Kommentar

Det blei eit liv, det likna ei bøn

Artisten og mennesket Ole Paus har etterlate seg gode minner og slitesterk musikk. No har tekstane hans om døden fått nytt liv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For nokre år sidan møtte eg Ole Paus i Trondheim. Eg introduserte han for den då fem år gamle dotter mi og sa: «Dette er Ole, Noregs beste låtskrivar». Ole Paus protesterte ikkje, berre smilte lurt. Sidan møtte eg han aldri att. Han gjekk ut av tida i desember i fjor, tre månader etter at han fekk hjerneslag 76 år gammal.

Eg såg han ikkje att, men eg fekk delta i gravferda hans i Kulturkirken Jakob i januar i år. Her retta prest Sturla Stålsett ein takk til Gud for artisten – og for det Gud fekk gitt oss gjennom livet hans. Det var ei fin takkebøn. I sine mange år som artist brukte Ole Paus dei gudgjevne gåvene sine til å gje oss mykje. Ei rekke artistkolleger var med i gravferda for å hylle han, frå Sissel Kyrkjebø til Jonas Fjeld. Og barna hans heldt minneord som fortalde om ein far som hadde gitt mykje også på det personlege, menneskelege plan.

Om eg skulle trekke fram éi plate frå Ole Paus’ lange artistkarriere som har gitt meg mykje, måtte det bli «Det begynner å bli et liv, det begynner å ligne en bønn» frå 1998. Plata kom i stand som følgje av ein av dei mange godt tenkte ideane til den avgåtte leiaren for Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad: Kva med å la Ole Paus’ tankar om døden møte salmetekstane til Hans Adolph Brorson? Den danske salmediktaren frå 1700-talet blir rekna som ein av dei store diktarane i den skandinaviske pietismen. Han har samtidig nådd breitt ut med julesongane sine, som «Mitt hjerte alltid vanker» og «Her kommer dine arme små». Brorson mista sju av dei 16 barna sine mens dei var i oppveksten, og var med andre ord godt kjent med døden.

Ord med usedvanleg kraft

Heilt på tampen av 1900-talet blei det altså spela inn eit album i Ris kirke i Oslo der Brorsons ord og tonar fann klangbotn i Ole Paus’ meir moderne inngangar til eit tema som aldri går av moten. Eg hugsar omstenda rundt innspelinga, for eg kjente koristar i Oslo Kammerkor. I harmoni med ryktet sitt skreiv Ole Paus om på somme av tekstane heilt fram til dei siste minutta før innspeling, fekk eg høyre. Eg humra litt av situasjonen. Men samtidig var eg både rørt og mektig imponert over skalden som kunne skape tekstlinjer som dette:

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?

Hvem våger se bak alt jeg har gjort og likevel kalle seg venn?

Hvem orker se meg som den jeg er og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Orda har ei usedvanleg kraft i seg. Eg klarer ikkje eingong å skrive dei ned utan å kjenne at eg får tårer i auga. Kven har som Ole Paus formidla Guds nåde til oss? Guds kjærleik som går utanpå alt? Det er nåden og kjærleiken som skaper liv – og som gjer livet til ei bøn. Den erkjenninga fekk Ole Paus gitt oss, og sjeldan har ho vore mektigare framført enn på albumet med same namn: Det begynner å bli et liv, det begynner å ligne en bønn.

Guds nåde finst

I etterkant av Ole Paus’ død er det mange som har vendt seg til Kirkelig Kulturverksted (KKV) med ønske om å kjøpe nettopp denne utgivinga. Plateselskapet har difor nyleg gitt ut albumet på LP for første gong. Det er også tilgjengeleg på strøymetenester som Spotify, for dei som ikkje har platespelar, men ønsker å høyre Paus’ musikk der.

I dag spelte eg plata før eg drog på jobben. Det var ein god start på dagen, og ei påminning om noko eg burde gjere oftare. Anten det er sommarferie eller hektiske jobbkvardagar, kan det vere givande å minne seg sjølv på det største kristendommen kan fortelje oss, at Guds nåde finst. Den nåden ønsker å forme oss også i våre tyngste timar og våre største nederlag.

«Hvem orker se meg og som den jeg er, og elske meg som en sønn?» Eg er sjølv far, og elskar barna mine vilkårslaust. Det same gjer Gud med oss.

Anten det er sommarferie eller hektiske jobbkvardagar, kan det vere givande å minne seg sjølv på det største kristendommen kan fortelje oss

—  Alf Kjetil Walgermo

Ypperleg styringspinne

Om Ole Paus ikkje hadde lagt etter seg noko som helst anna, ville denne songen og denne plata vore meir enn nok. Men kanskje var det meisterstykket hans som snurra på platespelaren framfor meg denne morgonen, og som eg skal la snurre i stadig nye morgonar. Det seier noko om slitestyrken at eit album som kom ut for 26 år sidan i dag har fått eit førsteopptrykk på vinyl. Såleis er plata også eit bod på den kvaliteten Kirkelig Kulturverksted heile tida søker å strekke seg mot, og ein ypperleg styringspinne for den nye daglege leiaren, Hans Olav Baden, som vi nyleg intervjua her i avisa. Ole Paus er ein av legendene på KKV, og har bidratt sterkt til fundamentet som plateselskapet skal bygge vidare på.

«Ta imot ham som en av dine, skapt i ditt bilde og forløst i Jesus Kristus. Reis ham opp på oppstandelsens morgen til evig liv hos deg», ba prest Sturla Stålsett i gravferda til Ole Paus. «Det begynner å bli et liv, det begynner å ligne en bønn» var ein av låtane som blei framført ved artisten si siste reise.

Eg tenkte det allereie den gongen, då presten takka Gud for Ole Paus: Det blei eit liv for nasjonalskalden vår. Og det livet likna ei bøn.

Det blei eit liv for nasjonalskalden vår. Og det livet likna ei bøn.

—  Alf Kjetil Walgermo
Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo er journalist og litteraturkritikar i Vårt Land. Han er tidlegare kulturredaktør i avisa. Walgermo er også forfattar.

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Kommentar