Forestill deg at du er seksten år gammel og begynner å tvile på troen til kirken du har vokst opp i. Reglene og rammene har blitt for trange, du vil gå på fest som de andre, drikke alkohol, ha sex med kjæresten din og kanskje engasjere deg i et politisk ungdomsparti.
En slik livsførsel er ikke forenlig med å være medlem av kirken, og du risikerer å bli ekskludert. Du kan melde deg ut, men vet at konsekvensene er store.
Venner og kjente fra kirken vil kutte kontakt kontakt med deg og ikke engang hilse på gata. Det vil også foreldrene dine gjøre, når du en dag flytter hjemmefra. Kanskje de hjelper deg hvis du er alvorlig syk, eller sender en melding på bursdagen din. Men utover det, må du klare deg selv.
Når prisen er så høy, er du da fri til å melde deg ut?
Langt ifra problemfritt
Nei, mener Oslo tingrett. I fjor slo de fast at Jehovas vitner bryter trossamfunnsloven. De ga medhold til den norske stat, som har fratatt Jehovas vitner statstilskudd og registreringen som trossamfunn.
Retten mener Jehovas vitner krenker barns rettigheter ved å hindre fri utmelding, noe som er en grunnleggende menneskerett. Allerede som tenåring kan man nemlig bli døpt og tatt opp som fullt medlem. Dersom et medlem forlater kirken, enten frivillig eller ved eksklusjon, skal de gjenværende medlemmene unngå normal kontakt med dem, ifølge kirkens veiledning.
Vissheten om denne konsekvensen, gjør det tilnærmet umulig for døpte mindreårige å utøve retten til fri utmelding, skriver tingretten i dommen.
3. februar skal Jehovas vitners anke opp i lagmannsretten. Fra et medmenneskelig perspektiv, er det lett å konkludere med at trossamfunnets veiledning er brutal og hjerterå. Samtidig er slett ikke sikkert at tingrettens dom opprettholdes.
Saken inneholder en rekke dilemmaer. Noen viktige hensyn taler til Jehovas vitners fordel.
Statstilskudd og religionsfrihet
Jehovas vitners veiledning springer ut av troen deres. Her har det betydning for evigheten at en person blir værende i kirken. Å unngå kontakt med utmeldte omtales derfor som en «kjærlig ordning», der hensikten er at den ekskluderte eller utmeldte skal angre og vende tilbake til menigheten - noe de også har mulighet til.
Denne troen har Jehovas rett til å praktisere. Hvis Norge hindrer dem i det, er det et klart brudd på religionsfriheten. Her er det imidlertid ikke snakk om å forby praksisen, men om å nekte dem statstilskudd og registrering.
Oslo tingrett slår fast at den norske stat kan frata tilskuddet i henhold til trossamfunnsloven uten at det medfører et «utilbørlig inngrep» i religionsfriheten. Det likevel er ikke gitt at lagmannsretten kommer til samme konklusjon.
At Jehovas vitner fratas retten til et statstilskudd, som årlig ville vært mellom 16 og 18 millioner, begrenser de praktiske vilkårene de har for å drive organisert religionsutøvelse. Det innebærer også en forskjellsbehandling i konflikt med Norges grunnlov, som sier at tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
Tingretten mener forskjellsbehandlingen har en objektiv og rimelig begrunnelse, fordi praksisen innebærer at en annen rettighet krenkes – altså barns rett til fri utmeldelse.
Spørsmålet blir da om krenkelsen er så åpenbar at Jehovas vitners grunnlovsfestede rettighet må vike.
Når blir de personlige omkostningene så store at friheten til å velge ikke er reell?
Et hinder for friheten
Hvis begrepet religionsfrihet skal gi noe som helst mening, må det innebære frihet til å velge hvilken religion man vil tilhøre. På papiret har man full anledning til å forlate Jehovas vitner. Ingen binder deg fast, låser døren og nekter deg å gå. Likevel mener retten at friheten ikke er reell, når konsekvensen av å forlate trossamfunnet er så stor.
At det er «tungt å melde seg ut», betyr ikke at medlemmer hindres i å gjøre det, har Jehovas vitner innvendt.
Dette poenget må drøftes nærmere.
I andre sammenhenger kan noen vegre seg for å melde seg ut av pinsemenigheten sin, av frykt for at bestemor blir skuffet. I andre deler av verden kan mennesker ha reell frykt for å bli drept dersom de skifter religion.
Prisen for å forlate Jehovas vitner er svært høy, men det er ikke unikt for deres medlemmer at noe viktig står på spill ved utmeldelse.
Oslo tingrett påpeker at retten til å skifte religion gir et «sterkt vern mot press eller tvang som står i veien for å kunne utøve denne rettigheten». Det har selvsagt stor betydning at veiledningen til Jehovas vitner fremstår så tydelig at det kan regnes som en systematisk praksis.
Men når blir de personlige omkostningene så store at friheten til å velge ikke er reell? Hvor går grensen? Det har ikke Oslo tingrett drøftet i dommen.
Det er ikke unikt for Jehovas vitners medlemmer at noe viktig står på spill ved utmeldelse
Statlig regulering av familierelasjoner?
At familie og venner kutter kontakt med noen som bryter etablerte normer, er heller ikke så fremmed i norsk kultur. Man skal ikke veldig mange år tilbake for å finne eksempler på kvinner som har fått barn utenfor ekteskap, eller blitt kjæreste med en av samme kjønn, og blitt utstøtt av sine nærmeste.
Det ville vært krevende for en stat å regulere kvalitetsnivået på relasjoner mellom familiemedlemmer, utover det lovfestede ansvaret foreldre har for sine umyndige barn. Dette foreldreansvaret tar Jehovas vitner høyde for i veiledningen sin.
Det er nemlig først når et familiemedlem flytter hjemmefra at foreldrene oppfordres til å ha minimal kontakt, utover det de kaller «nødvendige familiesaker».
Spørsmålet er likevel om disse nyansene er relevante. Staten påstår ikke at foreldre i Jehovas vitner begår omsorgssvikt. Krenkelsen handler om presset som legges på mindreårige medlemmer, som frykter at de i framtiden vil bli isolert fra foreldre og familie, dersom de tar skrittet og melder seg ut.
Den frykten har bevisføringen i tingretten vist at er høyst reell.
Jehovas vitner-saken er ikke ferdig snakket. Når lagmannsretten nå får den i fanget, bør de prinsipielle dilemmaene drøftes utførlig.
