Serien Makta, om Gro Harlem Brundtlands vei til toppen av norsk politikk, er noe av det mest severdige som er laget om norsk politisk historie i nyere tid. Selv har jeg fått tilgang til de tre første episodene av i alt tolv. Serien starter søndag.
Så langt jeg har sett er den svært godt laget. Det er lett å bli begeistret. Dette er det nærmeste du kommer politisk historie og historiske maktkamper formidlet som en nyere utgave av NRKs serie SKAM. Det er morsomt at serien foregår i dagens Oslo, med operahuset lett synlig i bakgrunnen, mens årstallet 1974 blinker over skjermen. Jeg tok meg i å skvette av hvor likt skuespiller Kathrine Thorborg Johansen høres ut som Gro selv. Serien tar et viktig forbehold: Den blir introdusert som «basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse».
Kvinner kan være maktpolitikere. Heldigvis. Gro var en maktpolitiker. Hun ville utrette mye og hun utrettet mye for det norske samfunnet. Det er verdt å håpe at de ni siste episodene makter å tydeliggjøre dette bedre enn de tre første. Det bør stå igjen etter Gro Harlem Brundtland.
Den unge Gro
Men det er en ting som skurrer. Gro fremstilles, i de tre første episodene, som litt for naiv.
Gro Harlem Brundtland var den kvinnelige politikeren som knuste glasstaket. Ikke bare i Ap, ikke bare i Norge, men i verden. Hun greide å ta makten i et gubbeparti der brorskapet rådet. Et godt eksempel i serien er da Gerhardsen kommer inn i valgkomiteen og nærmest dikterer løsningen for en delt partiledelse. Valgkomiteen utfører ordren, og statsministeren blir beordret via partisekretæren til å trekke seg. Dette er et parti der politiske avgjørelser ble tatt i små grupper av mektige menn. Det er åpenbart riktig at Gro Harlem Brundtland kom seg inn i regjeringen fordi de trengte et friskt pust og en ung kvinne. Da det skjedde var hun ikke tiltenkt rollen som statsminister.
Selv var jeg bare et barn da alt dette skjedde. Men jeg har fulgt andre kvinner på vei opp i det politiske Norge. For de aller fleste har det vært beinhard jobbing, nådeløs politisk kamp og få tilfeldigheter.
Gro har uttalt seg noen ganger om dette. På kvinnehistorie.no blir Gro sitert slik: «Å bryte barrierer har alltid omkostninger. Det var spennende, inspirerende – men tøft. Åpen, og særlig kamuflert – motstand mot at kvinner kunne lede var tydelig å registrere.» De som tar seg tid til å lese Gro Harlem Brundtlands avslutningstale fra Aps landsmøte i Hamarhallen i 1981, da hun selv var nyvalgt Ap-leder, vil se at nesten alle som takkes av, og som er på vei inn, er menn.
Men Gro kom selv fra en familie som kjente maktkampen i Ap godt. Også serien viser at hun ikke ville inn i dette intrigespillet.
Framstilt som naiv
Men Gro jobbet på andre måter for å få makt. Hun var forberedt og jobbet faktaorientert for å vinne kamper. Det gjorde at hennes analyser ofte var både imponerende og treffsikre.
Hennes handlekraftige stil var særlig synlig i to store saker som hun håndterte svært godt i sine første år som miljøvernminister. Det ene var hennes håndtering av Bravo-ulykken i 1977, som hun fikk i fanget som relativt fersk statsråd. Gros resolutte handlemåte og oppfølging i tiden etter imponerte mange, ikke minst hennes egne partifeller. Som miljøvernminister i 1979 kjempet hun gjennom og vant saken om vern av Dagalifalla og Veig-vassdraget. Denne seieren kom ikke uten kamp både, mot krefter i LO og mot daværende industriminister Bjartmar Gjerde. Dette er delvis med i serien, uten at vi får en forståelse av arbeidet som ligger bak hos den unge Gro Harlem Brundtland. Dette kommer bare delvis frem.
I deler av de første episodene fremstilles hun nærmest naiv. Kanskje handler dette om serieskaperens ambisjoner om å vise hennes motstand mot skitten maktkamp. Men det gjør at seriens første del mangler et perspektiv. Det er mulig at filmskaperens gode intensjon om å fremstille Gro som et helstøpt menneske, gjør at de ikke klarer å framstille hvordan hun faktisk utmanøvrerte den til dels aldrende mannsklubben i Ap.
Riktignok kommer det fram at Gro forteller statsminister Trygve Bratteli at hun heller vil bli helseminister enn miljøvernminister. Men det dveles ikke rundt dette utsagnet. En seer som ikke kjenner godt til norsk politikk, vil ikke nødvendigvis forstå hvor stor selvtillit som skal til for å komme med en slikt forslag. For Gros del handlet det åpenbart om at hun ønsket å ha ansvar for å lose gjennom en ny abortlov. Samtidig hadde Gro vokst opp i en sterk Ap-familie og visste at dette var en langt mektigere posisjon i regjeringen enn miljøvern-posten.
Gro var derfor ingen politisk novise da hun ble bedt om å tre inn i regjeringen. Hun var datter av Gudmund Harlem, en av Einar Gerhardsens mest betrodde statsråder. Hun kjente politikkens irrganger bedre enn de fleste andre som kunne blitt bedt om en slik jobb.
Historiske framstillinger av kvinner
Som historiker har jeg gjennom et helt voksenliv stadig blitt fjetret over hvordan kvinner delvis skrives ut av historien og delvis ufarliggjøres. Om de når til toppen, blir det ofte framstilt som resultat av en ren tilfeldighet eller del av et maktspill som gikk på tverke for de egentlige maktspillene. I de fleste tilfellene blir slike roller tildelt menn.
Også i Norge finnes det mange eksempler. En av dem er boka Makt og Mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland, fra 1992 av Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene. Hovedpoenget som sto igjen etter boken var dette: «Gro Harlem Brundtland ble politiker ved en tilfeldighet. Landskjent på en ulykke. Og statsminister ved en misforståelse.»
Til tross for at dette kanskje ble skrevet litt med mild humor, underkjenner det Gro Harlem Brundtland. I hvert fall etter at hun først kom til makt.
Harald Stanghelle er en av dem som anerkjenner Gros sterke kraft for å endre samfunnet, i kommentaren Seierskvinnen. Han forteller historien om en statskvinne som endret Norge gjennom en rekke vedtak som gjorde landet mer likestilt. Han siterer blant annet Odvar Nordlis uttalelse om Gro: «Den dama er ikke født, hu er konstruert». En bitter Reiulf Steen beskrev henne slik, etter at han tapte kampen om Ap-tronen: «Gro Harlem Brundtland mangler en menneskelig dimensjon. Det gjør henne livsfarlig.» Selvsagt må de to uttalelsene sees i lys av Nordlis og Steens bitterhet etter at Gro Harlem Brundtland utmanøvrerte dem begge. Men dette ville ikke blitt sagt om en kvinne som kun kom til makt ved en tilfeldighet, en ulykke og en misforståelse.
Kvinner kan være maktpolitikere. Heldigvis. Gro var en maktpolitiker. Hun ville utrette mye og hun utrettet mye for det norske samfunnet. Det er verdt å håpe at de ni siste episodene makter å tydeliggjøre dette bedre enn de tre første. Det bør stå igjen etter Gro Harlem Brundtland.
