De triste og håpløse øynene til mødrene på barnesykehuset i Bagdad husker jeg fortsatt, 19 år etter. Sykehuset var sterkt preget av forfall. Avansert medisinsk utstyr sto ubrukt på grunn av manglende reservedeler eller vedlikehold. Det var stor mangel på medisiner. Årsaken, ble jeg fortalt, var de internasjonale sanksjonene mot Irak.
På vei gjennom ørkenen fra Jordan til Irak, så vi hele veien en lang nesten sammenhengende kolonne av tankbiler som kjørte i motsatt retning. Det var biler som smuglet olje ut av Irak, i strid med forbudet mot irakisk olje-eksport. Denne smuglingen var det Saddam Husseins nærmeste allierte som sto for. Den irakiske eliten greidde seg godt under sanksjonene.
Det kan være vanskelig å få avsluttet sanksjoner, selv om de viser seg ineffektive og selv om de mest rammer uskyldige. Å avslutte dem vil bli en slags godkjennelse av det man reagerte mot.
— Erling Rimehaug
Før sanksjonene ble innført, var Iraks inntekter hovedsakelig basert på salg av olje. Det drastiske fallet i oljeinntekter førte blant annet til mangel på mat. Etter rapporter om omfattende underernæring og økt barnedødelighet innførte FN «Olje for mat»-programmet, der Irak fikk selge begrensede mengder olje for å skaffe folk mat. Men dette programmet ble anklaget for å bli brukt til å berike Saddams folk heller enn å hjelpe vanlige folk.
Sanksjonene styrket regimet.
Saddam Hussein kunne avlede all kritikk mot sitt vanstyre ved å legge skylden på sanksjonene. Er du amerikansk? Er du britisk? spurte folk meg på gata i Bagdad. Først når jeg svarte benektende på begge, kom det tradisjonelle arabiske «Welcome». At Norge også sto bak, fant jeg ikke grunn til å nevne.
Sanksjonene svekket ikke Saddam Husseins grep om makten i Irak. De bidro snarere til å gjøre regimet mer undertrykkende. I 2003 gikkUSA med noen allierte til krig og fjernet hele regimet. Dermed ble også sanksjonene avskaffet. Den britiske statsminister Tony Blair brukte faktisk opphevelsen av sanksjonene som et argument for at krigen var riktig. Sivilbefolkningen ble hardere rammet av sanksjonene enn av krigen, hevdet han.
Bedre alternativ enn krig
Men ellers framheves sanksjoner gjerne som et bedre alternativ enn krig når det gjelder å fremme utenrikspolitiske mål. Det er i alle fall et bedre alternativ enn å ikke gjøre noe, sies det.
FNs sanksjoner skal være rettet mot stater eller regimer som truer freden. FN-sanksjoner binder alle medlemslandene, og skulle derfor være de mest effektive. Det mest vellykkede eksempelet er FN-sanksjonene mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Men der var det en effektiv indre motstandsfront, og til sjuende og sist var nok det den viktigste grunnen til at regimet falt.
Vanskelig å få sanksjoner til å lykkes
Å felle et regime med sanksjoner utenfra er ellers uhyre vanskelig. Som Saddam Hussein har vist, styrker snarere sanksjonene makten til autoritære regimer. Makthaverne på Cuba har holdt det gående i over 60 år med amerikanske sanksjoner. De strenge sanksjonene president Trump innførte mot Iran førte til at hardlinerne vant fram mot de moderate innen prestestyret.
USA er det eneste landet som står sterkt nok til å bruke sanksjoner for å styrke sin egen posisjon. Donald Trump satte dette i system med loven om sanksjoner mot USAs fiender i 2017. Den var rettet mot Russland, Iran og Nord-Korea. Joe Biden har beholdt den.
[ Trump dyrket sanksjoner som våpen ]
Størst sjanse til å lykkes er nok sanksjoner som stiller forholdsvis konkrete og oppnåelige krav med løfte om at sanksjonene vil bli opphevet hvis kravene blir innvilget. FN-sanksjonene mot Irans atomvåpenprogram i 2009 var et eksempel på det. De førte til at Iran gikk med på en avtale om stans i programmet i 2015. Men troverdigheten forsvant da USA gjeninnførte sanksjoner i 2017.
Vanskelig å avslutte
Det kan være vanskelig å få avsluttet sanksjoner, selv om de viser seg ineffektive og selv om de mest rammer uskyldige. Å avslutte dem vil bli en slags godkjennelse av det man reagerte mot. Når Assad nå har kontrollen i Syria, står sanksjonene i veien for å bidra til gjenoppbygging og hjelpe flyktningene hjem. Men å oppheve dem, vil bli oppfattet som en godkjennelse av de forbrytelsene Assad har gjort seg skyldig i.
Noe av det samme gjelder de vestlige landenes sanksjoner mot Russland for annekteringen av Krim. For land som Norge, som grenser opp til Russland, og enda mer for baltiske land som tidligere var en del av Russland, er det om å gjøre å markere at slik annektering er uakseptabel. Men sanksjonene vanskeliggjør et ellers nødvendig samarbeid og hemmer økonomisk utvikling, og lite tyder på at Russland vil gi seg. Når sanksjonene først er innført, vil det å oppheve dem være et nederlag for prinsippet man ville markere. Men hva skal vi med dem når de ikke virker?
Viktig at sivilbefolkningen ikke rammes
Vi bruker ofte sanksjoner for å straffe regimer som bryter menneskerettighetene. Men sanksjonene bidrar også til å bryte kommunikasjonen og svekke mulighetene for å påvirke.
Mot Kina er det bare USA som tør å bruke sanksjoner. Mellom USA og Kina foregår nå en styrkeprøve med gjensidige økonomiske sanksjoner. Det er tross alt å foretrekke framfor militær konfrontasjon. På den annen side kan økonomisk krigføring fort gli over i militær krigføring.
Når man ikke vil ty til våpen, men likevel gjøre noe, er det lett å ty til sanksjoner. Men da bør formen grundig vurderes, slik at de rammer de som skal rammes og ikke skader uskyldige. Og det er nok all grunn til større nøkternhet når det gjelder nytten av dette virkemiddelet.
[ Ønsker norske sanksjoner mot Israel ]
