«9. april kommer jo igjen hvert år», sa jeg da svigermor hadde sagt «Aldri mer 9. april» nok en gang. Hun ble såret, for 9. april 1940 hadde snudd livet hennes opp ned, men jeg var lei av dette argumentet.
Enhver historisk hendelse står i sin egen unike sammenheng. Derfor er det alltid en åpenhet for andre muligheter
— Erling Rimehaug
Lærdommen fra Tysklands overfall kunne være at vi måtte bygge opp et sterkt forsvar, fordi det noen ganger kunne være nødvendig å stå med makt mot det onde. Jeg gjorde min militærtjeneste ut fra den tankegangen.
Men jeg hadde store problemer med at min avdeling sto under Nato-kommando i krig og at vi øvde med utenlandske offiserer. Dermed opplevde jeg at jeg støttet opp under USAs krig i Vietnam, oberstene som hadde kuppet demokratiet i Hellas og atomvåpnene som kunne ødelegge alt vi skulle forsvare. 9. april ble brukt som argument for altfor mye.
Misbruk av historien
Historien er et sterkt politisk argument. Det ser vi ikke minst nå når Putin bruker sin versjon av historien til å begrunne overfallet på Ukraina. Vi kan nok lære av historien. Men vel så ofte misbrukes historien for politiske formål.
[ – Hvis kunsten tar på seg rustning, blir den til propaganda ]
«Hvis politikere og offentlighet mister følelsen for historien som historie, vil storpolitikken bli et farlig sted», skriver historikeren Terje Tvedt i en lang artikkel i Klassekampen. Han minner om at alle historiske hendelser og prosesser må ses ut fra sine forutsetninger. Historien gjentar seg aldri.
Tvedt tar fatt i de som bruker München-forliket i 1938 som argument i dagens situasjon. I 1938 aksepterte den britiske statsministeren Neville Chamberlain at Hitler annekterte den tyskspråklige delen av Tsjekkoslovakia for å oppnå det han trodde var en varig fred.
Feilvurdering av Hitler og Putin
München trekkes gjerne fram som et skammelig eksempel på ettergivenhet. Tvedt nevner blant annet at München ble brukt som argument for USAs krig i Vietnam og for bombing av opprørere i Sudan – og nå som argument for å støtte Ukraina. «I virkeligheten er det ingen viktige paralleller mellom Ukraina og München», skriver han.
[ USAs største protestantiske kirkesamfunn rystet av overgrepsrapport ]
Tvedt har nok rett i at det trekkes for lettvinte paralleller mellom Putin og Hitler og mellom Tysklands krav om Lebensraum og Russlands ønske om å dominere sine nærområder. Men det springende punkt i Ukraina er om vi tidligere har feilvurdert Putin – slik Chamberlain feilvurderte Hitler. Der er det en viktig parallell.
München kan lære oss å ikke være naive i møte med maktpolitikere som ikke skyr noen midler og at det ikke alltid er slik at krig må unngås for enhver pris. Men om München brukes som et generelt argument mot å vise forhandlingsvilje og inngå kompromisser, kan det føre til mye unødvendig krig og lidelse.
Historiske paralleller
Vi mennesker har en sterk trang til å forstå tilværelsen. Det gjør at vi forenkler og at vi konstruerer sammenhenger. Det er her historien kan bli farlig. Vi forenkler den og trekker sammenhenger som kanskje ikke er der. Det er særlig to fenomener som lett leder oss vill. Det er den historiske parallellen og det er de store fortellingene.
[ Vårt Land mener: Ja til «gullkortet» ]
Den historiske parallellen er når vi bruker et historisk hendelsesforløp til å begrunne at det samme vil gjenta seg når vi er i en lignende situasjon. Men vi kommer aldri til å være i en helt tilsvarende situasjon. Enhver historisk hendelse står i sin egen unike sammenheng. Derfor er det alltid en åpenhet for andre muligheter. Det er denne feilkoblingen som gjør at politikerne alltid forbereder seg på forrige krig.
De store fortellingene
De store historiske fortellingene er særlig besnærende, fordi de gir oss en følelse av forståelse og kontroll. Dette er årsaken til konspirasjonsteorienes gjennomslagskraft. Konspirasjonsteorien kan kjennes igjen på at det er en eller annen gruppering som fordekt trekker i historiens tråder – enten det er jødene, globalistene, frimurerne, klimaforskerne eller den politiske eliten.
Men også mer plausible fortellinger kan lede vill. Marxismen som ser historien som evig klassekamp eller teorien om den konstante kollisjonen mellom kristen og muslimsk sivilisasjon bygger begge på virkelige fenomener.
[ Sofie Braut: «Svangesong for samtalen» ]
Det som gjør slike store fortellinger potensielt farlige, er at de kan lukke for andre forståelser. Den sosialdemokratiske velferdsstaten viste seg å være en annen mulighet enn det sammenbruddet for kapitalismen som kommunismen spådde.
Den muslimske og kristne sivilisasjonen har ikke bare støtt sammen i konflikt, men også gjensidig beriket hverandre og i lange perioder levd fredelig sammen. Om teorien om den kommende konfrontasjonen gjør at vi går glipp av denne muligheten, blir teorien selvoppfyllende.
Fortellingen om Russland og Vesten
Den store fortellingen om Russland og Vesten som evige motpoler blir fremmet av Putins yndlingsfilosof Alexander Dugin. Men også Dostojevskij og Solzjenitsyn hevdet den, og nå har den fått vind i seilene her i Vesten. Men Russlands historie handler også om tiltrekning til og vilje til å lære av Vesten. Vi har et valg når det gjelder hvilken av historiene vi bygger opp og gir næring.
Nå fortelles også historien om Russland som den evig aggressive og ekspansive makt. Men Russland kan også forstås som landet uten noen naturlige grenser. Da kan behovet for trygghet og frykten for invasjon føre til at man sikrer seg gjennom makt og dominans. Hvis vi lærer av historien at det alltid vil være slik, mister vi muligheten til å finne andre veier til at Russland kan oppleve seg trygt.
Historien kan lære oss mye. Men da må vi innse at den er kompleks og aldri gjentar seg helt på samme måten.
