I 2010 ble den såkalte «Kulturstripa» lansert som en ambisiøs TV-satsing: Musikk, kunst, litteratur og film fikk hvert sitt nisjeprogram i god sendetid fra mandag til torsdag. Daværende kultursjef Hege Duckert omtalte det som «et stort løft for kultur på tv».
Et for stort løft, skulle det vise seg. For fem år senere var alle programmene tatt av lufta, og de er ikke siden erstattet med lignende satsinger. Å satse på kultur er enkelt i festtaler og verdidokumenter, men vanskelig i hverdagen. Derfor skrev vi i Vårt Land flere saker om NRKs kulturprofil i fjor høst. Sakene medvirket til flere debatter om NRKs kulturdekning, og har løpt videre i andre medier, med tidvis ganske høy temperatur – blant annet i nisjemedier innen musikk og scenekunst.
I medienes grep
Debatten får meg til å tenke på en beslektet sak: Nylig uttalte Knut Lundby til Vårt Land at samfunnets forståelse av religion de seneste 50 årene i stor grad er blitt formet av medienes rolle. Hans nye bok heter nettopp Religion i medienes grep: «Jeg setter det litt på spissen med tittelen på boken, men jeg mener at dagens medievirkelighet gjør at religion som offentlig uttrykk både er avhengig av og preget av medienes fremstilling», forklarer Lundby.
Utsagnet fikk meg som kulturredaktør til å gå litt i meg selv: For kan ikke det samme sies om kulturens utvikling? At også den er i medienes grep? Og disse mediene gjennomgår for tiden en ganske rivende utvikling – ikke minst Vårt Land – fra å være papiraviser til å bli stadig mer nettbaserte, med alt det innebærer av tallovervåkning og analyse av klikk og lesetid.
Dere – kjære lesere – vil lese når jeg skriver selvutleverende om egen mentale helse, men dere vil ikke lese når jeg skriver om poesi eller radioteater
— Arne Borge, kulturredaktør
Det betyr i praksis at mange tradisjonelle kultursaker og anmeldelser viser seg å falle fullstendig igjennom digitalt. Dere – kjære lesere – vil simpelthen ikke lese disse sakene. Dere sier kanskje til dere selv og vennene deres at dere søker dybde og refleksjon, men reptilhjernene deres ønsker konflikter og sensasjoner. Dere vil lese når jeg skriver selvutleverende om egen mentale helse, men dere vil ikke lese når jeg skriver om poesi eller radioteater – som egentlig ligger tettere på ansvaret mitt som kulturredaktør. Det vet jeg, for jeg ser tallene.
Kulturell prestisje
Noe av det som irriterer meg mest i denne jobben, er bekjente fra litteratur- og kulturfeltet som kommer bort til meg på kulturarrangementer og roser Vårt Land for å være en god kulturavis. Jeg vet jo at vi er det, takket være dyktige folk som har jobbet her før og som jobber her nå. Men irritasjonen skyldes at de samme menneskene ikke abonnerer på avisa – de syns bare det er fint at avisa skriver mye om kultur. Og det er klart de gjør det – de jobber jo med kultur og er tjent med at deres felt skal få mest mulig oppmerksomhet.
For meg er denne smigeren lite verdt, bortsett fra at den fôrer egoet mitt. Aviser lever ikke av kulturell prestisje, de lever av lesere som er villige til å betale ganske mange penger for avisa (og for Vårt Lands del, må vi innrømme, en god porsjon pressestøtte, selv om den er synkende). Når kulturfolk skryter av at Vårt Land tar kulturen på alvor, men samtidig ikke ønsker å betale de tusenlappene avisa koster over et år, så er de ikke med på å holde i live det de ønsker mer av. Man får lyst til å si med det engelske munnhellet: Put your money where your mouth is.
Når kulturfolk skryter av at Vårt Land tar kulturen på alvor, men samtidig ikke ønsker å betale for avisa, så er de ikke med på å holde i live det de ønsker mer av
— Arne Borge
NRKs markedslogikk
For NRK er det riktignok annerledes, noe kritikerne ofte påpeker: Nettopp de har anledning til å gjøre noe annet enn oss som er styrt av inntjeningskrav. At VG tar tabloide grep for å få flere lesere er naturlig – men NRK har et annet samfunnsoppdrag.
Denne kritikken er uhyre viktig, og det er dette NRK må svare for i kulturdekningen sin: Lever de opp til intensjonen i de noe generelt formulerte paragrafene i NRK-plakaten – om at de «skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av norske kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner»?
Samtidig tror jeg kritikken mot NRKs «klikkregime» ofte glemmer hvorfor vi har havnet her: For er det ikke nettopp du og jeg som klikker på fjaset på fronten av NRK.no? På paret på vinterferie som tok en selfie av at de lignet på Erna Solberg og Sindre Finnes? Og er det ikke du og jeg som scroller videre når vi ser en anmeldelse av en samtidsroman, som det var vanskelig å vinkle hardt, fordi det var en form eller tematikk eller vurdering som det av gode grunner ikke lyktes å vinkle hardere?
Ikke bare «det folk vil ha»
Samtidig kan ikke vi som lager disse artiklene peke på reptilhjernene deres og si at vi ikke skal prøve noe annet. Da ender vi opp med Dagbladets sjokkgule og sjokkrøde nettfront – og dit skal vi ikke gå, iallfall ikke Vårt Land. Vår oppgave, også som kulturavis, er å gjøre det som er viktig interessant for flest mulig. Det gir oss store, men også morsomme utfordringer om hvordan vi kan lage stoff som sier noe interessant om kulturen vi lever i, og ikke bare være mikrofonstativene til dem som ønsker å selge kulturprodukter.
Dette oppdraget er vanskeligere enn noen sinne i den digitale æraen – fordi lesertallene kommer fortløpende og avslører hvor mange eller hvor få som vil lese sakene våre. Iblant løper vi etter leserne våre, og det forstår jeg at NRK gjør også – for uten publikum dør NRK. Likevel er det antakelig sant at NRK har gjort lesertallene for viktige, mens man hadde trengt mer kulturell og intellektuell selvtillit på hva det er man ønsker skal få mange lesere. At midler har blitt mål.
Samtidig forstår jeg NRKs spagat bedre nå enn jeg gjorde for noen år siden – for jeg står i den selv, om enn med et annet spenn og andre muskler: Jeg skal lage noe som er viktig og populært, helst samtidig, men det lykkes ikke alltid. Og dere som klikker på de lettbeinte konfliktsakene våre og scroller forbi sakene med dybde og substans er faktisk medskyldige.
