdige amerikanske karaktertrekkene: fryktløsheten, motet, høystemtheten.
For det andre fordi de peker mot at institusjonene holder – at USAs demokratiske institusjoner er robuste nok til å stå imot angrep innenfra, selv fra en grotesk skikkelse som Donald Trump.
LES OGSÅ: – Til alle kvinnene der ute, denne seieren er for dere, sa Kamala Harris
Avmakt i de små hender
Og til sist fordi de peker mot den samme mannens avmakt. Og dette er verdt å gjenta: Trumps twitring, trusler («lock her up»), klagemål og skremmeskudd uttrykker ikke makt, men det stikk motsatte. De uttrykker avmakt og hjelpeløshet. Virkelig makt opererer på en annen frekvens – i det stille og diskret. På den måten unndrar den seg oppmerksomhet, og slik vokser den seg enda mektigere. For Trump gikk det motsatt vei. I hans korte, lubne fingre var det til slutt bare avmakt igjen.
«Prepare for Mussolini, and pray for Berlusconi», sa den amerikanske forfatteren og kommentatoren Chris Hayes da Trump ble valgt.
Fire år senere kan vi konkludere med at han ble bønnhørt. Trump var mye støy og spetakkel og normbrudd, men det var også alt. Når han nå forsvinner fra nyhetsbildet, vil det kjennes som å skru av en kjøkkenvifte du hadde glemt at sto på.
Det er iallfall det jeg tenker når jeg lytter til Paul Simon, og kjenner blodtrykket stabilisere seg. Trumpismen er vi ikke kvitt med det første, men forbi all larmen og levenet er det atter engang mulig å høre sangen og løftet om Amerika. Puh.
We come in the age's most uncertain hour
and sing an American tune
And it's all right, it's all right
