En bestemt dynamikk er blitt påtrengende i norsk kristelig offentlighet den senere tid. Konservative stemmer forteller om marginalisering, både i storsamfunnet og i kirka. Liberale stemmer prøver å komme vitnesbyrdene i møte, enten ved ulike former for forsvar, eller ved fortellinger om å ha vært i samme situasjon, eller ved å forsøke å være raus og romme den misfornøyde konservative som tok ordet i utgangspunktet.
Resultatet av denne dynamikken er at liberale blir reaktive og at konservative først og fremst blir opptatt av at de er konservative. Ingen av dem får sagt så mye om hva som får hjertet deres til å slå under bringen, for begge parter bruker taletida til å komme til rette med hegemoniskiftet og forholdet mellom minoritet og majoritet.
Hvem har mest rett?
Hvem som har mest rett i sin historiefortelling er kanskje ikke det mest interessante med det som foregår. Konservative har åpenbart et poeng i at det har blitt vanskeligere å stå på konservative posisjoner, det gir seg selv når de ikke lenger er mainstream. En del har også rett i at de blir dårlig behandlet.
Samtidig har mange liberale også rett, rett i at de også har blitt dårlig behandlet, gjerne tidligere, og rett i at de gjør sitt beste for å sameksistere med kirkefeller de er svært uenige med. Alle har altså ganske mye rett. Problemet løses derfor ikke av å tildele et endelig offer-kort til én av gruppene.
Men hva er egentlig problemet? Og hva er løsningen?
Det går ikke an å ikke ta stilling hvis man er i en maktposisjon
[ Erling Kittelsen har ei trassig tru på at det finst noko som er viktigare enn pengar ]
Flertallet vinner
Problemet er at det er vanskelig med uenighet, og enda vanskeligere når man som fellesskap er nødt til å ta stilling til en del ting, for eksempel hvorvidt homofilt samliv er diskvalifiserende for prestetjeneste. You cannot not communicate, sa biskopen i Stavanger på et arrangement i vår: Har man makt, må man bruke den, og det å ikke bruke den er også å bruke den. Det man gjør kommer til å synes og bli fortolket av andre. Det går ikke an å ikke ta stilling hvis man er i en maktposisjon.
Og når det finnes et flertall og et mindretall, og de ikke blir enige, noe de ikke blir, vil flertallet nødvendigvis vinne. Situasjonen er rett og slett slik at uenighet finnes og avgjørelser trengs, og at det derfor finnes en kamp om å dominere. Dette er kirkepolitikk, og så lenge vi har den kirkeordningen vi har, kommer dette til å være situasjonen i overskuelig framtid.
Og hva er så problemet med det, kan man spørre. Kan det ikke være fint og et godt samarbeid likevel? Gi og ta? Til det vil den ene sida anføre at dersom de andre får viljen sin, går det ut over menneskers liv og kall og kan gjøre ubotelig skade. Den andre sida vil anføre at dersom de andre får viljen sin, har kirka sviktet sin forpliktelse overfor Gud og Bibel. Og faktisk kan de også bytte argumenter.
Med andre ord: Det finnes ingen måte alle blir fornøyde på. Det går ikke an å leve helt fredelig med noen av disse tingene for noen av gruppene. Vi lever i varig ufred.
Ringvirkninger
Ufreden får ringvirkninger. Det ene er allerede nevnt: Marginalisering, uthenging i kommentarfeltene, følelsen av at sterke krefter vil ha deg ut av styre og stell. Og som følge av dette: motløshet og sviktende engasjement. Og noen vil anklage motstanderne, slå tilbake, selv om slaget ikke nødvendigvis er rettet mot akkurat den motstanderen som har villet ha deg ut.
Og som følge av dette igjen, altså: Liberale som må håndtere de konservatives sinne og frustrasjon på den ene eller andre måten. Og oppmerksomhetstaksameteret går.
Begge sider av debatten må tilbake til en situasjon der det de står for er hovedpoenget, ikke hvordan det oppleves å stå for noe
Snakk om noe annet
Det sporet vi er inne i nå, som er en direkte konsekvens av både uenighet og uenighetskultur, er svært uheldig, for begge parter og for kirka som helhet. Men jeg tror det er håp, og jeg har noen forslag til begge sider av skillelinjene:
Begge sider av debatten må tilbake til en situasjon der det de står for og mener er hovedpoenget. Ikke hvordan det oppleves å mene ting, men hva man faktisk mener. Da flyttes oppmerksomheten fra dynamikk til tematikk.
Og jeg nekter å tro at noen av sidene mener at kristendom handler om hvorvidt du er for eller mot homofilt samliv. Det må være noe annet, og om ikke må det bli noe annet. Jeg vil gjerne vite hva som får folks hjerte til å slå.
Dagens konservative kan lære en ting av fordums marginaliserte liberale: Vær stolt! Si at du står midt i kirka, og lev det ut. Ikke la uenighetssituasjonen dominere alt, men ikke hold inne med hva du mener og hvorfor. Forfatteren (som gir seg ut for å være Paulus) gir råd om kirkelig uenighet i 2. Timoteusbrev: «Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte.»
Dagens liberale kan også endre atferd: Pass på å ikke hovere når en sak er vunnet. Pass på å ikke la skillelinjene fra én sak følge over i en annen. Lytt til hva som blir sagt, og argumenter mot det, ikke mot hva du tror motparten egentlig mener.
For begge grupper gjelder: Finn noe viktig å enes om eller begeistres over på tvers av homosyn. Hva med søndagsskole? Kirkelig organisering? Liturgisk orientering? Språkkafé i menigheten?
[ Her stemmer Solveig i kirkevalget. Én sak er spesielt viktig for henne ]
Et overbærende flertall
Alle tror faktisk at de har rett og alle er glade i kirka. De liberale må huske hvordan det var å være uglesett og ikke inne i varmen. De konservative må ha i mente hvordan egen gruppering har håndtert sin flertallsposisjon gjennom tidene, og akseptere at de antakelig ikke kommer til å få den tilbake. De konservative må øve seg på å overleve som mindretall, og de liberale må øve seg i å være et overbærende flertall.
Hvis vi ikke kommer ut av denne hengemyra av en dynamikk, kan vi i alle fall være sikre på én ting: Vi tiltrekker oss absolutt ingen nye mennesker.
