I frikirkeligheten kan man over generasjoner spore et nett av relasjoner mellom noen slekter, som utgjør menighetens kjerne. Gjennom ledelse, frivillighet og giverglede er det noen som bærer mer enn andre, og som lærer opp nye generasjoner til å gjøre det samme. Slik har familie blitt en av kjerneverdiene i norsk frikirkelighet.
Men dette er ikke et særnorsk fenomen. Gjennomsnittsstørrelsen på en kristen forsamling på verdensbasis er rundt 80 personer, og fjorårets analyse i USA viser at tallet er 63 personer etter pandemien. Mellom der et sted vil jeg anta at en norsk gjennomsnittsmenighet befinner seg i størrelse. Slike «familienettverk- menigheter» er normalen, av historiske og sosiologiske årsaker. På sitt beste, og for det meste, så forholder slike menigheter seg til de forventninger som er gjeldende for organisering i det norske samfunnet. Nordmenn har lite til overs for nepotisme, mangel på maktfordeling og fravær av demokratiske ordninger.
En menighet er et relasjonelt nettverk som bygger individer, fellesskap og samfunn. I denne kommentaren vil jeg dele noen tanker om hvorfor jeg tror det er slik, dele noen erfaringer om hvordan det kan gjøres bedre og til sist vise til nyere forskning som gir økt frimodighet til å bygge slike relasjonelle fellesskap.
I disse dager er det studiestart og dermed stor bevegelse av folk i landet vårt. Flere tusen kristne studenter finner seg til rette i nye menigheter i nærheten av landets studiesteder.
Ikke valgbare grunnvilkår
I et av programmene i serien «Sånn er Norge,» snakker Harald Eia om den viktigste norske verdien ifølge World Watch Service, nemlig uavhengighet. I det påfølgende programmet, «Frihetsfabrikken,» forklarer han hva som gjør denne uavhengigheten mulig. Det er nemlig det store antallet etater og ordninger i velferdssamfunnet som gjør det mulig for oss leve i vår personlige uavhengighet og frihet.
Et viktig prinsipp for meg som kristen forkynner, er at det jeg underviser må være sant for alle mennesker, overalt. Kontrollspørsmålet i prekenutkastet er «hva er det universelle prinsippet?» Derfor har jeg aldri holdt en preken om at den viktigste verdien er uavhengighet, fordi det er kun sant for dem som erfarer at velferdsstaten fungerer.
Mennesket blir gitt noen ikke valgbare grunnvilkår, nemlig; avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjonenes skjørhet og eksistensiell ensomhet. Dette er universelle sannheter om det å være menneske ifølge filosofien. I sin bok «Smerte» (2004), skriver Filosof Arne Johan Vetlesen om hvordan samfunnet må respektere og betjene disse grunnvilkårene. Han peker på hvordan dette kan gjøres ved å skape «et sosialt klima som inneholder trygge normer, godtar svakhet, vil andre vel og byr på rause fellesskap.»Kristen forkynnelse skal pløye dypt, og tore å utfordre ideer, verdier og holdninger i samtiden. I en tid preget av individualisme, uavhengighet og selvrealisering er oppoverbakke å fremheve fellesskapsverdier som mer betydningsfulle. Det er like fullt viktig.
Vi bygger fellesskap
I disse dager er det studiestart og dermed stor bevegelse av folk i landet vårt. Flere tusen kristne studenter finner seg til rette i nye menigheter i nærheten av landets studiesteder. Mange av disse har gått søndagsskole, vært del av en ungdomsgruppe og deltatt i frivillig arbeid. De har erfaring med jevnlige treffpunkt med foreldre og eldre i sin hjemmemenighet, og blir en betydelig ressurs for de av landets menigheter som får ta imot dem. Kirkesamfunnstilhørighet er mindre avgjørende for hvilken menighet man velger nå enn tidligere. Det relasjonelle virker å være mest avgjørende.
Som pastor i en stor norsk by er jeg privilegert som får ta imot så mange flotte studenter hvert år. Det har bestandig vært mitt mål å sende studentene fra meg etter endt studietid, med mer innsikt og læring enn da de kom. For å kunne gjøre det, har vi en planmessighet rundt hvordan vi bygger fellesskap, ikke bare for studentene, men for alle generasjoner i menigheten.
Uten å gå i detaljer om organisering og tilrettelegging, så understreker jeg at ingenting av dette overlates til tilfeldigheter. Å legge til rette for gode storsamlinger, smågruppesamlinger og teamsamlinger er et stort arbeid som pågår kontinuerlig. Gevinsten av å gjøre den delen ordentlig, er at menneskemøtene får god plass og oppmerksomhet.
De senere årene har vi erfart at behovene i de ulike aldersgruppene i menigheten er i økende grad forskjellige. Ved å arbeide målrettet innenfor hver livsfase, så har vi sett at overgang fra ungdom til student, student til voksen, og voksen til familie, og familie til at barna flytter hjemmefra, har blitt mye enklere. Det er viser seg å være en viktig faktor for å holde fast og holde ut når det røyner på i livet, at man kjenne noen som er der hvor man selv er på vei. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger den relasjonelle koblingen mellom mennesker i ulike livsfaser har bidratt til å gjenvinne håp og tro. Det er uvurderlig viktig for en medisinstudent å kunne møte en kristen lege som tror, deltar i menigheten og oppdrar sine barn til å følge Jesus. Dette gjelder uansett profesjon, og vi forsøker å tilrettelegge for slike relasjoner mellom generasjoner. Det handler ikke bare om yrkeslivet, men også om støtten i forbønns køen, kurs før man skal gifte seg, foreldrekurs og samtaler for dem som sliter i samlivet. Det står sjelden i brosjyrer eller på websider, men dette nettet av støttende relasjoner binder tusenvis av mennesker av alle generasjoner sammen, med utgangspunkt i lokale kristne menigheter. Det er som et stadig voksende nett, som består av lag på lag med masker som i sum hindrer individet å falle gjennom.
De senere årene har vi erfart at behovene i de ulike aldersgruppene i menigheten er i økende grad forskjellige.
En samfunnsbyggende kraft
Trossamfunnsloven anerkjenner trossamfunnenes «samfunnsbyggende kraft». En dimensjon som ikke får nok oppmerksomhet, er nettopp denne relasjonelle dimensjonen som tilføres samfunnet som en helt gratis ressurs. Det er ikke kristne arrangement og virksomheter som er det eneste produktet. Det er også den relasjonelle kapitalen som opparbeides i disse miljøene, som regel bygget på sterke familieverdier. Viktigheten av denne relasjonelle kapitalen står ikke helt i stil med hvor mye vi snakker om den. I en fersk analyse av «Unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning,» uført av NORCE, ser man betydningen som tilhørighet har for senere deltakelse på disse fellesarenaene. «I kjernen av problemene er manglende tilhørighet i viktige relasjoner oppsiktsvekkende fremtredende. Unge forteller om ulike former for brutte eller manglende relasjoner, som har tatt form av omsorgssvikt, trøblete familiebakgrunn, brudd i kontakt med foreldre, mobbing i skoleårene, manglende tilhørighet blant jevnaldrende og ensomhet.»
Forskergruppen gir ikke bare en analyse av hvorfor, men et råd om hvordan hjelpe unge som er utenfor arbeid, opplæring og utdanning. De sier «Relasjoner ser også̊ ut til å være en nøkkel i å gi god oppfølging til de unge, i form av fleksibel, oppsøkende oppfølging og hjelpere som evner å få̊ en naturlig kontakt med de unge. Det relasjonelle aspektet bør løftes frem som en grunnleggende forståelse i videre forskning på de unge i NEET-kategorien, og i utviklingen av nye tiltak.»
Denne undersøkelsen er en viktig påminnelse om relasjonens betydning. Individet har det ikke godt alene, det har et grunnleggende behov for fellesskap med andre, og samfunnet styrkes om dette nettet av relasjoner styrkes rundt så mange som mulig i landet vårt. Relasjoner kan ikke bestemmes politisk eller reguleres ved lov. Det er opp til våre små og store fellesskap å tilby tilhørighet. Kanskje vi skal snakke litt høyere om dette?
