Joe Biden er bare fire år eldre enn meg. Å se hvordan han har kjempet mot alderdommen og nektet å ta inn over seg virkeligheten, har vært både sårt og tankevekkende.
«Det er på tide å gjøre jobben ferdig», sa Biden da han 26. april i fjor annonserte at han ville søke gjenvalg som president i en alder av 81 år. Tenk om han i stedet hadde sagt: Det er på tide å la noen andre fullføre jobben. Da ville han nå kunnet støtte en vel innarbeidet kandidat til å overta og selv stått som en aldrende hedersmann og vise til alt han har oppnådd.
Dårlige rådgivere
Det kommer til å bli mange hedersord om Biden på demokratenes landsmøte. Partiet og landet har mye å takke ham for. Men de har ingen grunn til å takke ham for måten han har håndtert sin egen alder. Han visste hva en valgkamp krever, og han nektet å ta inn over seg at han ikke lenger hadde det som trengtes.
De siste ukene viser hvor ubarmhjertig det er å la være å hjelpe folk med å ta realitetene inn over seg
Men denne kritikken må han dele med sine rådgivere og nære allierte. I stedet for å støtte ham i avgjørelsen om å stå på og oppmuntre ham til å fortsette, burde de vært ærlige med ham. Den kollapsen vi alle var vitne til for noen uker siden, må de ha sett mange tegn til for lenge siden. Så plutselig kommer ikke forandringen.
Sorgen over det som tar slutt
«Gud hjelpe den som er gamal»‚ er omkvedet i «Kvenne-Karis vise». Den skrev Magnus Brostrup Landstad som en protest mot rivingen av Nesland stavkirke i 1847. Teksten speiler forgjengeligheten som gjør selv gode minner såre, sorgen over alt som må ta slutt.
Å bli gammel er å se ting ta slutt. Det er ikke lett å ta inn over seg. Og slett ikke i en kultur der det handler om å stadig åpne seg for nye horisonter og opplevelser. Å bli gammel krever at vi avvikler, snevrer inn og sier farvel. Det er krevende. Det er lett å bli nedslått og deprimert.
Utviklingspsykologen Erik Erikson sier at alderdommens utfordring er å forsone seg med det livet du har levd og finne glede i at nye generasjoner vil overta. Det er mye visdom i det. Men jeg kjenner likevel på at jeg trenger noe mer: Jeg trenger å oppleve at det fortsatt er bruk for meg.
Alderens begrensninger
For de fleste blir dette spørsmålet aktuelt når pensjonsalderen inntrer. Men mange opplever som meg at pensjonsalderen er en fin tid, der det går an å realisere drømmer som det ikke ble plass til i yrkeslivet, enten det er reising og nye opplevelser eller tid til å glede seg over den jevne hverdagen og naturen. Mange opplever at barn og barnebarn eller andre som står oss nær fortsatt har bruk for oss. Vi trengs fortsatt.
Men etter hvert melder alderens begrensninger seg. Du orker ikke like mye. Egen og pårørendes helse setter grenser. Den dagen nærmer seg da det er jeg som trenger hjelp, i stedet for at jeg gir hjelp. Er det fortsatt mening i et liv der du ikke er den som bidrar med noe? Er det mening nok i å være til?
Har jeg fortsatt noe å bidra med? Er jeg i ferd med å gjenta meg selv?
Respekten ved å si fra
Jeg hører jo til de privilegerte som har fått lov til å fortsette med noe av det arbeidet som har gitt meg glede og mening gjennom livet. Det er jeg takknemlig for. Men jeg merker unektelig en viss uro. Har jeg fortsatt noe å bidra med? Er jeg i ferd med å gjenta meg selv? Tråkker jeg rundt i gamle mønster?
Jeg vet jo at andre merker dette før jeg merker det det selv. Og jeg frykter smilene bak ryggen eller den overbærende holdningen jeg er redd jeg har vist andre. Nå vet jeg at det ikke er barmhjertig. Jeg håper folk vil vise meg respekt ved å si det til meg. Eller som en eldre kollega sa til meg: Jeg håper dere sier fra når jeg begynner å tulle.
Unødig ydmykelse
Joe Biden fikk det på verste måte. I full offentlighet ble han satt på en oppgave han ikke lenger kunne makte. Det var en ydmykelse han burde ha sluppet. Han burde ha spart seg selv for det. Og omgivelsene hans burde sørget for at han slapp. De siste ukene viser hvor ubarmhjertig det er å la være å hjelpe folk med å ta realitetene inn over seg.
Biden var 78 år da han først ble valgt til president. Allerede da burde han gjort klart for seg selv og andre at det ble med denne perioden. Selv om det trolig ikke var mange tegn på svekkelse da, er jobben han gikk inn i altfor krevende for en aldrende mann.
Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet
Krevende jobb
Den eldste presidenten til da, Ronald Reagan, var 78 da han gikk av som president. Han fikk alzheimer-diagnosen først seks år senere, men alderdommens tegn hadde vist seg i de siste årene han var president. Han hadde sittet sine to perioder. Men det hadde neppe gått bra om han hadde hatt muligheten til å stille opp igjen.
En diktator kan kanskje holde det gående langt opp i høy alder. Hans omgivelser vil være interessert i å holde ham oppe som maktens symbol, og han trenger ikke utsette seg for folks granskende blikk. Men å lede et demokratisk land, og ikke minst å stille til valg, det stiller helt andre krav.
Fare i fred
Forhåpentlig blir det ikke disse siste månedene som står igjen etter Joe Biden. Det er mye å takke ham for. Men jeg vil håpe han også får oppleve at han blir regnet med som ressurs for partiet og landet – og at han får en etterfølger som vet å sette pris på ham.
Joe Biden er troende katolikk. Derfor avslutter kanskje han også dagen med disse ordene fra completoriet og Simeons lovsang: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse». Det er gode ord for den som vil ta mot livet slik det har vært og slik det er.
