Siden jeg skrev boken «Når Gud blir borte» for et kvart århundre siden, har jeg holdt mer enn hundre foredrag i ulike forsamlinger om det å miste Gud. Svært ofte opplever jeg at man sier «Hvorfor har vi aldri snakket om dette før?» Og nesten alltid kommer noen og takker for at jeg har satt ord på det de har følt på, men ikke våget å snakke om.
Det er altså mange som opplever at troen glipper eller at tvilen tar overhånd. Men det er samtidig noe man er redd for å snakke om. Hvorfor er det slik?
Redde for negativitet
Jeg har lurt på om det er en frykt for en smitteeffekt. Dersom vi snakker om tvil eller tap av tro, virker det som man er redd for å skape mer av det. Jeg tror det motsatte er tilfellet. Dersom det var mer åpenhet for å snakke ærlig ut om tvilen, ville den ikke være så farlig.
Det kan også være at man vil at forkynnelsen skal rette oppmerksomheten mot det positive og oppmuntrende og er redd for å spre negativitet og dårlig stemning. Under ligger en oppfatning om at det at det utelukkende er negativt om troen kommer i krise.
Da riveprosessen var slutt og alt var blitt øde og tomt, oppdaget jeg at jeg likevel ikke var ferdig med Gud. Jeg kunne begynne å bygge opp et nytt bilde av ham
Det tenkte jeg også den gangen jeg opplevde å miste Gud. Jeg trodde det måtte være noe galt med meg siden troen min sviktet. Men så møtte jeg Johannes av Korset. Han lærte meg at det kan være Gud som fører oss inn i dette landskapet. Hensikten er å fjerne alt det jeg vanligvis støtter meg til, slik at jeg blir helt avhengig av Gud, sier Johannes.
Nødvendig riveprosess
C.S. Lewis hadde samme erfaring. «Gud har alltid visst at mitt tempel er et korthus. Men den eneste måten han kunne få̊ meg til å innse det, var å slå det over ende», skriver han i boken En sorg som min.
Jeg hadde alltid trodd at Gud bare drev med oppbyggelse. Men så opplevde jeg at han rev ned alt jeg trodde jeg hadde bygd for ham. Jeg kunne ikke forstå at Gud var slik. «Derfor er det ikke bare ruinene av et byggverk jeg står og ser på. Rundt meg ligger et gudsbilde i knas», skrev jeg i Når Gud blir borte.
Det er her mange ender opp med å gi opp troen. De antar at Gud er identisk med det gudsbildet som ble knust, og definerer seg selv som frafalne eller som ikke-troende. Det kunne jeg også gjort. Heldigvis hadde jeg gode sjelesørgere. De anerkjente min opplevelse og mine følelser. De oppmuntret meg til å være ærlig og si ting som de var. De lærte meg at jeg kunne anklage Gud, at jeg kunne kaste mot ham mitt sinne, min skuffelse og frustrasjon.
Plass for å bygge nytt
Jeg ser at noen nå snakker om å dekonstruere troen. Jeg har ikke satt meg inn i hva de mener med det. Dekonstruksjon er et begrep hentet fra postmoderne filosofi, og kan være en rent intellektuell øvelse. For meg ble det nødvendig å gå troen etter i sømmene for å se hva som fortsatt var holdbart. Jeg kan se at det gir mening å kalle en slik prosess for dekonstruksjon.
Dekonstruksjon åpner for rekonstruksjon. Da riveprosessen var slutt og alt var blitt øde og tomt, oppdaget jeg at jeg likevel ikke var ferdig med Gud. Jeg kunne begynne å bygge opp et nytt bilde av ham, et bilde som ga plass for de erfaringene livet hadde gitt meg. Jeg opplever at jeg fikk en tryggere og mer grunnfestet tro, en tro som kan tåle møtet med virkeligheten.
De som er på vei ut
Jeg skulle ønske at alle som havner i slike prosesser, møter kloke menighetsledere som kan gi rom for og åpenhet for at det er i orden. Som ikke definerer tvil som svak tro. Som ikke kommer med formaninger om å holde fast ved troen eller presenterer de riktige svarene. At de anerkjenner at slike nedrivingsprosesser kan være nødvendige, ja, at de kan være en del av Guds vei.
Menighetene burde være like opptatt av å være «leaver-sensitive» som av å være «seeker-sensitive», altså være like opptatt av å ta vare på de som kan synes å være på vei ut som av å vinne nye medlemmer. Det skrev sosiologen og baptistpastoren Alan Jamieson som konklusjon på en studie av 108 personer som hadde forlatt kristne menigheter (Publisert i boken A Churchless Faith fra 2004). Når folk signaliserer at de er på vei ut, reagerer ledelsen ofte med å trekke seg tilbake fra dem eller med å irettesette eller disiplinere dem. Resultatet er da gjerne at de forsvinner, skriver han.
Forandring er liv
Jamieson gir råd til menigheter som ønsker at folk skal bli værende både i troen og menigheten etter en slik krise. Da bør de beskrive troen som en reise, ikke en endestasjon. Det må være positivt å stille spørsmål og kritisere. De må støtte de som strever med troen eller opplever mørke perioder uten å definere dem som svake i troen. De må gi frihet til å ta pause fra gudstjenester og andre aktiviteter, uten dermed å bli regnet som mindreverdige medlemmer. Og de må ikke være redde for forandring.
Forandring er tegn på liv. Det er bare det som er dødt som ikke forandrer seg. Livet selv er en veksling mellom det som brytes ned og det som bygges opp. Derfor skal vi ikke være så redde for kriser i troslivet. De viser at det står til liv.
