En av de mest irriterende bibeltekstene jeg vet om, er fortellingen om søstrene Marta og Maria i Lukasevangeliet.
Kort fortalt besøker Jesus dem hjemme der Marta tar imot ham, mens Maria setter seg ned ved Jesu føtter og lytter. Marta er travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand, og spør om ikke Jesus bryr seg om at hun må gjøre alt arbeidet alene. Jesus svarer til henne at hun gjør seg strev og uro med mange ting, men at ett er nødvendig. Det er Maria som har valgt den gode del, og «den skal ikke tas fra henne». (Lukas 10, 38-42) Jeg sitter igjen med mange spørsmål. Hvorfor får Marta kjeft? Hva er det Jesus mener med at Maria har valgt den gode del? Skjønner han ikke at noen må gjøre jobben med å lage mat og ordne i stand når det er gjester på besøk? Har han noen gang måtte ordne i stand til gjester? Har Jesus noen gang stått i oppvasken? Bryter egentlig Maria med datidens kvinnerolle når hun setter seg ned og lytter?
Spiritualitets-hierarki
En av grunnene til min irritasjonen over teksten, er at dens tolkningshistorie har brukt teksten til å prioritere det kontemplative livet over det aktive/utadrettede. Forskningsdekan på TF, Anne Hege Grung, formulerer det slik i en artikkel «Den alminnelige tolkningen av denne teksten er at Maria er vår heltinne og eksempel til etterfølgelse, særlig blant kontemplativt orienterte kristne. Teksten har til og med blitt brukt ‘mot’ kvinner som tar hånd om det praktiske rundt f.eks. kirkelige arrangementer og brukt som en advarsel om å ‘stresse for mye med det praktiske’ som en typisk fallgruve for kvinner – selv om alle oftest nyter godt av deres arbeid uten å mukke.»
Selv har jeg aldri har vært spesielt glad i hverken stille bønn eller den kontemplative dele av den kristne tradisjonen. Det betyr ikke at jeg ikke synes det har en verdi og at jeg forstår de som setter pris på dette. Men det er bare ikke det som får hjertet mitt til å brenne og troa mi til å vokse. Og som en nødvendig disclaimer; Ja, jeg tror vi har godt av flere ting. Jeg har også godt av å være stille, og til og med dra på retreat. Allikevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen av at det er veldig tydelig hierarki bland de ulike spiritualitetene som fins.
Teksten har til og med blitt brukt ‘mot’ kvinner som tar hånd om det praktiske rundt f.eks kirkelige arrangementer
Ulike former for spiritualitet
I artikkelen «Pastoral spiritualitet i endring» refererer førsteamanuensis Halvard Johannesen til fem hovedformer for spiritualitet; 1) Kontemplativ spiritualitet vektlegger det indre åndelige livet som for eksempel bønn og kontemplasjon 2) Estetisk/rituell spiritualitet som vektlegger liturgi og symbolhandlinger 3) Verbal/rasjonell spiritualitet som vektlegger det skrevne ord 4) Karismatisk spiritualitet som vektlegger Åndens gaver og 5) Diakonal spiritualitet som vektlegger diakoniens nedslagsfelt.
Johannesen konkluderer også med at «Tenkningen om pastoral spiritualitet i dagens kirkevirkelighet reflekterer en oppfatning som bevisst eller ubevisst knytter spiritualitet til kontemplative praksiser.» Det er også min erfaring, og derfor synes jeg vi skal slutte med å løfte fram en spesifikk del av den menneskelige spiritualiteten. Fordi folk er forskjellige, så må kirka alltid legge til rette for og verdsette hele bredden av spiritualiteter. Jesus viser oss i hvert fall at alt finnes i oss. Han som både trakk seg tilbake til et øde sted og velta bord på tempelplassen i sinne.
Fjell og feminisme
For noen år siden kranglet jeg og flere prester med Oslo Bispedømme om akkurat dette. Som prester kunne vi søke på «retreatmidler». En del av oss arrangerte et feministteologisk symposium og fikk avslag på vår søknad om midler. Avslaget provoserte siden våre kollegaer fikk de samme midlene til KRIK PULS, et meget likt arrangement arrangert på Geilo.
I klagen vi sendte poengterte vi at definisjonen på hva som bygger opp under ordinasjonsløftene burde åpnes opp da prester selv må kunne mene noe om hva som gir fordypning, inspirasjon og gjør at man får trengt «dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter.» Heldigvis endret Oslo bispedømme sin praksis og vi fikk støtte. Men min mistanke ble bekreftet. Turer i fjellet var mer retreat enn feministteologi, selv om programpostene var til forveksling like. Om ikke i innhold, så i form. Arrangementenes åndelige fordypning og liturgiske liv ble rangert. Det hjalp jammen ikke å velge den gode del.
Ett er nødvendig
Så hva gjør vi med denne teksten? Grung viser til Mester Eckharts lesning av teksten der han trekker fram Marta som den modne, som sørger for handling i den ytre verden fordi hun er integrert i sin kontemplasjon og i stand til å forene sin indre og ytre verden. Uansett hvem vi kan kjenne oss mest igjen i, er ikke poenget at vi må velge enten Marta eller Maria.
For noen år siden jobbet jeg mye med denne teksten i forbindelse med en bibeltime med tema «Åndelighet i praksis» på det årlige arrangementet «Nestenpresten». En av tingene jeg oppdaget var at det greske ordet for «travelt opptatt» betyr mer i retning å være distrahert enn travel. Noen av oss kommer fra tradisjoner med en for sterk vekt på gjerninger, og noen synes presset på å elske det kontemplative er for høyt.
Å ikke anerkjenne det gode i mangfoldet av spiritualiteter distraherer oss nettopp fra det viktigste. For er det ett som er nødvendig er det å løfte blikket fra oss selv og se den som står foran oss. Enten vi gjør det ved å legge til rette for livgivende måltidsfellesskap eller ved å sette oss ned og lytte.
