Det er vanskelig å forestille seg annet enn at det er vondt å bli født. Det er nødt til å være et traume for barnet, både fysisk og mentalt. Mange brekker kragebeinet når de presses gjennom fødekanalen.
Likevel overlever vi fødselen, likevel vil vi sette barn til verden, likevel underkaster vi oss legevitenskapens kunnskap om at det er bedre for helsa å bli født vaginalt enn ved keisersnitt. Vi gir ingen bedøvelse. Vi aksepterer at det er vondt å komme til verden og at livet likevel er verdifullt.
Når det er så vondt å bli født, hvorfor kan det ikke også få være vondt å dø?
Å være menneske er å lide
Igjen har debatten om assistert selvmord blusset opp. Det er visst slik at flere partier vil snu, og at loven kan bli endret. Kanskje blir det mulig å få lovlig hjelp av helsepersonell til å dø. Jeg er ingen lobbyist og skal ikke uttale meg om det politiske. Men jeg er dypt interessert i den eksistensielle sida av ønsket om å eliminere smerten fra livet.
I podkasten Sökarna snakker den svenske forfatteren Caroline Ringskog Ferrada-Noli blant annet om sin roman D e kroniskt, som handler om en kvinne med langvarige smerter. (Den anbefales, jeg er fjetret.) I Sökarna sier forfatteren: «Jeg funderer over hva det er å være menneske, og jeg tror at lidelsen har mye med det å gjøre, at det er å være menneske, det å lide.»
Jeg synes tanken er fascinerende, og den er i alle fall totalt ute av takt med tida vi lever i. Ideen om at smerte er en del av livet, er fjern, og enda mer ideen om at smerte skulle være ensbetydende med menneskelighet. Vi vil ikke ha smerte, vi vil ha komfort. Bruken av smertestillende har skutt til værs. For hvorfor ha det vondt når man kan la være?
Men smerten er i sitt vesen uforståelig, den tilhører det språkløse og arkaiske i mennesket
Smerten finnes
Selv har jeg født tre barn uten medikamentell smertelindring. Den første gangen gikk jeg kjekt til oppgaven, med tillit til at kroppen ville klare det. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at jeg aldri tidligere hadde vært borti det nivået av smerte jeg nå skulle gjennom, og at det ikke var snakk om å «klare det». Jeg hadde ingen opplevelse av å klare noe som helst, men jeg erfarte noe. Og så gjorde jeg det samme to ganger til.
Er jeg masochist? Selvskader? Jeg har fått spørsmål om hvorfor i alle dager jeg ville meg selv så vondt. Men det å føde på denne måten er slett ikke uvanlig, og der er i alle fall ingen anomali. For meg var smerten en utvidende livserfaring. Jeg trodde ikke jeg kom til å holde den ut, men det gjorde jeg selvfølgelig. Den utdypet min væren i verden, ikke på et kognitivt nivå, men som fysisk kjennskap. Livet føltes mer tredimensjonalt. Og det var jo heller ikke smerten som var faren i fordums barselsenger. Alle mine formødre kom seg gjennom den, det var komplikasjonene de døde av.
Så lenge mennesket har skapt myter om sin opprinnelse, har vi lurt på hvorfor det skal gjøre så vondt å føde. Ved utkastelsen fra Edens hage lister Gud opp konsekvensen av at mennesket nå må leve med avstand til Gud. En av dem er smerten i barnefødsel. Jeg kan ikke forstå annet enn at myteskaperne med det har forsøkt å sette lidelsen inn i en forståelig ramme.
Men smerten er i sitt vesen uforståelig, den tilhører det språkløse og arkaiske i mennesket. Under et ferniss av sivilisasjon og modernitet svinser vi rundt i byen, fram til smerten rammer og vi får vite hva det faktisk vil si å ha en kropp. Eller: Vi kjenner det fysiske ekkoet fra vårt eget komme til verden. Kropp, å være menneske i tid og rom, er ikke bare nytelse, det er også lidelse. Så er det heller ingen svar å få i Første mosebok. Smerten konstateres. Den finnes.
Dersom livet er hellig, må hele livet få lov til å eksistere, med alt det innebærer av smerte, lidelse, smuss og grums
Dødserfaring
Jeg mener ikke å romantisere smerte, og jeg er absolutt for smertelindring. Men jeg er sikker på at måten vi snakker om livets siste fase på ikke fanger opp alle aspektene i den dypt eksistensielle erfaringen det er å dø. Morgenbladet forteller at de som jobber med palliativ omsorg er mer negative til aktiv dødshjelp enn befolkningen forøvrig. De har nemlig sett det resten av oss frykter. Selv har jeg ikke sett mange mennesker dø, men jeg har arbeidet med døden som prest. Det er ikke trist arbeid, det er fint og utvidende. At sykdom og død rammer er ikke feil, ikke et brudd med tingenes orden, og det å være i nærheten av det gir livserfaring – og dødserfaring.
Men hva skal vi med den erfaringen? Man kan jo ikke bruke sin egen død til noe som helst. Derfor er det ikke et mål å komme ut på den andre sida med en lærdom av noe slag, i så fall måtte det være for mennesker rundt. Jeg tror det handler om å leve i fylde, og å gjøre det rakt inn i døden.
I vår tid er et ufullkomment liv uverdig
Alt er hellig
Det som er hellig, er hellig uten argumentasjon. Derfor er det vanskelig å formidle livets hellighet på noen annen måte enn ved å konstatere at det er hellig. Men de som er for assistert selvmord har argumenter. De snakker om verdighet og om hva de døende selv ønsker. Men hvorfor skulle en døende vite mer om livet enn resten av oss? De er også nedsunket i kulturens dype forakt og frykt for smerte.
Jeg ser ikke annet å gjøre enn å slå fast livets hellighet. Å bli født og å dø, det er hellig tid. Ja, hele strekket i mellom er også hellig, livet er hellig. Ofte kommer hellighets-ordet med en hale: Vi sier at livet er hellig og ukrenkelig. Jeg tenker at det er feil. Livet er i høyeste grad krenkelig. Det krenkes når det ikke holdes hellig. For dersom livet er hellig, må hele livet få lov til å eksistere, med alt det innebærer av smerte, lidelse, smuss og grums.
Når selvmordslobbyistene sier at et smertefullt liv ikke er verdt å leve, eller at selvbestemmelsen overprøver helligheten, at verdigheten er viktigere enn livet, tillater de nettopp ikke at alt finnes. De holder ikke livet for hellig. De synes det er bedre å være dø enn å leve ufullkomment. I vår tid er et ufullkomment liv uverdig. Men smertefrihet er et utrolig knuslete livsprosjekt.
Siste ord går til Ferrada-Noli: «Det som uroer meg er ikke selve lidelsen, men viljen til å ta bort lidelsen. Det skremmer meg å ville gjøre rent og rydde unna det skitne eller det onde eller det lidende mennesket. Det skremmer meg, for jeg opplever at det er synonymt med å ta bort mennesket.»
